kinofil
Mytene om Roma
Mellom Aventino og Palatino sto kampen mellom brødrene Romulus og Remus, som endte med at Remus ble drept og Roma etter myten ble grunnlagt på Palatinerhøyden i 753 f. Kr.
Eller det fortalte i hvert fall romerne selv om deres opprinnelse. Vi kaster et blikk tilbake til en langt fjernere fortid hvor gudene ikke holdt seg for gode til å blande seg inn i menneskenes gjøren og laden
Guder og helter
Dette skrev den franske historikeren Numa Denis Fustel de Coulanges om Romas opprinnelse i boka Den antikke byen fra 1869:
“Det romerske folket var en snodig blanding… En var de opprinnelige latinerne. En annen var av fremmed opprinnelse, og ble sagt å komme fra Troja med Aineias, religionsstifteren, og var ikke tallrik, men innflytelsesrik gjennom gudene og institusjonene de tok med seg.”
De anla en by hvor en annen by hadde blitt bygd, Pallantium (hvor sannsynligvis Palatinerhøyden finnes i dag) av grekere. Det skal også ha vært en annen by på Kapitol, slik at den romerske befolkningen fra begynnelsen var et sammensatt mangfold av latinere, trojanere og grekere, og snart sabinere og etruskere ettersom Roma innlemmet nabobyene.
Vi begynner med myten om Roma først. For romerne sto særlig historien om Aineias eller Æneas sentralt. Myten om Roma begynner et annet og mytisk sted. I Troja.
Trojanerne
Hos den romerske dikteren Vergil (70-19 f. Kr.), begynner historien med prins Æneas som måtte flykte da hans folk tapte krigen om Troja. Æneas var ikke noen hvem som helst. Han var sønn av prins Ankhises av Dardanos, men det var tett mellom prinser og fyrster den gang. Mer oppsiktsvekkende er det at kjærlighetsgudinnen Afrodite, kjent som Venus blant romerne, var hans mor.
Men, Vergil var langt fra den første som fortalte om Troja. Homer skal ha vært virksom rundt 800 f. Kr. og regnes som forfatteren av de mest sentrale verkene i den greske antikken, Odysseen og Illiaden. Om Homer vet man lite, men verkene hans lever videre. I følge myten om Æneas slik den fortelles av Homer, skal Zevs ha sett seg lei av at Afrodite/Venus støtt og stadig fikk ham til å forelske seg i jordiske kvinner, og at dette skapte ekteskapstrøbbel med hans lunefulle kone (og søster) Hera (Juno i den romerske gudeverdenen, heretter omtaler jeg dem med romerske navnene). Som hevn fikk han Venus til å falle for Ankhises og etter en hektisk flørt, ble Æneas. Venus avslørte sin guddommelige identitet og ga den nybakte faren klar beskjed om å ikke fortelle noe om forholdet til henne. Da ville han få med Jupiter å gjøre.
Det var lettere sagt enn gjort for Ankhises. Venus var tross alt kjærlighetsgudinnen, den vakreste av alle guder og dødelige og en erobring det var vanskelig å holde for seg selv over et glass vin eller tre. Da Jupiter fikk høre om prinsen av Dardanos som åpent skrøt av forholdet til Venus, var det kort prosess. Guden over alle guder sendte et lyn som lammet Ankhises. Sønnen fikk vokse opp, og ble blant heltene som kjempet mot grekerne om Troja.
Hva utløste den berømte trojanske krigen? Her må vi ta et sprang tilbake.
En ubuden gjest skaper dårlig stemning. Her Maleficent i Sleeping Beauty (1959). Under Eris i bryllupsfesten til Thetis og kong Pelevs (lenge, lenge siden).
Stridens eple og skjønnhetskonkurransen
Det var en gang en skjønnhetskonkurranse som skulle avgjøre hvem som var vakrest blant guder og dødelige. Menneskene hadde lite å stille opp med og de tre stridende var den allmektige Zevs´ hustru Hera (Juno), Athene (Minerva) og Afrodite (Venus).
Anledningen var en krangel som hadde oppstått i bryllupsfesten til nymfen Thetis og kong Pelevs. All himmelens guder var invitert, unntatt Eris (Discordia), splidens gudinne. Med tanke på hennes ansvarsområde blant gudene, var hun nok ikke en yndet gjest i noe selskap, men naturlig nok følte hun seg snytt for en fest og bestemte seg for å ødelegge stemningen. Hun dukket opp og hadde med seg et gulleple med inngraveringen “Til den skjønneste”. Hun kastet det inn blant gudinnene og tre av dem, Hera, Athene og Afrodite, mente de fortjente tittelen mest. Ingen av dem ville gi seg, og krevde at Zevs avgjorde spørsmålet. For å unngå trøbbel ga Zevs oppdraget til Paris, sønn av kong Priamos av Troja. Han valgte Afrodite etter at hun lovte ham den vakreste av alle dødelige kvinner, den skjønne Helena.
Her spilte også skjebnen tungt inn. Før Paris ble født, fikk Priamos en skremmende advarsel av en sannsiger at barnet som Hekuba bar på ville føre til Trojas fall. Troja ble sett på som uinntakelig, takket være dets høye murer, og heltemodige krigere. Da sønnen ble født tok ikke kongen noen sjanser, og fikk en av sine trofaste krigere til å ta ham med utenfor murene og drepe ham. Krigeren adlød sin konge, men fikk seg ikke til å ta livet av barnet i det avgjørende øyeblikket, og forlot ham i ødemarken.
Der ble lille Paris funnet og tatt hånd om av en gjeter som sammen med hustruen oppdro ham, og her befant han seg, sammen med geiter på beite, da hans kall til gudene tok ham et skritt nærmere sin skjebnebestemte rolle i historien.
Hendrik de Clerck, (ca. 1570 – 1630), Thetis og Pelevs´ bryllup (1606-1609). Eris/Discordia øverst i høyre bildekant, ikledd rødt og med eplet i høyre hånd.
Trojanerkrigen
Problemet var at Helena allerede var gift med kongen av Sparta, Menelaos. Da Paris sammen med sin bror Hektor og andre trojanere gjestet grekerne, bortførte han Helena i tråd med Afrodites løfte og utløste dermed den trojanske krigen. Homer skriver om kampene i Troja i Illiaden, og helten Odyssevs bestrebelser for å komme hjem til Ithaka, i Odysseen. Krigen splittet ikke bare folk, men også guder som engasjerte seg på grekernes eller trojanernes side. Sentrale var igjen Hera (Juno), som fortsatt følte seg snytt for seieren i konkurransen om eplet, og støttet de greske heltene, og Afrodite (Venus) som måtte bære sin del av skylden for uføret de dødelige befant seg i.
Krigen ble avgjort ved at den listige Odyssevs ved hjelp av “den trojanske hesten” fikk lurt krigerne inn bak murene og overmannet Troja. Her ble en liten familie tvunget på flukt. En voksen sønn, bærer på sin far, deres felles sønn og noen trofaste følgere.
Troy fra 2004 med Orlando Bloom som Paris og Brad Pitt som Akhilles, pluss stjerner på rekke og rad, men uten guddommelig intervensjon er en av flere filmer basert på krigen i Troja. Det finnes en miniserie fra 2003 som jeg ikke har sett, Helen of Troy (2003) og en film med samme tittel fra 1956, altså sverd-og-sandalfilmenes gullalder. Som dette søkeresultatet viser mangler det ikke på filmskapere som har latt seg inspirerere av fortellingen.
Helen of Troy anno 1956 i en trailer av den lange sorten.
Flukten fra Troja
Historien om Æneas flukt fra Troja finner vi i den romerske dikteren Vergils, fortelling Æneiden. Den begynner med Trojas fall og Æneas som må bære sin uføre far ut av byen og sammen med sin sønn, Askanius, og noen følgesvenner. Her begynner en ferd i Middelhavet, med mange likhetstrekk som Homers skildring av Odyssevs´ farefulle reise, som ender i Italia. Aineias blir konge i Alba Longa og forfar til Romas grunnlegger Romulus.
Flere steder i Roma støter en på portrettet av Æneas som bærer på sin lamme far ofte i følge med sin sønn Ascanius Iulius (som ifølge Cæsar selv ga hans familie navnet Julius - gens Julia - og dermed aner som kunne føres tilbake til Venus).
I Villa Borghese finner vi en av de mest kjente skulpturene av Gian Lorenzo Bernini fra 1618-19 som skildrer flukten fra Troja.
I sverd-og-sandal-versjonen, La leggenda di Enea (1962), regi Giorgio Venturini, møter vi Æneas idet de skal etablere seg i Italia etter den omflakkende tilværelsen hos Dido og kartagenerne (som inspirerte Henry Purcell til å skrive operaen om deres tragiske kjærlighet i 1689).
Romulus og Romas mytiske grunnleggelse
Over ti generasjoner gikk fra Ascanius (Æneas sønn) ble konge i Alba-Longa. Kamp mellom brødre om kongetronen utløste begivenhetene som skulle føre til Romas grunnleggelse. Amulius (lett å huske; umuligus med A, bad guy) utfordret broren Numitor (ikke så lett å huske) og kastet alle skrupler for å nå sitt mål. Numitors arvinger ble ryddet av banen og hans datter Rhea Silvia ble mot sin vilje vestalinne (se Vestalinnenes hus i artikkel om Forum Romanum) og pålagt sølibatsløfte. Likevel blir hun etter en stund gravid og føder tvillingene Romulus og Remus. En forklaring på dette var at krigsguden Mars tok seg til rette, men den romerske historikeren Livius utviser nøktern edruelighet: “Vestalinnen Rhea erklærer etter å ha blitt voldtatt og født tvillingen at Mars var far til hennes avkom, enten fordi hun trodde på det selv, eller fordi en gud var en mer verdig overgriper.” (min oversettelse). Amulius befalte at barna skulle kastes i elva Tiber, men tjeneren som skulle utføre oppdraget klarte det ikke og plasserte dem i en kurv som han etterlot på bredden av elva. Elveguden Tiberinus skal ha grepet inn og ført kurven til Palatinerhøyden.
Kjenner dere igjen denne historien fra andre fortellinger og eventyr? Jegeren får et oppdrag, men makter ikke å fullføre det og forsøker å lure den onde stemoren, dronningen, Juno, osv.
Der ble tvillingene reddet av en ulvinne (Lupa, lat.) som ga dem næring ved å amme dem. En hakkespett bidro også, og både ulven og hakkespetten (picus, lat.) fikk slik høy rang i Roma. Kongens gjeter Faustulus fant dem og tok Romulus og Remus hjem til sin kone Laurentia som oppdro dem som sine egne barn. I følge Livius skal det ha blitt påstått at hun ble kalt Lupa blant gjeterne fordi hun var prostituert, og at dette skal være opprinnelsen til historien om ulvinnen (lupa kunne altså både bety ulvinne og hore). Når historien om Romas grunnlegger skulle fortelles, sømmet det seg bedre med ulveversjonen, selv om denne er mer usannsynlig, på samme måte som Mars var et mer sømmende opphav enn en ordinær voldtektsmann.
​
Den berømte bronseskulpturen er utstilt i Museo Capitolino . Dateringen er omstridt. Optimistene mener den stammer fra etruskisk tid 500 f. Kr. mens nyere undersøkelser av nyere dato fra senmiddelalderen.
Guttene vokste opp i områdene rundt Tiberen og brukte dagene til å jakte og angripe tyver for så å dele byttet mellom seg og de andre unge i flokken. En dag støtte de på gjeterne til Amulius og en krangel mellom dem førte til at Remus ble tatt til fange. Romulus samlet sine nærmeste for å redde broren. Amulius, som trodde tvillingene til Rhea Silvia var døde, kjente dem ikke igjen, og i redningen av broren drepte Romulus kongen. Brødrene innsatte morfaren Numitor som konge og forlot Alba Longa for å grunnlegge en ny by. De ble ikke enige om hvor byen skulle være eller hvem som skulle ha makten. Romulus ønsket å legge byen til Palatinerhøyden, mens Remus mente Aventinerhøyden var mer egnet. Romulus bygget en mur rundt Palatinerhøyden, men Remus gjorde narr av muren ved å hoppe over den. Irritert over brorens fornærmelse drepte enten Romulus broren selv, som er den vanligste beskrivelsen av hendelsene, eller han ble drept av tilhengerne til Romulus som i følge Livius advarte andre som yppet seg med ordene: “Slik skal det gå med alle som våger å klatre over mine murer.” Romulus var enerådende og grunnla Roma 21. april 753 f. Kr.
Det var en versjon. Det finnes flere; en variant kan man finne i sverd-og-sandal-filmen Romolo e Remo (1961), regi Sergio Corbucci.
Sabinerrovet og krig mot nabostater
Byen var grunnlagt, men besto stort sett av menn som ikke var mors beste barn. Det var ikke så lett å skaffe koner heller da de omliggende kongedømmene nødig ville gifte bort døtrene sine til Romas beryktede rufsete befolkning av landeveisrøvere og omstreifere. Med dette som bakgrunn la Romulus en plan. De inviterte nabofolket sabinerne til leker og fest til ære for Neptun, i ettertid kjent som Consualia. Sabinerne ante fred og ingen fare, men da de kom innenfor Romas bymurer, kastet romerne seg over dem og røvet alle ugifte kvinner. Slik skaffet Romulus kvinner til å føre Romas slekter videre og Sabinerrovet har blitt skildret av mange kunstnere. Sabinerne satt ikke pris på dette, men da romere og sabinere barket sammen til krig, appellerte de bortrøvete kvinnene til sine nye ektemenn og sine fedre og brødre, om fred. Dette ble for ettertiden et eksempel på kvinners offervilje, dyd og klokskap.
På film: Il ratto delle sabine (1961), regi Richard Pottier.
​
Gjennom hele kongetiden var det konstante kriger med nabofolkene, men en spesiell hendelse og skjebne har gått inn i språket og kan sies å være like aktuell og sann i dag som tidligere.
Den tarpeiske klippe
Historien om den forræderiske Tarpeia. Tarpeia var datteren til guvernøren for Kapitol under kongetiden. Da Sabinerne beleiret Roma etter Sabinerrovet, skal Tarpeia ha åpnet byens porter for å slippe inn fienden. Belønningen hun ba om var det de bar på armene. Tarpeia mente de dyrebare armbåndene, men i stedet straffet Sabinerne henne for sviket mot sine landsmenn ved å knuse henne med skjoldene (som de også bar på armene), og kaste henne fra klippen ved Kapitol. Slik fortsatte romerne og straffe forbrytere, som hadde gjort særlig skam på byen.
Ordspråket «Det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe» (latin Arx tarpeia Capitoli proxima) sier at veien ikke er lang fra ære og opphøyelse til den dypeste fornedrelse.
​
Jeg har ikke sett historien om Tarpeia skildret på film (er glad for innspill), men hun er med i Romolo e Remo (1961). Hun er her mest opptatt av å vinne Remos gunst og hennes svik motiveres med utgangspunkt i rivaliseringen mellom brødrene.
Kontakt meg for innspill
Jeg setter stor pris på om du sender meg en melding hvis du ser noe her som du ønsker å kommentere, feil eller uklarheter, innspill eller tips om steder, filmer, kunst eller andre tanker du måtte få om Roma.