kinofil

Jeg anbefaler å lese originallitteraturen der den er tilgjengelig sammen med nyere biografier. Med alle innvendinger og forbehold om hvilke hensikter forfatterne hadde da de skrev sine tekster, og det har vært mange i Kleopatras tilfelle, gir de innsikt om tiden de er skrevet på og viser oss hvordan historier blir gjenfortalt over generasjoner. Det kritiske spørsmålet er om anekdoter gjentatt mange nok ganger blir empiri og sannhet. Kleopatra er et eksempel som er interessant fordi "alle" kjenner henne, uten at vi faktisk vet så mye med sikkerhet om hennes person. Det bidrar til mystikken og fascinasjonen, men gir ikke alltid grunnlag for solid vitenskap.

​

Kleopatra har blitt skildret en rekke ganger på film. Fortsatt er det kanskje flest som forbinder henne med Elizabeth Taylor i Cleopatra fra 1963, men den egyptiske dronningen har fascinert filmskapere helt fra filmens aller tidligste pionertid. Mange av disse er tapt, og blant dem finner vi blant annet det som skal ha vært hennes debutopptreden på film i Cléopâtre/Cleopatra´s tomb, 1899, regi Georges Melies med Jehanne d´Alcy i hovedrollen. Hun var dermed den første filmskuespilleren som portretterte Kleopatra, riktignok som dronningens gjenferd. En annen tapt filmskatt er 1917-utgaven med en av tidens største filmstjerner, Theda Bara, som Kleopatra. Det finnes noen sekunders klipp fra filmen, men stillfotografiene som eksisterer gir et inntrykk av hvordan kostymestaben må ha hatt lange skift for å kunne ikle dronningen. Kostyme- og produksjonsdesign peker fremover mot de mange skildringene som kommer.

 

Se oversikten Cleopatra - Queen of the Screen, med en del av skuespillerne som har skildret Kleopatra på lerret og skjerm fra hennes første opptreden i 1899 til Queen Cleopatra (2023).

 

Legger en oversikter fra Jon Solomon i The Ancient World in Cinema (2001), og Alan Gobles, The Complete Index to Literary Sources in Film (1999) oppgis det 11 titler som er mer eller mindre forankret i William Shakespeares Antony and Cleopatra, hvor kjærlighetshistoriene mellom Kleopatra og henholdsvis Cæsar og Marcus Antonius fortelles. I tillegg kommer et stort antall TV-oppsetninger og opptak av sceneforestillinger. Shakespeare er altså sentral kilde til beretninger om Kleopatra filmhistorisk, og han støttet seg på sin side på beretningen om Marcus Antonius og Kleopatra hos Plutark - også i hans tilfelle nedskrevet i etterkant av hennes død.

​

Mye er sagt, skrevet og fantasert om hennes skjønnhet. Mynter preget med Kleopatras profil, viser en dronning som er forholdsvis langt fra det 20. århundres skjønnhetsideal representert ved Vivien Leigh, Elizabeth Taylor, Sophia Loren, Monica Belucci oa. På nettstedet Knowledge Snacks presenteres 128 mynter som bærer hennes portrett. Med noe variasjon, kan vi slå fast at en markert nese går igjen hos samtlige.

 

Michael Grant presenterer de viktigste kildene til og skildringer av Kleopatras liv som stammer fra antikken i sin bibliografi i Cleopatra (1972). Den følgende gjennomgangen hviler tungt på hans bok, i tillegg til Stacy Schiffs biografi Kleopatra (2013).

 

Ifølge Grant er de eneste samtidige kildene som omtaler Kleopatra, Julius Cæsar og privatlæreren til barna hennes Nikolaus fra Damaskus. Dette dreier seg hos Cæsar om hans erfaringer i Alexandria i sine beretninger om borgerkrigen. Ikke mye er bevart av materialet etter Nikolaus, men han ble brukt som kilde av den jødiske historikeren Josefus som ble født 37 e. Kr. Den store romerske historikeren Livius (59 f. Kr. til 17 e. Kr.) omtale av Kleopatra er ikke bevart, men andrehåndskilder antyder at han ikke hadde mye til overs for henne.

 

Den eldste bevarte kilden av betydning er Appian (95-165). Hos ham blir Kleopatra brukt for å forklare Marcus Antonius fall, men hun får i hvert fall skussmål som politisk intelligent og kunnskapsrik.

 

“Appian’s shaky knowledge of the constitutional and political history of earlier times, notably the age of Cleopatra, left him at the mercy of his sources, and sometimes he made no attempt to decide between contradictory versions, so that he gives us, for example, three separate, irreconcilable points of view about the events following Caesar’s death. To us, three such accounts are more valuable than one; and Appian’s work, in spite of all its deficiencies, remains indispensable - chiefly because it tells us so much, indirectly, about the authorities he used, whose own works have failed to survive.” (Grant, 1972, s. 241)

 

Den viktigste kilden til Cleopatras biografi er ifølge Grant, Plutark. Den greske historikeren ble født i 50 og døde i 120, og er spesielt kjent for sine Vita parallelae (Livsskildringer med sammenligning) hvor Kleopatra skildres i hans beretning om Marcus Antonius. Grant omtaler Plutark som en “tremendous moralist” (1972, s. 241) og styres av et prinsipp om at store personligheter både er utrustet med store egenskaper så vel som laster. I dette dramaet har Kleopatra en sentral funksjon selv om hun er i birollen. Ifølge Grant stammer mye av det Plutark bygger sin historie om Marcus Antonius på hans egen bestefar Lamprias.

 

“Lamprias had heard them from Philotas, a doctor of Amphissa who was at Alexandria in Cleopatra’s time. Another story, concerning the chores that fell upon the population of Greece before Actium, came from Plutarch’s great-grandfather, Nicarchus, who had himself been one of the sufferers. For the last phase of Cleopatra’s life, Plutarch drew upon the writings of her doctor Olympus. But he had also been to Egypt himself - it was the first country he had visited on his travels - and his Antony is full of touches of personal reminiscence which help to raise it above the level of his other biographies.” (Grant, 1972, s. 243).

 

Plutark hadde en stor påvirkning på senere tiders forståelse av tiden han skrev i og personene han omtalte. Blant dem Boccaccio som innledet renessansens interesse for Kleopatra. Grant angir at det i årene mellom 1540 og 1905 ble laget 127 dramatiske verk om og med Kleopatra; 77 skuespill, 45 operaer og 5 balletter.

 

“The earliest French tragedy on the subject was Etienne Jodelle’s Cleopatre (1552), and the Countess of Pembroke, sister of the versatile Elizabethan, Sir Philip Sidney, launched the theme on the English stage in 1592. Meanwhile Jacques Amyot had translated Plutarch’s Antony into French (1559), and Amyot’s version had been rendered in English (1592) by Sir Thomas North. North’s Plutarch was the source of Shakespeare’s Antony and Cleopatra (1606-07). It is one of the miracles of literary history that the comparatively modest essay of Plutarch, read at third-hand, could be so utterly transfigured perhaps his effort cannot have been so modest after all, if he inspired this soaring, imaginative creation.” (Grant 1972, s. 243).

 

En annen viktig kilde til bildet av Kleopatra er Sveton (69 - ca. 126). I sin Romerske keisere tar han for seg livene til keiserne fra og med Julius Cæsar og fremover. Det fremheves ofte at han ikke holder helt mål som historiker og dette skrev hans norske oversetter Henning Mørland om ham i 1974-utgaven:

 

“De mange mer virkelige historieskrivere som behandler større deler av tidsrommet (1. årh. e. Kr.) er alle gått tapt unntagen Tacitus (ca. 55-120) og Dio Cassius (ca. 200, skrev på gresk, men var romersk senator og konsul). Sett som historiker faller Sveton stygt igjennom. Han påviser lite sammenhengen i hele keiserdømmets fremkomst og utvikling, han har liten sans for politikk (både indre og ytre). Han har samlet et uhyre stoff som han har ordnet i kategorier. Karakteristisk for hans metode er hva han sier om Augustus: “Etter å ha gitt så å si et riss av hans liv, vil jeg behandle de enkelte deler av det særskilt, ikke kronologisk, men etter deres art for på denne måten å gjøre min påvisning av dem tydeligere så at man lettere kan få kjennskap til dem”. Han innleder altså sitt stoff etter rubrikker, f. eks.: Avstamning på farssiden, på morssiden - Varsler foran fødselen - Oppfragelse - Gode og dårlige anlegg - Ungdomstid - Militær-politisk virksomhet - Virksomhet som dommer - Fester, skuespill, gladiatorkamper - Laster - Utseende - Varsler før døden - Døden - Begravelse - Testamente. Denne rubrisering gjør hans fremstilling noe ensformig og har kanskje motvirket noe det som sikkert var hans hovedformål: å underholde.” (Mørland 1974, s. 8).

 

Dio Cassius (ca. 155-235) skrev et 80-binds verk om romersk historie, hvor bøkene 36-54 som tar for seg årene fra 68 til 10 f. Kr. er bevart. Det betyr imidlertid ikke at det bringer så mye lys til Kleopatras liv, ifølge Grant. “His account of Actium, for instance, is a useless conventional battle-picture, and his narrative of Cleopatra’s last months is full of elaborate and melodramatic sentimentalities [...] Dio’s sources are as problematical as those of his predecessors. He is inclined to be anti-Antonian. Yet he is also aware of the tradition that Antony was let down by Cleopatra, for he quotes several of these alleged acts of treachery. A considerable part of his account is based on Livy, or on the writers Livy had used. But he also employs at least one secondary Augustan authority, who remains unidentifiable.” (Grant, 1972, s. 243-44).

 

Kleopatra omtales i Ciceros (106 f. Kr. - 43 f. Kr.) brev til Atticus, og han er ingen fan. I tillegg er hun beskrevet hos poetene Vergil, Horatius og Propertius, som av Grant beskrives som propaganda fra regimet til Augustus. Det viktigste er dermed å formidle et budskap om seierherrens rettmessighet til makten og at taperne fikk som fortjent. Den første skildringen av forholdet mellom Julius Cæsar og Kleopatra er hos dikteren Lucan (39-65), og her får vi også en beskrivelse av hennes hudfarge da dikteren omtaler hennes hvite bryst. Disse hadde naturlig nok ikke Lucan sett med egne øyne, men det er ikke utenkelig at hadde de vært svarte, ville dette også ha blitt kommunisert særlig i forbindelse med relasjonen mellom Kleopatra og Markus Antonius, og dermed ha levd videre til Lucans tid. Lucans skildring av Kleopatra er som en fristerinne, listig og farlig for Cæsar. Maria Wyke drøfter i Caesar - A Life in Western Culture (2007) hvordan relasjonen fremstilles som et gjensidig prostituert-klient-bytteforhold. Slik virket han sterkt inn på senere seksualiserte skildringer og vektlegging av Kleopatras forføreriske tak på Cæsar, men også forholdet mellom henne og Marcus Antonius. Cæsar klarte å løsrive seg, mens Marcus Antonius ble bergtatt i en slik grad at det førte til hans fordervelse. Tragedien og dramaet setter det romerske opp mot det anti-romerske, representert ved den østlige, gresk-egyptiske dronningen.

 

Til slutt nevner Grant det “kryptiske” og enigmatiske egyptiske materialet bestående av relieffer og kunst som også gir innblikk i hennes regjeringstid. Andre nevner også geografen Strabo som levde på samme tid som Kleopatra, og ikke gir større innsikt i hennes liv, men om tiden og styret.

​
 

Kleopatra - biografi og tidslinje

​

Kilde: Livius.org

 

Navn: Kleopatra VII Thea Philopator

Far: Ptolemaios XII Auletes

Mor: Ukjent navn, men kan ha vært av prestefamilie fra Memfis.

Ektemenn: Ptolemaios XI (lillebror), Gaius Julius Caesar, Marcus Antonius

Sønn med Cæsar: Cæsarion

Barn med Marcus Antonius: tvillingene Alexander Helius (Sol) and Cleopatra Selene (Måne) (gift med kong Juba II av Mauretania), Ptolemaios Filadelfos.

 

Desember 70/januar 69: fødes.

 

Februar/mars 51: Ptolemaios XII Auletes, Kleopatras far, død.

 

Sommer 50: Cleopatra aksepterer sin bror Ptolemaios XIII som med-regent

 

Sommer 49: Enestyre Ptolemaios XIII, anerkjent av både Gaius Julius Cæsar, og Pompeius.

Kleopatra dronning i Thebais, en region i det gamle Egypt, som omfattet de 13 sørligste nomene i Øvre Egypt, fra Abydos til Aswan,.og anerkjenner en annen bror, Ptolemaios XIV, som med-regent.

 

48: Kleopatra forsøker å returnere til Alexandria, men hennes hær nedkjempes nær Pelusium. Caesar beseirer Pompeius (slaget ved Farsalos); Pompeius flykter til Egypt og blir henrettet av støttespillerne til Ptolemaios XIII. Cæsar ankommer Egypt og beordrer regentene Ptolemaios XIII og Kleopatra VII å legge ned sine våpen, men i stedet bryter det ut full krig.

 

Januar 47: Ptolemaios XIII drept. Ptolemaios XIV og søsteren Arsinoe IV blir regenter på Kypros.

 

Våren 47: Kleopatra VII enehersker i Egypt; står frem som guddommen Isis.

 

23 juni 47: Sønnen Caesarion blir født; Julius Cæsar angivelig far.

 

46: Ptolemaios XIV anerkjent som Kleopatras medregent.

 

15. mars 44: Julius Cæsar myrdes. Kleopatra and Ptolemaios XIV reiser tilbake til Egypt,

hvor Ptolemaios myrdes og Caesarion anerkjennes som konge. Første av flere uår i Egypt.

 

Sommeren 43: Kleopatra har tatt kontroll over Kypros, støtter det andre triumviratet; Marcus Antonius, Oktavian, Lepidus i krigen mot Brutus og Cassius.

 

42: Slaget ved Filippi. Triumvirene beseirer Brutus og Cassius.

 

41: Kleopatra møter Marcus Antonius i Tarsus. Han trenger hennes støtte i krigen mot parterne, og overfører de gamle ptolemeiske territoriene til henne.

 

40: Tvillingene Alexander Helius og Kleopatra Selene, eller Sol og Måne. Marcus Antonius gifter seg med Oktavia.

 

37: Markus Antonius overfører Chalkis (Bekaa-dalen) og deler av Kilikia til Kleopatra, senere får hun som vasall styre deler av Fønikia, Judea, Kyrenaica og Kreta.

 

36: Marcus Antonius i krig mot det partiske riket.

 

34: Marcus Antonius invaderer Armenia og tar kong Artavasdes II til fange og oppnår triumf. Kleopatra hylles som den nye Isis, og dronning over konger.

 

32: Marcus Antonius skiller seg fra Oktavia, krigen mellom Oktavian og Marcus Antonius erklæres.

 

31: Marcus Antonius flytter til Hellas, hvor de forskanses av Oktavians admiral Agrippa. Går på nederlag i Actium etter at Kleopatra flykter til Alexandria. Oktavian får kontroll i øst og forhandler med Kleopatra. Hennes mål skal ha vært å redde barna fra døden og holde det ptolemeiske riket intakt.

 

August 30: Kleopatra og Marcus Antonius begår selvmord. Slik historien som oftest fortelles tok Marcus Antonius sitt liv i den tro at Kleopatra hadde begått selvmord. Hun førsøkte å forhandle en avtale med Oktavian for å redde barna, men da hun forsto at han planla å ta henne til Roma og vise henne frem i triumf, og sannsynligvis drepe både henne og Caesarion tok hun også sitt liv. Caesarion ble drept, men barna til Kleopatra og Marcus Antonius fikk leve.

​

​

Les mer: Queen Cleopatra - et sannere bilde?