kinofil

Livias hus (Domus Liviae) og Augustus´ hus (Domus Augusti)

Livia var gift med Augustus - den tidligere Oktavian, Julius Cæsars søsters dattersønn og arving. Huset var et nøkternt, etter romersk standard, hus bygd i det første århundre før Kristus. Det hørte til residensen til keiser Augustus og er en av de best bevarte bygningene på Palatinerhøyden med veggmaleriene som er i såkalt pompeiisk stil og stammer fra ca. 30 f. Kr. Boligen til keiser Augustus, beliggende nær det som etter myten var boligen til Romulus. Det var altså mye symbolbetydning i plasseringen av keiserboligen. Her begynte alt, og her skulle Romas første keiser, Augustus styre fortsettelsen.

Det gjelder å holde tunga rett i munnen her og ikke forveksle Domus Augusti med palasset Domus Augustana som ble bygd av Domitian.

Både Augustus´og Livias´ hus bærer bud om en beskjedenhet i levemåte i kontrast til de keiserlige eksesser som skulle følge deres arvinger med palasset til Tiberius som et forvarsel om hva som var forventet av det keiserlige habitat. I sine skildringer av de romerske keiserne beskriver Sveton Augustus nøkterne vaner slik:

“Hva hans levesett forøvrig angår, er det sikkert nok at han var svært moderat så at man umulig kunne finne noe å utsette på ham. Han bodde først i nærheten av Forum, ovenfor de trappene som gullsmedene har sine verksteder ved, og i et hus som engang taleren Calvus eide. Senere bodde han på Palatium, men også der i et ganske alminnelig hus som hadde tilhørt Hortensius; huset var hverken særlig stort eller flott; søylegangene var ikke lange, med søyler av albansk sten, og i værelsene fantes ikke noe av marmor eller noe herlig mosaikkgulv. Her bodde han i over firti år, og hadde sommer som vinter det samme soveværelse, for han ble stadig værende i Roma også om vinteren, skjønt han hadde merket at vinterklimaet bekom ham mindre vel. [...] Han syntes ikke om store og kostbare palasser. Det gikk så vidt at han rev ned de palasser som hans datterdatter Julia hadde latt bygge uten å spare på noe. Hans egne villaer, uanselige som de var, utmerket seg ikke ved statuer og malerier, men ved promenader og parkanlegg og ved antikviteter og kuriositeter; til dem hører de svære knoklene av kolossale fisk og villdyr som finnes i hans hus i Caprea og som går under navnet gigantknokler, og dessuten våpenstykker som skal ha tilhørt sagntidens helter. Hvor beskjeden han var hva utstyr og innbo angår, lar seg bedømme ut fra de spisesofaer og bord som vi fremdeles har; de er som oftest neppe så flotte som en privatmann kan ha dem. Man forteller at han alltid sov på en madrass med lite fyll i og uten større tepper oppå. Sjelden brukte han andre klær enn de som var spunnet og vevet av hans søster, hustru, datter og datterdøtre. Hans togaer var hverken for trange eller for vide, purpurstripen på tunikaen var hverken bred eller særlig smal, støvlene hadde så tykke såler at han virket høyere enn han var. Sin embedsdrakt og senatorstøvlene hadde han alltid i sitt soverværelse, dersom det plutselig skulle bli bruk for et slikt antrekk.”

Sveton (Augusto 72-73, s. 123-24) 

Livia må finne seg i å være plassert i bakgrunnen, men vi får likevel et inntrykk av hvordan ekteparet også i samlivet dyrker nøkternhet og et enkelt, ikke prangende. levesett som vi ofte assosierer med de romerske keiserne som følger. Men, dette kan også ha vært et bevisst grep for å signalisere til det romerske folk at det ikke var grunn til at den fremste blant dem var en ny konge. Octavius tok navnet Augustus i 27 f. Kr. og romerne omtalte ham ikke som “keiser” i hans levetid. Etter å ha gått seirende ut av borgerkrigen og konflikten i det andre triumvirat hvor makten hadde blitt delt mellom August, Marcus Antonius og Lepidus, ble regjeringsmakten symbolsk gjenopprettet i senatet, selv om Augustus hadde eneveldig makt. Som “princeps” kan det ha vært en bevisst strategi for å unngå at Augustus møtte samme skjebne som sin stefar Julius Caesar på basis av anklager om å være en ny konge.

Oktavian dukker opp i en rekke filmer. Særlig i filmene om Kleopatra har han rollen som antagonist for henne og Marcus Antonius og skildres som en bleikfis. 

Se, for eksempel, Roddy McDowall i Cleopatra (1963) eller Rupert Graves i Cleopatra (1999). I HBO-serien Rome (2005) tegnes et litt annerledes portrett av ham, og her er også Livia skildret i begynnelsen av forholdet.

Hvor kommer historien om Livia som noe annet enn pliktoppfyllende hustru? Historikeren Tacitus, bok IV - 71, maler ikke et sympatisk bilde i omtalen av Livias rolle i sin stedatters datter Julias død: “About this time, Julia​ breathed her last. Convicted of adultery, she had been sentenced by her grandfather Augustus, and summarily deported to the island of Trimerus, a little way from the Apulian coast. There she supported her exile for twenty years, sustained by the charity of Augusta; who had laboured in the dark to destroy her step-children while they flourished, and advertised to the world her compassion when they fell.”

Like lite flatterende portretteres hun i den britiske I Claudius (1976) som sammen med boken (1934) av Robert Graves bidro til å forme noen generasjoners oppfatning av Augustus og hans familie.

​

Livia deler dermed skjebne med mange andre kvinneskikkelser på Palatinerhøyden som følger skjemaet dydsmønster og helgen / femme fatale og giftmorderske.