Filmruter

Det er noen år siden nå. Jeg var en godt voksen førstereisturist i Roma. Likevel føltes det som å komme tilbake og nesten skremmende kjent. Deja vu-opplevelsene sto i kø. Hadde ikke jeg vært i Roma før?

Jeg er ikke overtroisk, så forklaringen måtte være nærmere enn det hinsidige. For jeg hadde sett Fontana di Trevi i levende live. Ikke sammen med tusenvis av turister klare for Instagram-øyeblikk med mynt i hånd, men med selveste Anita Ekberg og Marcello Mastroianni i storbynatten, med meg på orkesterplass som Fellinis gjest. Noen år senere var det med Ettore Scola, da han rekonstruerte innspillingen av den ikoniske scenen fra La dolce vita (1960) med Fellini i rollen som seg selv og Mastroianni likedan, i Vi som elsket hverandre så høyt (1974).

Hadde jeg ikke også vært gatelangs med Vittorio De Sica, og fulgt Antonio og sønnen Bruno i den desperate jakten på den stjålne sykkelen? Jeg følte meg hjemme i Trastevere, ved Piazza dei Mercati, hvor den utålmodige faren kjefter på stakkars Bruno som må slå lens. Sykkeltyvene (1948) har forspranget og skal Antonio beholde den sårt tiltrengte jobben som plakatopphenger, er han helt avhengig av sykkelen. Restauranten som de hygger seg med Mozzarella in Carozza i et lite lyspunkt og pusterom i filmen, var erstattet av et asiatisk spisested, men lever likevel videre.

I Trastevere, Margutta 51, bodde også Joe Bradley som gav husly til en ung og eventyrlysten Prinsesse på vift (1953), og bortenfor ham (i virkelighetens Roma), Federico Fellini og Giulietta Masina i nr. 110. Her har jeg også blitt invitert på Sensommerlunsj med Gianni, hans mor og mer eller mindre krevende venninner.

I høyden over Trasteveres trange sjarmerende smug (som off-screen ofte er ganske trangt befolket av turister og langt mer varierte storbydufter enn bare nystekt pizza), på Gianicolohøyden, eller Janiculum som det het på Cæsars tid, ble Cleopatra innkvartert i sin mektige partners villa. Her skuet hun kanskje utover Roma mens hun savnet sitt vakre Alexandria. Ikke bare Elizabeth Taylor, men Claudette Colbert, Vivien Leigh, Rhonda Fleming, Sophia Loren, Elizabeth Taylor, Miss Piggy og andre har tatt på seg gull og glitter for å tolke den egyptiske dronningen på film for meg - Cleopatra på film.

Hva den japanske turisten i La Grande Belezzas (2013) siste tanke var i det han falt død om til tonene av kormusikk ved Fontana dell'Acqua Paola, på nettopp Gianocolohøyden, vet kanskje bare regissør Sorrentino?

Hvor mange ganger har jeg ikke vært vitne til attentatet på Julius Cæsar i Pompeius den stores teaterkompleks den skjebnesvangre Idus Martiae 709 ab urbe condita, eller 44 f. Kr? Cæsars ansikter på film er enda mer tallrike enn Cleopatras, men de er ofte støpt over samme lest, selv om det er langt fra Claude Rains til Ditch Davey - Julius Cæsars mange ansikter. Tilbake i fremtiden har jeg spist gelato med Audrey Hepburn i Spansketrappen og skuet ut over Piazza Navona med Sophia Loren mens hun ventet på herrebesøk i I går, i dag, og i morgen (1963). Sophia hadde også spilt Cleopatra, ni år tidligere i Due notti con Cleopatra (1954), men nå skulle vi holde oss i vår tid, etter Kr. Jeg har kjørt Vespa med Nanni Moretti over Aventino. Jeg har tråkket gatelangs med Cabiria, hatt medynk med Umberto D og hans trofaste Filke, fulgt gangsterne i Suburra på film og som serie - alt på trygg avstand.

Vespasjåfører i dress og pottehjelm, fulle kaffebarer, feilparkerte Fiater, nonner og turister i en usalig røre. Ikke noe føles fremmed. Filmskapere som Rossellini, De Sica, Fellini, Scola, Moretti, Sorrentino, et al, et cetera m. fl., har bidratt til å forme mitt forhold til byen og dets steder. Slik former film opplevelser i levende live. De kan også bidra til å forsterke fordommer og klisjéer - det er langt fra postkortskildringene i filmer som Prinsesse på vift eller en moderne variant i Spis-elsk-lev med Julia Roberts som søker etter meningen med livet eller Woody Allens To Rome With Love (2012), til neorealistenes skildringer av fattigdommen i etterkrigstidens Roma, eller Ettore Scolas Tarvelige, vemmelige, heslige skråblikk noen tiår senere. I mangfoldet av skildringer av og med Roma kan en forstå byen bedre. Det er ikke vanskelig å finne historikere som har mangt kritisk å si om fremstillngen av antikken i sverd-og-sandal-filmer, men også her kan de som i mitt tilfelle være en ledsager inn i møtet med originale kilder (som også bør tas med en klype salt).

Roma har fascinert historieinteresserte, kunstnere, livsnytere, filmskapere, forfattere og turister, og fortsetter å gjøre det. På vandring i Roma støter en uunngåelig på fortiden, og for hvert skritt en tar er det fornminner, en ruin, en fontene, deler av en mur, en byste, en skulptur, en kirke, eller noe annet som kan virke kjent som en ikke helt klarer å plassere, som har en historie å fortelle og har sin plass i både historien og historier. Det er først og fremst historiene som er fortalt om nøkkelhull, fontener, byster, relieffer, en søyle her og en akvedukt der, jeg vil peke ut her - som en guide til både filmruter og andre rammer som kan berike opplevelsen og forståelsen av Roma.

Her finner du en utvalgt oversikt over filmer som utspiller seg i Roma - med og uten sandal og pottehjelm - og tips til hva en kan se om en lengter til den evige stad. Mer om Roma.

Hvis det blir i overkant, kan disse fem anbefales.

Fem filmer i forkant av ferden

Sykkeltyvene/Ladri di biciclette (1948), regi Vittorio De Sica Denne neorealistiske klassikeren figurerer stort sett alltid på filmkritikere og filmhistorikeres topp 10 eller 20 lister over tidenes beste filmer. Fullt fortjent. Neorealismen hadde som mål å skildre virkeligheten som den fortonte seg i Italias vanskelige etterkrigstid. Regissørkollega Roberto Rossellini gjorde det i Roma, åpen by (1945) og De Sica fulgte opp med Sykkeltyvene. Midlene filmskaperne hadde var svært begrensede, og dette ga filmene en estetikk som vi i dag kan føle som mer autentisk og tro mot samfunnet de ønsket å gjengi, men også bidra til å forandre. Filmen er morsom, rørende, spennende og den tar oss med på en rundtur i Romas gater som vi lett kjenner igjen den dag i dag. Samtidig byr den ikke på et romantisert eller forskjønnet bilde av Roma. Fattigdommen er høyst reell og livet krevende i den overbefolkede storbyen. Filmprofessor David Nicol har laget en nettside som scene for scene plasserer filmens handling slik at vi som har sansen for sånt, kan finne igjen stedene vi ser i filmen.

Til tross for sin status er Sykkeltyvene imidlertid sjeldent å se på TV og så langt jeg kan se ikke tilgjengelig på noen av de største strømmetjenestene. I skrivende stund kan filmen sees i sin helhet på YouTube.

Prinsesse på vift/Roman Holiday (1953), regi William Wyler Prinsesse på vift tar tilskueren til severdighet etter severdighet, og kan stå som eksempel på hvordan ikke bare film, men også andre kunstuttrykk bidrar til å skape steders ikoniske status. Det var først på 1800-tallet at enkeltpersoner for alvor fikk øynene opp og så verdien av de gamle ruinene i Roma. De hadde siden middelalderen først og fremst blitt ansett som bygningsmateriale til nye bygg og på Forum Romanum beitet krøtter i stedet for turister. Når Audrey Hepburn oppdager gledene ved italiensk is, gelato, i Spansketrappen, skjedde det noe magisk. Hennes stjernestøv bidro til at det ble et sted som måtte oppleves. Her kunne man selv føle romantikken, livet slik det skal leves, temperatur og temperament. Men myten om Roma var allerede godt etablert, gjennom kunstnere som hadde valfartet til byen. Inspirert av tanken på antikken som en storhetstid for kunst og menneskelig skaperkraft, og romantiske idealer om den evige stad, skapte de kunst. Med filmen som massemedium kunne de samme følelsene spres til millioner. Det er langt fra Sykkeltyvene til Prinsesse på vift. Den ene skildrer folks virkelighet rundt et svært enkelt dilemma - hva gjør du når sykkelen du er avhengig av for å brødfø din familie blir stjålet? Prinsesse på vift er en eventyrfilm, som jeg opplever som mer datert enn Sykkeltyvene. Den har likevel en sjarm som gjør den severdig, og ikke minst bidrar den til reiselysten. Filmen kan leies på flere strømmetjenester, bla. YouTube.

Sensommerlunsj i Roma/Pranzo di ferragosto (2008), regi Gianni Di Gregorio Dette er også en film av det lettbeinte slaget, og med masse sjarm. Handlingen utspiller seg i Trastevere, og handler i korte trekk om at en eldre sønn som bor sammen med sin mor, får huset fullt av morens jevnaldrende og må lage lunsj til dem. Di Gregorio som spiller hovedrollen er selv fra Trastevere og det er lett å kjenne seg igjen der han farter rundt for å skaffe ingredienser til å mette de forholdsvis krevende lunsjgjestene. Fimen kan leies på Filmarkivet.

Det søte liv/La dolce vita (1960), regi Federico Fellini Fra lettbeint og upretensiøs sommerlunsj i Roma, går vi nå til en film som må kalles mer krevende. Samtidig er den også, som Sykkeltyvene, en filmklassiker som satt dype spor etter seg. Filmen handler om kjendisjournalisten Marcello, spilt av Marcello Mastroianni, som halvhjertet jakter på kjendissaker blant Romas jetsettere. Han har forhold til flere kvinner, men blir besatt i møtet med en filmdiva på besøk i Roma. Silvia, spilt av Anita Ekberg, lokker ham med ut i Romas tomme nattegater og de ender opp i det som må være den mest ikoniske scenen av alle i filmer som utspiller seg i byen. Badet i Fontana di trevi. Den vakre og overdådige fontenen i Roma var helt sikkert et turistmål før Det søte liv, men den enorme tiltrekningen den har på turister, må sannsynligvis i høy grad tilskrives Fellini. Filmen er episodisk i struktur og mer krevende i fortellerformen enn Fellinis tidligere filmer. Den krever mer, og reiser spørsmål av eksistensiell og filosofisk art som var tidstypisk for 1960-tallets kunstfilm. Roma er vakker, men også krevende og utmattende for de som lever der. Slik er også filmen med sine nærmere tre timers spilletid. Det søte liv er tilgjengelig på Viaplay og Apple TV.

Den store skjønnheten/La grande belezza (2013), regi Paolo Sorrentino Forbindelseslinjene er mange fra Det søte liv og Fellini, og Sorrentinos Den store skjønnheten. Også her møter vi en journalist. Jep Gambardella, spilt av Toni Servillo. Han er eldre enn Marcello i Det søte liv, og filmen åpner med at han feirer sin 65 årsdag. Da jeg så den første gang, virket den magnetisk. Men, selv om bildene av Romas skjønnhet er forførende, brukes de vakre omgivelsene som kontrast til både det ytre og indre liv til menneskene som utgjør Jep Gambardellas krets. Det er en tragisk tomhet i livene deres, slik Fellini også skildret menneskene i Det søte liv. Det er nærliggende å se Fellinis tittel som ironisk og et kynisk blikk på Roma, men hos Sorrentino finnes det en mer romantisk skjønnhet. En bestandig del som eldes med verdighet. Det gjelder å stanse opp og betrakte byen, og kanskje finne en ro i sporene fra fortiden. Skjønnheten som ikke må fornyes med botox eller silikon, sparkel eller funksjonalisme, men byr seg fram for våre blikk like selvsikkert som den gjorde det for 100, 200 eller 500 år siden. Ikke stans filmen før rulleteksten er slutt. Da går dere glipp av en seilas opp Tiber som er en filmopplevelse i seg selv til tonene av I Lie, av David Lang, fremført av Torino Vocalensemble. Filmen kan sees på SF Anytime, eller leies/kjøpes bla. i Apple TV.