Don McCullin a Roma

Fotolegenden presenteres med bilder som spenner over et halvt århundres virke, og dekker kontinenter, konflikter, natur og tusener av år av den menneskelige sivilisasjonens bakside. Utstillingen gikk frem til 28. januar, og heldig var vi som tilfeldigvis snublet over den på tur til Roma i begynnelsen av januar.

Photography for me is not looking, it’s feeling. If you can’t feel what you’re looking at, then you’re never going to get others to feel anything when they look at your pictures.

Utstillingen i Palazzo Esposizioni Roma er, ifølge museet, den mest omfattende retrospektive visningen av den britiske fotografens bilder noensinne. Den er også den første som er organisert i ulike faser og perioder fra hans første arbeid i England til helt nye bilder. Samtlige fremstilt av ham selv med noen få unntak. Dette bidrar også til den nesten sakrale følelsen av å være vitne til noe unikt i det ærverdige utstillingslokalet i Romas sentrum, men det kommer jeg tilbake til.

Utstillingsbesøket var altså et resultat av tilfeldigheter. På tur til Roma foreslo datteren min, som også er tilstrekkelig fotointeressert til å ha et Nikon speilreflekskamera med rundt nakken, at vi kanskje kunne avlegge Palazzo Esposizioni en visitt. Etter å ha krysset av for Kapitolmuseene, Cinécitta og EUR foregående dager, hørtes det ut som en god idé. Men det var først når vi gikk av bussen og så bannerne som prydet bygningen, at vi forsto at dette var et lykketreff og at enten fotogudene eller tilfeldighetene spilte på vårt lag. Mitt forhold til Don McCullin var ikke veldig inngående utover kjennskap til enkeltbilder som har gått inn i samtidshistorien som ikoniske. Utstillingen ble i så måte en overveldende døråpner til en av vår samtids mest betydningsfulle fotografene som inspirerte til å gå grundigere inn i hans univers.

Tormented, Homeless Irishman, Spitalfields, London, 1969.

En effektiv og tankevekkende inngang til fotografens liv og virke er dokumentaren McCullin (2012), regissert av David Morris og Jacqui Morris.

Se hele dokumentaren på Internet Archive.

Don McCullin ble født 9. oktober i 1935 i London og vokste opp i Finsbury Park. Under bombingen av London i krigsårene ble han evakuert til en gård i Somerset og fikk slik tidlig og brutalt erfare hvordan krigen trenger seg på og inn i livene til de som rammes av den. Et talent for tegning gjorde at han ble innvilget stipend for studier ved Hammersmith School of Arts and Crafts etter krigen, men etter at faren døde forlot han skolen og gikk ut i arbeid som cateringansatt i jernbanen som femtenåring. I 1953 ble han innkalt til tjeneste i Royal Air Force og det var her han ble introdusert for fotofaget som mørkeromsassistent. Tilbake i London tok han med seg kameraet ut på gatene og gjorde seg bemerket med bilder av lokale gjenger i nærområdene sine. I 1958 sto hans første foto-essay på trykk om en av disse gjengene - the Guvnors - på trykk i The Observer. 

Guvnors, Finsbury Park gang, 1958.

Fra 1961 var han fullt sysselsatt som fotojournalist etter blant annet å ha dokumentert oppføringen og konsekvensene av Berlinmuren, og i 1964 ble han fast tilsatt som fotograf i The Sunday Times. Deretter fulgte oppdrag som førte ham til noen av de mest brutale krigssonene internasjonalt; Kongo, Vietnam, Biafra, India, Nord-Irland, Kypros, Libanon, men også til USAs rasesegregerte sørstater, kommunistiske Kina, og tilbake til de politiske konfrontasjonene og sosial nød i hans hjemlige England. Don McCullin ble i 1967 medlem av det anerkjente fotobyrået Magnum.

I 1984 forlot han The Sunday Times og ble igjen frilansfotograf. Rupert Murdochs oppkjøp av konsernet var en vesentlig faktor i denne beslutningen. En mann av McCullins etiske støpning er vel så langt fra Murdoch som tenkes kan, og dokumentaren McCullin tegner ikke bare et biografisk portrett av fotografen, men skildrer også noen viktige milepæler for den frie journalistikken. Da den ble laget i 2012 kunne man kanskje fortsatt ha et håp om at fotojournalistikken ville overleve, men i dag 10 år senere tyder mye på at det har gått fra vondt til verre. Don McCullin kan titulere seg som Sir, har vunnet prestisjetunge priser for sitt arbeid og for sine fotobøker og får behørig plass på gjeve museer som Palazzo Esposizione, men med hvilken effekt og nedslagsfelt? 

Fotojournalistikkens vanskelige kår kan på ingen måte hverken fotograf, kurator eller museum bebreides for, men det er absolutt en viktig refleksjon når man ser hvilken rolle fotografer som Don McCullin har spilt i det foregående århundret. En kan selvsagt stille spørsmål om hvilken nytte fotografene strengt tatt har hatt, tatt i betraktning at verden ikke kan kalles et fredeligere sted i dag enn for 50 år siden. McCullin stiller spørsmålet selv. Men, svaret må være at det er ikke fotografens ansvar å stanse krigene, rette opp urettferdighet eller redde liv. Fotografen, og særlig krigsfotografene, skal vise oss det vi egentlig ikke ønsker å se. Tett på og kompromissløst. Det handler hverken om å profittere på andres lidelse eller å tilfredsstille menneskers barbariske instinkter visuelt. I hvert fall ikke når fotografen heter Don McCullin.

Utstillingen er en utvidelse av den forrige store retrospektive visningen av Don McCullins fotografier på Tate Britain i 2019, kuratert av Simon Baker. Don McCullin a Roma inneholder over 200 fotografier og er fordelt over 6 ulike saler hvor vi blir kjent med hans tidligste arbeider i England, krigsfotografier og dekning av konflikter og katastrofer, naturfotografiene og hans siste store prosjekt viet til å dokumentere avtrykk det romerske imperiet satt etter seg i erobrede kolonier i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Både visuelt og tidsmessig er det stor avstand fra romerske ruiner i Palmyra og antikke skulpturer til lemlestede lik i Vietnam eller guttunger som venter på å henrettes i Kongo. Det som imidlertid binder dem sammen er lidelsen som en konstant faktor i menneskelig sivilisasjon. Hva med de fredfulle naturlandskapene? I sammenhengen uttrykker de fredfullheten som oppstår i fraværet av mennesker. Uttrykt slik virker det hele fryktelig misantropisk, og det er lett å miste både tro og håp i møtet med ondskapen som er dokumentert av Don McCullin. Samtidig er det nettopp hans tilstedeværelse og innsats som bringer lys i mørket. Han viser oss det vi ikke ønsker å se, med eget liv som innsats og ikke minst de mentale arrene han må ha påført seg selv, hvordan vi alltid befinner oss på randen av anarki og kaos. Det føles så unødvendig. Bønder som poserer på savannen med familie og husdyr, i tradisjonelle drakter, men med et automatgevær over skulderen som et brudd på idyllen. For dem er det nødvendig som beskyttelse, men spørsmålet som McCullin tvinger fram er hvorfor? Naivt? Ja, det er nok det, men samtidig vekker den brutale virkeligheten i Don McCullins fotografier et spørsmål om hvordan verdens mange krigsprofitører og ledere reagerer på hans ufiltrerte virkelighet? 

Kameraet som reddet McCullins liv.

Det har vært snakk om en filmatisering av Don McCullins selvbiografi, Unreasonable Behavior, med Angelina Jolie som regissør i noen år, uten at jeg har maktet å finne noe oppdatert info om fremdriften. Det er nok sikkert mange fotografer som tilfredsstiller eget behov for adrenalin og spenning ved å oppsøke konflikter, men egentlig burde det være underordnet. Fotografer som Don McCullin har satt seg selv i fare for å vise oss hvor jævlig krig er. McCullin ble selv reddet av sitt Nikon-kamera under skarp ild i Vietnam, men se på dødstallene på Gaza blant fotografer og journalister og vi forstår hvor mange som ikke er like heldige. Dette handler ikke om mytomani eller machismo, men den ytterste konsekvensen av å ta et samfunnsoppdrag på alvor. Uten fotografene til stede i frontlinjen, vil vi da tro på og ta inn over oss hvor destruktiv krig er? Omtaler av kriger har en tendens til å forskjønnes og nøytraliseres gjennom språket. Det strekker ofte ikke til. Men et bilde av et nakent lemlestet menneske, som etter all sannsynlighet ville sensureres av de fleste sosiale medier i dag, tatt av et annet levende menneske som garanterer for dets autentisitet, er noe annet. Dette blir ettertrykkelig formidlet i utstillingen. McCullin viser oss imidlertid andre sider av virkeligheten vi helst vil vende blikket bort fra. Barnet med det abnorme vannhodet som kjærlig tas hånd om av sine nære selv om de mangler det meste av ressurser og velstand. Den spedalske eller mannen med utvekstene i ansiktet på gaten i India. De henges ikke opp til spott, som et freakshow, men som et vitnesbyrd om hva han har sett og følt på i disse møtene med andre mennesker.

I operate not as a photographer but as a human being. I try to balance what I photograph not as a photographer but as a person, a man, and photography has nothing to do with it. It is just something I have learnt, it is just a way of communicating.

Det er denne menneskeligheten som stråler ut fra bildene på veggen. For å ta opp tråden fra innledningen, blir utstillingen en sterk åndelig opplevelse. Dimensjonene i utstillingssalene bidrar selvsagt. Også det faktum at det bortsett fra min datter og meg bare var to eldre herrer tilstede. Dette må ikke misforstås i retning av at bildene ikke opprører og gjør vondt. Det gjør de, men omgivelsene bidrar med en dyp respekt både for de avbildede og han som har møtt dem og festet dem til film. En annen viktig faktor er bevisstheten om at McCullin selv er nærværende ved at han egenhendig har fremstilt bildene. Det bidrar til en ytterligere nærhet til ham, hans blikk og tanker. Denne indeksikalske relasjonen mellom motiv, kamera/fotograf og ferdig bilde, er slik jeg ser det av mer enn teoretisk/semiotisk interesse. Bildet vitner om noe som har skjedd, og fotografens etos er garantisten for at det vi ser er sant, virkelig, slik det faktisk hendte. Jeg har bevisst ikke gjengitt noen av bildene som inngår i selve utstillingen, men bare de store forstørringene som pryder inngangen til salene. 

Photography isn't about just pushing that button. It's about the experience of being there. I bring to my photography the principles of my mind and what I'm trying to do. I'm bringing the direction of who I am and what I´ve seen. I am bringing my identity to it with my printing and my composition.

Det blir ikke færre kriger av flere fotografer (dessverre), men en verden uten fotografer av McCullins format gjør krigene enklere for de som setter dem i gang. Ofrene kan pines og dø, uten at noen viser verden hvor redselsfulle krigene er. Vi som lever i fred, kan fortsette søvnen og slippe forstyrrelsen av lidelse, grusomhet og urett som ikke rammer oss selv.

Et lite PS til slutt. Det føles urettferdig og ufortjent, men altså ikke til forkleinelse, er den andre store utstillingen på palasset viet den ukrainske fotografen Boris Mikhailov. Ved første blikk langt unna McCullin, men kanskje ikke likevel? Utstillingen Ukrainian Diary gjorde at vi måtte sette av ekstra god god tid på museet, med maksimalt utbytte som resultat.

https://www.palazzoesposizioni.it/pagine/exhibitions