Ingen levende kan vite hvordan et triumftog opplevdes. Like lite som vi vet hvordan romerne uttalte sin latin eller hvordan det hørtes ut da de hyllet triumfatoren. Kanskje var det litt som å være på fotballkamp? Scenene vi har av romerne på Circus og hippodromen kan i enkelte tilfeller få fotballhooligans til å rødme som i serien Spartacus (2010-13) hvor all bluferdighet er lagt igjen hjemme, eller i Cecil B. DeMilles Sign of the Cross (1932) med publikummere hvor bare tunikaen og sandalene skiller dem fra amerikanere på vei til baseballkamp. Forskjellen er at de setter seg til rette med snacks og drikke for å nyte gladiatorer, amazoner i kamp mot pygmeer, og høydepunktet ofringen av kristne til løver og gorillaer.

​

Film bidrar til våre forestillinger om fortiden, og vi må alltid huske å klype oss i armen for å minne oss om at det ikke er virkeligheten vi ser, men et bilde/representasjon. Selv om det er lett å la seg fascinere av arkitekturen på Colosseum, blende av luksus og keisertidens eksesser, postkortromantikk, er det viktig å huske at bak alt dette finnes andre historier. Som nordmann (hvit mann, 52) har det nærmest blitt en klisjé å erklære ens kjærlighet til byen. Slik det finnes grupper på Facebook som elsker alt fra pasta, pizza, oliven, formaggio, prosciutto, kort sagt alt italiensk, finnes det en svoren tilhengerskare av den evige by. Men all ekte kjærlighet er også komplisert. Slik er det også med relasjonen min til Roma, nettopp på grunn av den dramatiske, brutale og blodige historien til byen og at det også i vår tid skjuler seg mye som ikke tåler dagens lys. Er det så langt mellom keiser Tiberius og Berlusconi som de totusen årene som skiller dem antyder? Skildringene av de seksuelle overskridelsene og vanene til den aldrende keiseren er noen hakk vassere enn Berlusconis bunga bunga, men er ikke begge fenomener uttrykk for hvordan makt korrumperer? Begge har gått ut av tiden, men de lever videre på film, se for eksempel Peter O´Toole som Tiberius i Caligula eller Toni Servilo som Silvio Berlusconi i Loro (2018).

 

Roma er ikke maktsentrum slik det var det i imperiets storhetstid på begynnelsen av år 100, eller da pavemakten var på sitt sterkeste. Italia er ingen stormakt, men snubler fra krise til krise og legger sin skjebne i hendene til populistene som til enhver tid roper høyest. Det er fascister, organisert kriminalitet og korrupsjon, reaksjonære holdninger og verdier, men så er det samtidig la dolce vita, mat, vin, tilfeldige møter over kaffekoppen, atmosfæren, mytene og historien. 

​

Romaturismen er ikke noe nytt fenomen. Historiker Mikael Frausing (2021) har beskrevet hvordan man kan finne spor av moderne turisters gjøren og laden helt tilbake til adelens dannelsesreiser tilbake til 1500-tallet. Disse reisene, som kan virke langt unna turoperatørenes tilbud om storbyweekend og billigbilletter med Easyjet, dannet mønster blant annet i utvalget av severdigheter (tygg gjerne litt på ordet - hva ble funnet verdig å se/bruke tid på). Dannelsesreisene nådde i følge ham, et høydepunkt på 1700-tallet før de endret form og ble kortere og mer komprimerte. Han forteller om den danske greven Jørgen Scheel som under en “hæsblæsende sightseeing” i 1796 ankom Marcus Aurelius-søylen med en innvendig trapp hvor inngangen var bortleid til en barberer som ifølge greven ikke inviterte til videre utforskning. Oppgangen beskrev han som “meget romersk, nemlig uren.”

 

Det kan nok tenkes at flere enn greven opplevde at Roma på nært hold, var mindre romantisk enn hva de på forhånd hadde fantasert om. Mer illeluktende, forfallent og skittent. Vi har dessverre ingen av Kleopatras egne betraktninger bevart fra den gangen hun var innkvartert i Julius Cæsars villa ved Janiculum - etter hennes standard et enkelt og lite imponerende husly. Stacy Schiff skildrer hva hun kan ha tenkt i sin biografi Kleopatra - Et liv (2012):

 

“Hun var vant til havutsikt, forfriskende sjøbris, skinnende hvite vegger og en skyfri himmel over Alexandria. Det var ikke noe glitrende Middelhav utenfor vinduet hennes nå, ikke noe blodrødt lysskjær ved dagens slutt. Heller ikke var det noen henførende arkitektur å se. Roma var ensfarget i forhold til den fargeorgien Kleopatra var vant med. Det var bare treverk og murverk å se. Musikk ledsaget alle sider ved tilværelsen i Alexandria, der fløyter og lyrer, rytmeinstrumenter og trommer var å høre til enhver tid. Bare motvillig tillot romerne slike frivoliteter i sin kultur. Man unnskyldte seg for å danse eller spille fløyte. “Ingen danser når han er edru,” observerte Cicero, den største av de romerske gledesdreperne, “med mindre han er sinnsforvirret.” Hvis hun beveget seg ut i byen, befant Kleopatra seg i et dystert virvar av trange, overbefolkede gater. Det var ingen hovedgate og ingen grunnleggende plan over byen. Det var møkkete griser og suppeselgere og verksteder hvis innhold veltet ut på fortauet. Roma var på alle måter en mindre attraktiv by enn Alexandria.” (Schiff 2012, s. 120)

​

Mye skjedde etter at Cæsars arving og adoptivsønn Augustus vant enemakt som imperator i Roma etter å ha beseiret Kleopatra og Marcus Antonius. Det er sagt om han at han arvet en by av murstein og etterlot seg en by i marmor. Etter Romas fall gikk det imidlertid nedover og forfallet satt inn. Samtidig fikk tilreisende på 1800-tallet øynene opp for en unik kulturarv fra antikken, som hadde blitt vanskjøttet over mer enn tusen år. Severdigheter ble skapt ved den oppmerksomheten de ble til del og dette må ha styrket romernes stolthet for byen. Med industrialiseringen og utvikling av nye reiseformer økte tilstrømningen, og utover i det 20. århundre ble dette sterkt understøttet av filmer som både rekonstruerte det som hadde vært (ofte langt vekk fra Roma), men også ga næring til ideen om Roma som den evige stad. Ifølge Store norske leksikon har sistnevnte begrep blitt brukt om Roma siden 300-tallet, og kan dermed ikke tilskrives moderne massemedier.

 

I dag er Roma en av verdens største turistmagneter, og selv om det lar seg gjøre å planlegge en reise dit hvor køene er noe kortere og stemningen litt mer avslappet (deler av høsten, juledagene og midtvinters), er det stort sett alltid et visst trykk rundt de mest kjente severdighetene. Kjøp billett på forhånd. Et annet råd. Ikke legg alt for ambisiøse planer. En av de besnærende sidene ved Roma er at det lar seg gjøre å vandre mellom bydelene i sentrum til fots. Det er imidlertid lett å la seg lure av at det ikke virker så langt mellom landemerkene. Ofte er det varmt, og det er overveldende å ta inn alle inntrykk. Alt må ikke oppleves på samme tur. Kast en en mynt i Fontana di Trevi og du vil etter sigende få oppleve Roma igjen. Velg med omhu, se hvor ting befinner seg på kartet og trøst deg med at du kommer igjen. Det skaper dårlig stemning om ruiner og hodebyster av romerske keisere skyver til side hygge, mat og god drikke. Det er ikke vanskelig å kombinere - for eksempel ved å sette seg med utsiktsplass til noe historisk (stort sett overalt hvis du gjør litt research) og nyte et glass og/eller måltid der. Utover disse, blir det ikke så mange typiske reiseråd fra mitt hold. Jeg skriver om steder jeg har vært og filmer jeg har sett som skildrer stedene. Slike ting som får minnene på gli - når sommer´n er forbi, for å sitere Raga Rockers.

​

Nettstedet er som sagt under utvikling og vil fylles med mer innhold etter neste planlagte reise til Roma i januar 2024. Da står både en nærmere utforskning av Kapitolmuseene, studiobesøk i Cinecitta og Berninis Den hellige Teresas ekstase, og EUR og Museo della Civiltà Romana på programmet.