Døden i kinosalen

En historie har forfulgt meg siden barndommen. Den handler om to storebrødres nær døden opplevelse i kinosalen på tidlig 70-tall og en femti år gammel filmskatt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt de to fortelle om den gangen ungdomsskolelæreren deres, sannsynligvis med de beste hensikter, tok med elevene sine på kino for å se Luchino Viscontis filmatisering av Thomas Manns roman Døden i Venedig.

Filmen hadde premiere i 1971 og har dermed 50 års jubileum i år. Samme år ble jeg født, men jeg har langt oftere hørt mine to storebrødre omtale skolekinoen enn deres minner om min første tid i familien. Døden i Venedig gjorde med andre ord et enormt og skjellsettende inntrykk på de to tenåringsbrødrene. Dessverre med negativt fortegn.

Hva kan læreren deres ha tenkt? Kanskje hadde han lest Thomas Manns roman en gang da han selv var ung, blitt beveget og ønsket at hans unge elever skulle få oppleve det samme som ham? Kan ha tenkt at her møtes to av de største kunstnerne innen hvert sitt uttrykk, forfatteren Mann og filmregissøren Visconti, og at et slikt mestermøte ikke burde gå upåaktet hen? Kanskje så han seg selv som en misjonær blant kulturelt laverestående østfoldinger og at de små ville se lyset der inne i kinosalens mørke? I så fall mislyktes han ettertrykkelig med brødrene mine. Han ga dem et minne for livet, det skal han ha, men neppe i tråd med intensjonen. Utallige ganger har de mimret om den gangen de var på skolekino og led seg gjennom det som for dem må ha vært de langsomste og kjedeligste to timene og ti minuttene i hele deres ungdomstid.

Til deres forsvar er ikke dette barnemat. Filmen er langsom. Den forholder seg til tilbakeblikk i hovedpersonen Gustav von Aschenbachs liv, samt innblikk i hans tanker som ikke tydelig tilkjennegir seg som realitet eller fantasi. Karakterene er stiliserte, enkelte karikerte. Den wunderschöne Tadzio gestaltet av svenske Björn Andresen forfører bare i kraft av å være foran kamera. Filmens dvelende, langsomme stil forfører også, men du må være innstilt på å la deg forføres. Man må åpne seg for et filmspråk som er langt fra ferdig fordøyd. Filmen tar deg til steder du ikke har vært. Både i deg selv og i verden. Det pestforlatte Venezia som skildres i filmen er langt fra turistenes reisemål, men nært det pandemien har vent oss til. Den folketomme Markusplassen, tåkedisen, den varme vinden, sciroccoen, som de tilknappede voksne må utholde. Barna derimot kan utfolde seg i lek og avkjølende bad. Kontrastene er store mellom de stive antrekkene og konvensjonene og musikanter, artister og de nevnte barna. På stranden kan du bryte ut av de formelle rollene som også de må underkaste seg i hotellets spisesal. Filmen er best da den slik lar det visuelle tale for seg selv. Enkelte av scenene der Aschenbachs diskusjoner med sin svært taletrengte venn utfolder seg framstår som filmens akilleshæl. Den har også blitt kritisert for å være for eksplisitt i sin skildring av kontakten mellom den aldrende komponisten og fjortenåringen Tadzio. Min opplevelse er imidlertid at filmen her beveger seg i et flytende landskap hvor Visconti nettopp klarer å utfordre og utforske forholdet mellom betrakter og kunstverk, skjønnheten som kun er der dersom distansen opprettholdes.

Luchino Visconti var 64 år i 1971. Han nærmet seg døden og hadde bare fem år til å leve. Visconti var aristokrat av fødsel, men kommunist. Homoseksuell, men også katolikk. Han skildret adelens og den gamle tids forfall med nostalgisk innlevelse, til tross for at han selv som politisk radikal og ofte unkonvensjonell fortellergrep i sine filmer, fremsto som langt fra konservativ. Visconti er vanskelig å sette i bås og likedan er hans filmer. En god guide til hvordan man kan nærme seg hans kunstnerskap er Christina Newlands Where to begin with Luchino Visconti.

Det krever til tider tålmodighet, men gevinsten er stor når man lar seg forføre. Jeg vet ikke om mine to storebrødre når de nå begge har passert 60, vil gi Døden i Venedig en ny sjanse. Det er kanskje en tapt sak, men neste gang familien er samlet og samtalen igjen sporer inn på døden i kinosalen skal jeg i hvert fall gjøre mitt for å overbevise dem om et gjensyn.