kinofil
Quattro filmtips
Made in Roma.
Made in Roma
Her er fire filmer som en kan varme opp med eller mimre til om og med Roma.
​
Sykkeltyvene/Ladri di biciclette (1948), regi Vittorio De Sica Denne neorealistiske klassikeren figurerer stort sett alltid på filmkritikere og filmhistorikeres topp 10 eller 20 lister over tidenes beste filmer. Fullt fortjent. Neorealismen hadde som mål å skildre virkeligheten som den fortonte seg i Italias vanskelige etterkrigstid. Regissørkollega Roberto Rossellini gjorde det i Roma, åpen by (1945) og De Sica fulgte opp med Sykkeltyvene. Midlene filmskaperne hadde var svært begrensede, og dette ga filmene en estetikk som vi i dag kan føle som mer autentisk og tro mot samfunnet de ønsket å gjengi, men også bidra til å forandre. Filmen er morsom, rørende, spennende og den tar oss med på en rundtur i Romas gater som vi lett kjenner igjen den dag i dag. Samtidig byr den ikke på et romantisert eller forskjønnet bilde av Roma. Fattigdommen er høyst reell og livet krevende i den overbefolkede storbyen. Filmprofessor David Nicol har laget en nettside som scene for scene plasserer filmens handling slik at vi som har sansen for sånt, kan finne igjen stedene vi ser i filmen. Til tross for sin status er Sykkeltyvene imidlertid sjeldent å se på TV og så langt jeg kan se ikke tilgjengelig på noen av de største strømmetjenestene. I skrivende stund kan filmen sees i sin helhet på YouTube.
Prinsesse på vift/Roman Holiday (1953), regi William Wyler Prinsesse på vift tar tilskueren til severdighet etter severdighet, og kan stå som eksempel på hvordan ikke bare film, men også andre kunstuttrykk bidrar til å skape steders ikoniske status. Det var først på 1800-tallet at enkeltpersoner for alvor fikk øynene opp og så verdien av de gamle ruinene i Roma. De hadde siden middelalderen først og fremst blitt ansett som bygningsmateriale til nye bygg og på Forum Romanum beitet krøtter i stedet for turister. Når Audrey Hepburn oppdager gledene ved italiensk is, gelato, i Spansketrappen, skjedde det noe magisk. Hennes stjernestøv bidro til at det ble et sted som måtte oppleves. Her kunne man selv føle romantikken, livet slik det skal leves, temperatur og temperament. Men myten om Roma var allerede godt etablert, gjennom kunstnere som hadde valfartet til byen. Inspirert av tanken på antikken som en storhetstid for kunst og menneskelig skaperkraft, og romantiske idealer om den evige stad, skapte de kunst. Med filmen som massemedium kunne de samme følelsene spres til millioner. Det er langt fra Sykkeltyvene til Prinsesse på vift. Den ene skildrer folks virkelighet rundt et svært enkelt dilemma - hva gjør du når sykkelen du er avhengig av for å brødfø din familie blir stjålet? Prinsesse på vift er en eventyrfilm, som jeg opplever som mer datert enn Sykkeltyvene. Den har likevel en sjarm som gjør den severdig, og ikke minst bidrar den til reiselysten. Filmen kan leies på flere strømmetjenester, bla. YouTube.
Det søte liv/La dolce vita (1960), regi Federico Fellini Fra lettbeint og upretensiøs sommerlunsj i Roma, går vi nå til en film som må kalles mer krevende. Samtidig er den også, som Sykkeltyvene, en filmklassiker som satt dype spor etter seg. Filmen handler om kjendisjournalisten Marcello, spilt av Marcello Mastroianni, som halvhjertet jakter på kjendissaker blant Romas jetsettere. Han har forhold til flere kvinner, men blir besatt i møtet med en filmdiva på besøk i Roma. Silvia, spilt av Anita Ekberg, lokker ham med ut i Romas tomme nattegater og de ender opp i det som må være den mest ikoniske scenen av alle i filmer som utspiller seg i byen. Badet i Fontana di trevi. Den vakre og overdådige fontenen i Roma var helt sikkert et turistmål før Det søte liv, men den enorme tiltrekningen den har på turister, må sannsynligvis i høy grad tilskrives Fellini. Filmen er episodisk i struktur og mer krevende i fortellerformen enn Fellinis tidligere filmer. Den krever mer, og reiser spørsmål av eksistensiell og filosofisk art som var tidstypisk for 1960-tallets kunstfilm. Roma er vakker, men også krevende og utmattende for de som lever der. Slik er også filmen med sine nærmere tre timers spilletid. Det søte liv er tilgjengelig på Viaplay og Apple TV.
Den store skjønnheten/La grande belezza (2013), regi Paolo Sorrentino Forbindelseslinjene er mange fra Det søte liv og Fellini, og Sorrentinos Den store skjønnheten. Også her møter vi en journalist. Jep Gambardella, spilt av Toni Servillo. Han er eldre enn Marcello i Det søte liv, og filmen åpner med at han feirer sin 65 årsdag. Da jeg så den første gang, virket den magnetisk. Men, selv om bildene av Romas skjønnhet er forførende, brukes de vakre omgivelsene som kontrast til både det ytre og indre liv til menneskene som utgjør Jep Gambardellas krets. Det er en tragisk tomhet i livene deres, slik Fellini også skildret menneskene i Det søte liv. Det er nærliggende å se Fellinis tittel som ironisk og et kynisk blikk på Roma, men hos Sorrentino finnes det en mer romantisk skjønnhet. En bestandig del som eldes med verdighet. Det gjelder å stanse opp og betrakte byen, og kanskje finne en ro i sporene fra fortiden. Skjønnheten som ikke må fornyes med botox eller silikon, sparkel eller funksjonalisme, men byr seg fram for våre blikk like selvsikkert som den gjorde det for 100, 200 eller 500 år siden. Ikke stans filmen før rulleteksten er slutt. Da går dere glipp av en seilas opp Tiber som er en filmopplevelse i seg selv til tonene av I Lie, av David Lang, fremført av Torino Vocalensemble. Filmen kan sees på SF Anytime, eller leies/kjøpes bla. i Apple TV.
Kontakt meg for innspill
Jeg setter stor pris på om du sender meg en melding hvis du ser noe her som du ønsker å kommentere, feil eller uklarheter, innspill eller tips om steder, filmer, kunst eller andre tanker du måtte få om Roma.