Queen Cleopatra - et sannere bilde?

Jeg er ingen egyptolog. Etter å ha sett dokudramaet Queen Cleopatra (2023) på Netflix, er det åpenbart ingen betingelse for å mene noe om den egyptiske dronningen. I skrivende stund er serien vurdert til 1,1 stjerner (på en skala fra 1 til 10) på IMDB. Slik sett kan man vel si at publikum har felt en knusende dom over produksjonen, at terningen er kastet og det ikke er mer å si om den saken. Men Egypt har truet Netflix med søksmål, og mer alvorlig, regissøren av serien har meldt om både trusler og trakasseri. I et innlegg på Variety tidligere i år spør hun; What Bothers You So Much About a Black Cleopatra?

Jeg kan for egen del besvare spørsmålet umiddelbart: Ingenting.

En hver ny tilnærming til dypere forståelse av Kleopatra som unngår stereotypier, repetisjon av fordommer og mytologisering er høyst velkommen. Det som plager meg er den ultrapragmatiske tilnærmingen til historie som inntas her og skadevirkningen det har på offentlig diskurs og meningsdannelse. Det er læreren i meg som provoseres, men ikke av hudfarge i seg selv. Snarere den retoriske bruken av sjangeren, og hvordan en påstand fremsettes som sannhet og ikke en hypotese - mytologiseringen.

Jeg skal i det følgende forsøke å konkretisere problemene, som også har gyldighet for sjangeren som sådan, men først tilbake til 1,1 på IMDB.

Vurderingssystemet på filmdatabasen er en sammensatt affære, og kan være motivert av mer enn bare produksjonenes filmatiske kvaliteter eller i dette tilfellet, troverdighet som historisk dokumentar. Det er naturlig å tenke seg at enkelte seere, og kanskje også en god del, lar seg provosere ene og alene av fremstillingen av Kleopatra som en svart kvinne, og at dette er forklaringen på strykkarakteren (det ville kanskje regissøren Tina Gharavi mene). Men det dreier seg neppe bare om sinte, hvite menn, eller like sinte egyptere, som provoseres av å se fargede skuespillere i rollen som Kleopatra og hennes nærmeste i det ptolemeiske hoffet. Det historiske kostymedramaet Bridgerton (2020- ) på Neflix, har 7,1 i gjennomsnitt, og The Personal History of David Copperfield (2019) har 6,4.

Begge er eksempler på fiksjonsfortellinger som rollebesetter uavhengig av etnisitet. Ikke helt i toppen av poengsystemet, men langt unna det miserable resultatet til Queen Cleopatra (antallet brukere som har vurdert produksjonen er en viktig faktor å ta i betraktning, men i dette tilfellet har 82.000 brukere gitt poeng til serien, i forhold til 157.000 i Bridgertons tilfelle og 22.000 i The Personal History of David Copperfield). Hvis vi antar at sinte, hvite menn også i disse tilfellene må tas med i ligningen, er det nærliggende å slutte at det kan være andre faktorer som bidrar til slakten av Queen Cleopatra?

Hvilke lærdommer kan serien bidra med i lys av måten historie populariseres i dokudrama-sjangeren?

Jeg er film- og medieviter, og har i mange år vært interessert i nettopp spørsmålet om hvordan historien brukes i ulike mediesjangere; både som utgangspunkt for biografiske filmer (biopics), historiske dramaer, men også hybrider som bruker dokumentaren som ramme for å dramatisere historie og historiske skikkelser. Dette har vært mer enn en teoretisk og akademisk interesse, men et viktig verktøy for å reflektere rundt egne didaktiske valg i mitt virke som lærer - både i historie- og samfunnsfag, men også mediefag.

Slik omtaler Netflix Queen Cleopatra: “Kleopatra, Egypts siste farao, kjemper for å beskytte tronen, familien og arven i dette dokudramaet som inneholder både rekonstruksjoner og ekspertintervjuer.”

Serien er som nevnt regissert av Tina Gharavi, og Jada Pinkett Smith bidrar med fortellerstemme og som en av flere produsenter. Kleopatra blir spilt av Adele James og hun er som faren, søsknene sine og de andre i det ptolemeiske hoffet, mørkhudet med afrikanske trekk, med et betydelig unntak som jeg kommer tilbake til senere.

Hva definerer et dokudrama?

Dokudrama brukes her som betegnelse for en dokumentar som tar i bruk iscenesettelser av virkelige hendelser kombinert med intervjusekvenser av relevante ekspertkilder. Typisk er det intensiverte, komprimerte scener som kontekstualiseres og forsterkes i troverdighet av de utvalgte ekspertene innen feltet. Dokumentardramaer eller dramadokumentarer er en stor og rik sjanger, men iscenesettelsen kan kalles en fellesnevner. Queen Cleopatra har en typisk oppbygging som en også kjenner fra Netflix-seriene Roman Empire, Verdensrikenes opprinnelse, og fra andre dokumentarserier hvor dramatisering og iscenesettelse er nødvendig enten fordi hendelsene utspilte seg i fjern fortid og produsentene mangler arkivmateriale, eller fordi det er umulig av andre årsaker (for eksempel i true crime, hvor det sjeldent finnes opptak/bevis tilgjengelige for dokumentarskaperne). Typisk i Queen Cleopatra brukes fortellerstemmen, en allvitende voice of God, som sobert og objektivt fremfører budskapet, i dette tilfellet Jada Pinkett Smith (gift med og om nødvendig forsvart av Will Smith). Ekspertene opptrer som “talking heads”, i halv-nært utsnitt henvendt til en ikke synlig intervjuer som representerer oss, et velkjent grep for å styrke troverdigheten. Deres kommentarer kombineres med velproduserte, men forholdsvis knappe scener, total-utsnitt av landskap og byer (i hovedsak Alexandria og Roma), kart og gjennomført produksjonsdesign som i dette tilfellet skal gi konnotasjoner til antikkens Roma og faraoenes Egypt. Her bidrar musikk og lyddesign i svært høy grad til å forankre og forsterke budskapet. Sekvensene har ofte form av ren posering for kamera, gjerne i slow-motion. I en slagscene vender for eksempel Marcus Antonius ryggen til de kjempende, fester blikket i kamera og beveger seg sakte mot oss som om han var datidens Dressmann-modell og posterboy for formstøpt brystpanser og lårkort tunika.

Ekspertene som deltar i serien er professor Shelley Haley (Africana Studies and Classics, Hamilton College), PhD-kandidat Debora Heard (antropologi med vekt på arkeologi i oldtidens Nubia, University of Chicago), professor Islam Issa (avd. for Literature and History, Birmingham City University), egyptolog Colleen Darnell (vi kommer tilbake til henne straks), dr. Sally-Ann Ashton (som har bakgrunn fra klassiske studier og arkeologi, samt psykologi) og egyptolog Jacquelyn Williamson (George Mason University). Det står tilsynelatende ikke på studiepoeng, titler eller vitenskapelige meritter, og dette er også typisk for sjangeren. Samtidig er det noe som skurrer og som tar oss til et av mine hovedankepunkt.

Helliger hensikten virkemidlene?

Selv om det ikke er eksplisitt og direkte uttalt av ekspertene eller fortelleren, er det vanskelig å tolke Queen Cleopatra annerledes enn som et bidrag til kritikken av eurosentrismen som har preget forståelsen av tidligere kolonier, europeisk kulturs overlegenhet og definisjonsmakt. Slik sett er den også del av den større bevegelsen Black Lives Matter.

På mange vis fortsetter en slik eurosentrisme å råde i veldig mange institusjoner, med historieundervisning i norsk skole som et nærliggende eksempel, og er absolutt verdt å belyse og diskutere. Egypt var i sin tid et skattkammer hvor koloniherrene fritt kunne forsyne seg og fylle museer i London, Paris, Berlin og når de var fornøyd, andre museer langt unna faraoenes rike. Folk ble revet med av spennende historier om oldtidens herskere, ikke minst hjulpet av den nye filmteknologien som levendegjorde Kleopatra (eller filmens bilde av henne; femme fatale, orientalsk fristerinne, tragisk offer), faraoer og mumier på løpende bånd. Da er det ganske absurd at en av seriens eksperter, Colleen Darnell, har skapt en symbiose av cosplay og utgravingsarbeid, som virker veldig, veldig underlig tatt i betraktning arkeologiens frynsete fortid, se portrettartikkelen i New York Post med tittelen, “Meet the sexy egyptology scholars who dress like Indiana Jones”.

Det er ikke bare hva som sies og skildres i dokumentaren, men også hva som sies om den, hvem som sier hva - hvordan den kontekstualiseres av de medvirkende og ansvarlige produsenter - som preger vår forståelse av dens budskap. Også den større konteksten, hvor svarte krever sin legitime rett til sine historier, kultur og selvforståelse, er viktig og har min fulle tilslutning.

Utfordringen er imidlertid at dette ikke presenteres primært som en dokumentar om svart makt, rasisme eller historisk og samtidig undertrykkelse - systemisk rasisme. Det er en dokumentar om den historiske skikkelsen Kleopatra. Den skal gi et bilde av hennes liv, og det nye er hennes etnisitet, hudfarge og kvinnemakt. Den kan brukes av en lærer i et klasserom som tenker at dette kan være en fin introduksjon til emnet, og at det ikke er helt utenkelig at Kleopatra var svart eller som eksempel på sterke historiske kvinner. Problemet er imidlertid hva elevene får på kjøpet av kunnskap om historiologi og vitenskapelig diskurs.

En av ekspertene, Sally-Ann Ashton, argumenterer for at over to hundre år i Egypt sannsynligvis har gjort noe med det opprinnelige gresk-makedonske utseendet til ptolemeerne. Kleopatra var etterkommer av Ptolemaios I, general i Aleksander den stores hær, og innsatt som hersker og farao i Egypt fra 305/304 f. Kr. Ashtons påstand er i seg selv en hypotese som kan ha mye for seg, men som er vanskelig å dokumentere. Det argumenteres også fra seriens eksperthold, at egypterne hadde trekk som folk med opprinnelse i Afrika sør for Sahara, uten at det problematiseres eller diskuteres. Dette blir stående uimotsagt og understøttes av skuespillernes utseende. Formen er som følger. Eksperten fastslår faktum i klipp på noen få sekunder, og brukes som retorisk forankring og forsterking av iscenesettelsene. Budskapet er tydelig: Faraoene var svarte. Kleopatra var svart. Se på klippet. Det er ingen tvil, ingen innsigelser, ikke rom for debatt. Vi vet det, og eventuelle innsigelser er uttrykk for eurosentrisme og rasisme. Ikke et ord om hvordan man vet det, eller om det er annen viten som utfordrer påstandene.

Tatt i betraktning historien innenfor arkeologi, etnologi og ikke minst politikk er det forståelig å ønske en revisjon av fortiden. Debatten om oldtidens egyptiske sivilisasjons fargesammensetning er høyst aktuell og så langt jeg har forstått er det i dag generell konsensus om at flere folkegrupper preget det egyptiske territoriet med ulike trekk. Det er verdt å minne på hva The American Association of Anthropologists skriver i sin erklæring om rase: AAA Statement on Race (1998) - begrepet har liten verdi vitenskapelig og biologisk, men svært stor kulturell og politisk for å forstå undertrykkelse, selvhevdelse, makt og diskriminering (ofte med døden som konsekvens). "Rase" er slik forstått en sosial og språklig konstruksjon. Det betyr imidlertid ikke at opprinnelse og etnisitet bør anses som vitenskapelig forbudssone. I 2017 ble resultatene av DNA-analyser gjennomført på egyptiske mumier helt tilbake til 1388 f. Kr. publisert i Nature og omtalt av en rekke nyhetsmedier som Reuters. Studien var ledet av professor Johannes Krause ved Max Planck-instituttet i Tyskland, og konklusjonen var at undersøkelsene de hadde gjennomført viste lite eller ingen slektskap med befolkninger sør for Sahara. De nærmeste genetiske forbindelsene undersøkelsen fant pekte mot folk i Irak, Tyrkia, Israel, Jordan, Syria og Libanon.

Like lite som jeg er egyptolog, er jeg DNA-ekspert eller som Krause og hans fagfeller, arkeogenetiker. Jeg må forholde meg til disse funnene som jeg forholder meg til andre funn innen vitenskapen. Det vil si, undersøke kildens kredibilitet, vurdere hvordan andre forskere har kommentert og kritisert undersøkelsen, og forsøke å danne en helhetlig forståelse av kunnskapsgrunnlaget. Som legmann på feltet, er jeg avhengig av å kunne feste lit til kilder, og vurdere kildenes kredibilitet.

Hvis det er slik at en form for sammensmeltning av det makedonske skjer med det egyptiske og afrikanske, hvorfor ikke belegge det med kilder? I sin store Cæsar-biografi skildrer Adrian Goldsworthy (2006) Kleopatras fars livsløp og med det ptolemeernes klaustrofobe og komplekse familieforhold slik: “Han var Ptolemaios XII, uekte sønn av Ptolemaios IX og antagelig en av hans konkubiner. Hans far var blitt konge i 116 f. Kr., da hans mor valgte ham som medhersker og ektemann, for senere å bli vraket til fordel for en annen bror, den massivt fete Ptolemaios X, til han omsider fortrengte begge med makt og ble sittende på tronen til han døde i slutten av 81 f. Kr. Han ble etterfulgt av sin nevø Ptolemaios XI, som ble tatt som gemal av sin stemor. Han tok henne straks av dage og ble selv myrdet like etter. Sulla [den romerske dikatoren] utropte da Ptolemaios XII til konge av Egypt. Han kalte seg selv “Den nye Dionysos” (Neos Dionysys), men var bedre kjent under det mindre flatterende kallenavnet Auletes eller “Fløytespilleren” - noen vil hevde at “Obospilleren” antagelig ville være en bedre oversettelse, men den andre versjonen brukes hyppigere.” (Goldsworthy 2006, s. 476). Mer Game of Thrones enn Wakanda, med andre ord, og noe ganske annet enn skildringen i Queen Cleopatra av en gråtende Kleopatra som sørger over tapet av den fine pappaen sin.

Kan det likevel være slik at konkubinen som omtales her var av sydligere afrikansk opprinnelse? Det er i så fall en hypotese, og selv om den er vanskelig å undersøke, burde seriens eksperter uansett nevne noen mulige forklaringsfaktorer som støtter påstanden om Kleopatras opprinnelse. Også Goldsworthy peker på dette som en mulighet som ikke kan utelukkes, men understreker at; “Vi kjenner hverken hårfargen eller fargen på huden hennes. I visse kretser er det en tradisjon for å hevde at hun var svart, men det finnes ikke fnugg av bevis for det. Ptolemeerne var makedonere, skjønt det rant litt gresk og - på grunn av ekteskapet med selevkider - litt persisk blod gjennom slektens årer.” (Goldsworthy 2006, s. 481). Like lite som det kan utelukkes fullstendig at Kleopatra var svart, kan det utelukkes at hun var blondine, konkluderer Goldsworthy, selv om begge scenariene er usannsynlige. Biografen Stacy Schiff skriver følgende om hennes utseende i Kleopatra - Et liv (2012):

“Siden det ennå ikke er dukket opp noe autentisk steinportrett av henne, er André Malraux´replikk fremdeles i hvert fall delvis sannferdig: “Nefertiti er et ansikt uten en dronning. Kleopatra er en dronning uten ansikt.” Likevel er det visse spørsmål som lar seg avklare. Det vil ha vært overraskende om hun var noe annet enn liten og smidig, selv om mennene i familien hadde en tendens til å være fyldige, om ikke direkte fete. Selv når man tar hensyn til at hun ønsket å utstråle makt og autoritet, og til at det kan ha vært spart på utgiftene til myntpreging, støtter myntportrettene Plutarks påstand om at hun på ingen måte var noen konvensjonell skjønnhet. Hun ses der med en mindre utgave av sin fars ørnenese (vanlig nok til at det finnes et eget ord for den på gresk), fyldige lepper, markert og fremstående hake, høy panne. Øynene var brede og dyptsittende. Flere av ptolemeerne var lyshudet og lyshåret, men Kleopatra var høyst sannsynlig ikke blant dem. Det er vanskelig å forestille seg at omverdenen stadig ville ha omtalt henne som “denne kvinnen fra Egypt” hvis hun hadde vært blond. Uttrykket “honningfarget hud” forekommer i flere beskrivelser av hennes slektninger, og vil formodentlig ha vært passende også på henne til tross for unøyaktighetene med hensyn til moren og farmoren. Det var ganske sikkert persisk blod i slektens årer, men selv egyptiske elskerinner var en sjeldenhet blant ptolemeerne. Hun var ikke mørkhudet.” (Schiff, 2012 s. 51)

Som Schiff påpeker viser myntene preget med Kleopatras profil en dronning som er forholdsvis langt fra det Hollywoods skjønnhetsideal representert ved Vivien Leigh, Elizabeth Taylor, Sophia Loren, Monica Belucci. På nettstedet Knowledge Snacks presenteres 128 mynter som bærer hennes portrett. Med noe variasjon, kan vi slå fast at en markert nese går igjen hos samtlige, og lite som minner om typisk “svarte” ansiktstrekk, men det er lite snakk om myntsamlinger i Queen Cleopatra.

I serien dreier imidlertid “svart” seg om noe mer enn utseende. Det er en kultur som handler om empowerment og black power, sammensmeltet med kvinnekamp. Alt godt, med andre ord, men har det noe som helst med Kleopatra å gjøre? Da vi møter henne i en scene som flittig student som småspiser på en eller annen form for egyptisk snack, er det bare klærne som skiller henne fra en amerikansk high school-student. Plutark og andre kilder som har formet bildet av Kleopatra, ofte negativt, levner ingen tvil om at dronningen imponerte de hun møtte og var dem overlegne på mange kunnskapsområder. Men at hun var en Strong Black Woman, er, uavhengig av hudfargen, veldig tvilsomt. Først og fremst må vi anta at hun var ptolemeer, farao og den nye Isis inn til beinet, selv om vi åpner muligheten for at hun faktisk var svart. "Svart" er også en sosial språklig konstruksjon, eller et kognitivt skjema. Denne type skjemaer for identitet og kulturell tilhørighet skjemmer dokudramaer såvel som de fleste fiksjonsfilmene jeg har sett om romerne. Ofte har det vært en fremstilling av romerne som anglo-amerikanske og bruk av språk som et viktig virkemiddel. Optimatene og adelen er støpt i en erkebritisk form, mens soldatene og folket er amerikanerne. En scene fra sirkus i Cecil B. DeMilles Sign of the Cross (1932) viser dette tydelig hvor vi møter romerne som finner sine plasser for dagens underholdning - gladiatorleker og ofring av kristne til løver og gorillaer. Her er det amerikanere i toga som skal på baseballmatch, utstyrt med medbragt snacks og spente på hva som venter dem. Enda mer kjent, og preget av britisk Shakespeare-tradisjon er hvordan romersk overklasse alle høres ut og oppfører seg som de har bakgrunn fra Eton og Oxford, men iført toga og kort lugg som kamuflasje. Roland Barthes omtalte det som "romerskhet" i sitt korte essay Romans in Film i Mytologier (1957).

I 1990 skapte en liten dukke basert på Nefertiti-bysten utstilt på Neues Museum i Berlin reaksjoner. Saken omtales i Washington Post. En leser reagerte på en annonse i magasinet Biblical Archeological Review for dukken som etter hennes mening var rasistisk: "Queen Nefertiti was a beautiful black Egyptian queen," wrote an outraged reader, Joan P. Wilson, in a letter to the magazine. "The Egyptians are a black race of people. This doll has creamy white skin color..." Washington Post skriver at de har hatt problemer med å få forskere til å uttale seg om saken, noe som i seg selv er interessant med for de som tror at woke, kanselleringsspørsmål og innsnevringer at ytringsrommet er av ny dato. De har imidlertid fått en kommentar fra egyptolog Frank J. Yurco: "When you talk about Egypt, it's just not right to talk about black or white," said Frank J. Yurco, an Egyptologist at the Field Museum and the University of Chicago, and one of the historians who have been drawn into the discussion that began with the Nefertiti advertisement. "That's all just American terminology and it serves American purposes. I can understand and sympathize with the desires of Afro-Americans to affiliate themselves with Egypt. But it isn't that simple." Egypt var ifølge ham et sentralt krysningspunkt for en lang rekke kulturer og etnisiteter som også ga utslag i samfunnets utseendemessige mangfold.

Et viktig verktøy for å tilnærme seg Queen Cleopatra kritisk, så vel som andre i samme sjanger, er spørsmålet om hvordan funnene presenteres. En grunnleggende vitenskapelig skepsis til alle som hevder å være i besittelse av den fulle og hele sannheten, er akademisk barnelærdom. Et aktuelt eksempel er forskjellen på en klimaforsker og en klimaskeptiker (dette er ikke anslaget til en vits). Klimaforskeren sier at endring kan være, eller høyst sannsynlig er menneskeskapt, mens klimaskeptikeren hevder at klimaendring ikke er menneskeskapt, og bruker klimaforskerens vitenskapelige tvil som argument for sitt eget bastante ståsted.

Det er et paradoks at man kaller motstanderne av vitenskapen som skeptikere, all den tid at de egentlig er fundamentalister. Vanskene med å sette to streker under svaret og avfeie all tvil, er alltid en hemsko for forskere og akademikere i møtet med skråsikre, ofte, autodidakte synsere. Derfor er det veldig lite tillitsvekkende, til og med farlig i dagens offentlige ordskifte og meningsdannelse, å høre en av seriens eksperter, professor Shelley Haley, minnes sin bestemor som fortalte henne som barn at uansett hva skolens lærere fortalte henne var Kleopatra svart. Dette skjer tidlig i seriens første episode, og setter på et vis standarden. Ikke hør på skolen. Hør på meg. Ikke et ord om bestemoren var egyptolog, professor i arkeologi, bevandret i oldtid og antikken. Som empowerment av en ung afroamerikansk skolejente, er dette både forståelig og rørende, men når det blir fremlagt som premiss for hennes videre karriere må det i det minste avkreves noen mer substansielle bevis enn tynn suppe med løse tråder som i Queen Cleopatra.

Ideelt sett burde dramaturgi og retorisk virkemiddelbruk bidra til tvisyn og refleksjon, men dette er en utfordring i møte med klassisk Hollywood-dramaturgi. Her er det kausalitet som gjelder, sømløshet og enkeltdeler som går opp i en større helhet. Den ensidige fremstillingen gjør også debatten mer utfordrende enn den burde være - den politiseres og løftes fra et vitenskapelig felt til et spørsmål om undertrykkelse, diskriminering, identitet og rasisme. Viktige spørsmål, som i dette tilfellet blir bakbundet av en høyst tvilsom påstand, og utfordrer vitenskap og akademia på en veldig farlig måte. Anmelderen, James Walton i The Spectator omtalte seeropplevelsen som å være vitne til akademias død og jeg kjenner igjen følelsen.

Alt kan ikke være lov, heller ikke i kulturkriger hvor en selv anser seg som de gode. I de mange historiene om Kleopatra har jeg fortsatt til gode å se et positivt portrett av Potheinos. Han var rådgiveren til Kleopatras bror og ektemann Ptolemaios XIII, og den som stort får skylden for det mislykkede forsøket på å blidgjøre Julius Cæsar med hodet til hans fiende (men også tidligere svigersønn og romersk borger) Pompeius. Ofte fremstilt som klisjeen av en hoffevnukk, feit, ofte skallet og med tung sminke, men her skiller også Queen Cleopatra seg fra andre skildringer. I en serie hvor etnisitet og hudtoner er så vektlagt, kan det ikke ha vært tilfeldig at en bad guy som Potheinos blir spilt av en mann med lysere hudtone (som til og med heter Michael Greco).

Et annet stort spørsmål, kanskje det viktigste, er hvorfor filmskaperne er så opptatt av å skape og forsterke en heltemyte om Kleopatra?

Det blir viktigere å skape en stor dronning - fordi hun er kvinne, fordi hun er svart, fordi hun var intelligent - enn å se på selve det monarkiske prinsippet, undertrykkelsen, den vanvittige guddommeliggjøringen. Det er all grunn til å fokusere på fremstillingen av Kleopatra blant historikerne etter hennes død. Akkurat som beskrivelsene av Cæsar må leses i lys av tiden Cicero, Plutark, Sveton, og han selv skrev dem, ble også Kleopatras bilde for ettertiden formet av politiske interesser. Samtidig går ikke dokumentarens eksperter av veien for å bruke disse kildene, når det tjener deres hensikt å gi dronningen en oppreisning. Men fortjener hun det? Er det ikke heller slik at heltedyrkingen av "Store menn" har vist oss fallgruvene med Napoleon og Mussolini som eksempler på ultimate fan boys av Julius Cæsar? Nå skal det sies at Napoleon selv,ifølge historiker Maria Wyke (Caesar - A Life in Western Culture, 2007), i hans utlegning om Cæsaers fremferd i Frankrike mente han hadde gått vel hardt til verks, men det kan vel også ha vært politisk indremedisin for den franske nasjonalfølelsen. Alle som har sett de offisielle portrettene av den nyslåtte keiseren ser hvor den tidligere førstekonsulen hentet inspirasjon fra, se Jean-Auguste-Dominique Ingres og Jacques-Louis David.

Idoliseringen av Kleopatra synes unødvendig, og slik sett er det mer politisk realisme i en peplumfilm som The Serpent of the Nile (1953), enn Queen Cleopatra, hvor hovedrolleinnehaveren Rhonda Fleming i det minste blir konfrontert med folkets undertrykking av filmens eneste renhårige karakter, Lucilius (omtalt i Plutarks skildring av Marcus Antonius), som følger Marcus Antonius til Egypt. I forordet til den engelske utgaven av Plutarks Vita parallelae (Plutarch´s Lives, London 1894) oversatt av Aubrey Stewart og George Long, skriver Stewart følgende kloke ord som med hell de medvirkende og ansvarlige for Queen Cleopatra burde tygge litt på: "Light and shade are as necessary to a character as to a picture, but a man who devotes his energies for years to the study of any single person's life, is insensibly led into palliating or explaining away his faults and exaggerating his excellencies until at last he represents him as an impossible monster of virtue."

I Queen Cleopatra går produsentene langt i å beskrive dronningen, Egypts farao, og legemliggjøringen av gudinnen Isis, som folkelig og en slags opplyst eneveldig monark med føttene plantet på jorda, og bein i nesa. Egypt hadde store rikdommer, men var også en slaveøkonomi og palasskultur basert på og avhengig av en herskerklasses undertrykkelse av andre og alliansen med undertrykkende religionspraksis. Når man i serien bare viser til kilder som forteller om en god økonomi og vekst i Egypts makt i tiden mellom 40 og 31 (frem til nederlaget ved Actium), og får det til å virke som at Kleopatra satt i gang en New Deal i Egypt, uten et ord om slaver, vanvittig luksusforbruk og forskjellen på folk, blir det nok en slagside i historieskildringen.

I en sekvens begrunner Islam Issa fascinasjonen for Kleopatra ved at hun kan være noe for alle. Også han, kan få lov til å speile seg i henne som et forbilde og helt. Makt fascinerer alltid. Det samme gjør overjordisk luksus og et liv på jorden som guddommelig. Men er det et godt forbilde? Er det i Kleopatra, eller Cæsar, vi bør speile oss? Det kan være både underholdende og fascinerende å se enda en dokumentar om Hitlers vei til makten, nå i farger, men takk Jupiter for at hensikten ikke er rehabilitering og heltediktning. Kleopatra var ingen Hitler, men det blir ren fantasi å se for seg henne som en progressiv, frigjort matriark med demokratisk sinnelag.

Et vanlig forsvar for eksperter i slike produksjoner er at klipperen har skylda. Samtidig må det være lov å unngå bastante uttalelser eller psykologisering der det åpenbart er totalt fravær av kilder. Det er et sjangertrekk at vi får innblikk i episoder og handling som ingen med sikkerhet kan vite noe om, og bruken av ekspertene kan også bidra til å forsterke motiver, psykologisering og presentere antakelser som fakta. Shelley Haley beskriver hvordan Kleopatra overtaler Markus Antonius om å drepe sin søster Arsinoe mens de har sex. Her er det ingen spørsmålstegn eller forbehold, men presentert som historie wie es eigentlich gewesen ist.

Jeg har forsøkt å finne kommentarer fra deltakerne i Queen Cleopatra om både seriens mottakelse og kritikken den har blitt møtt med. Utover denne fra egyptolog Jacquelyn Williamson har jeg ikke funnet noen i skrivende stund, men tar gjerne mot innspill: “In fact, except for knowing the names of a few of the other academics they interviewed, I wasn't involved in any other aspects of the production. The series was not what I hoped, but then drama-documentaries almost never can live up to an academic’s dream as they always involve some creative license. Real history is often so wild and weird it is not helped by melodrama or modern political insertions.”

Hvilke alternative kilder støtter ekspertene og serieskaperne på utover de som faghistorikere vanligvis bruker som belegg for sine påstander? Dette spørsmålet forblir ubesvart.

Flere har påpekt det paradoksale i serieskapernes valg av Kleopatra som først ut i en serie av dokudramatiseringer av afrikanske dronningers liv (se Afrikas dronninger: Njinga). De fortjener oppmerksomhet, men i enda større grad en historisk etterrettelig behandling som skaperne av Queen Cleopatra har bevist at de ikke er i besittelse av. Jeg ønsker meg en fremstilling av Kleopatra som viser både lys og skygge, der det er belegg for det, som får frem det mystiske og fremmede i Kleopatras Alexandria, som skildrer makten hennes ikke i lys av et kolonialistisk skjema - som i det grelleste eksemplet Caesar and Cleopatra (1945), eller den seksualiserte Liz Taylor som danderes i tråd med 1960-tallets objektivisering av kvinnekroppen, for så og ofres som romantisk offer for kjærligheten. Men, svaret er ikke å påføre et nytt skjema selv om hensikten er god. Roland Barthes definerte i sin tid myter som naturalisert kultur (Mytologier, 1957). Kleopatra har i høyeste grad vært offer for en slik mytologisering hvor poesi blir empiri for det historiske bildet av henne, men dokudramaer som Queen Cleopatra er ikke svaret - å erstatte en myte med en annen bringer oss ikke nærmere virkeligheten (og jeg antar at dokumentarister og vitenskapsfolk tross alt ønsker seg dit). Dette er aktivisme med hodet under armen, hvor målet ikke helliger midlene, og midlene snarere ødelegger målet - hvis målet er å forstå makt, rasisme, og samfunnsstrukturer før og nå og virkelig belyse den makten en kvinnelig farao var i besittelse av for drøye 2000 år siden.

Se oversikten Cleopatra - Queen of the Screen, med skuespillere som har skildret Kleopatra på lerret og skjerm fra hennes første opptreden i 1899.

For en gjennomgang av diskusjonen om rase i Egypt-forskningen: Egyptian race controversy

For mer om Kleopatra og kilder se Appendiks - Kleopatra.