Scener fra et presidentskap. Prolog.

7. oktober 2016. En måned før det amerikanske presidentvalget, trodde jeg og mange med meg at det var game over for Donald Trump. The Washington Post var først ute med opptaket som avslørte samtalen mellom Trump og fjernsynsverten Billy Bush fra 2005 som senere skulle omtales som Pussygate. De to var på vei til innspilling av en episode av Access Hollywood (NBCUniversal) og Trump legger uten blygsel ut om sine kvinneerobringer og hvordan han ser frem til å treffe modell og skuespiller Arianne Zucker senere på dagen:

“I better use some Tic Tacs just in case I start kissing her. You know I'm automatically attracted to beautiful - I just start kissing them. It's like a magnet. Just kiss. I don't even wait. And when you're a star, they let you do it. You can do anything. Grab 'em by the pussy. You can do anything.”

Hasta la vista, Donald. Eller, så feil kan man ta?

Responsen fra Trumps tilhengere kom ikke i form av en beklagelse, men et angrep på de snikaktige mediene som sprer skitt om alle de ikke kan fordra, og at dette bare var locker room talk. Ifølge journalist og Trump-biograf Michael Wolff gikk presidentkandidaten lenger og benektet at samtalen hadde funnet sted i samtale med en mer sympatisk innstilt journalist enn Wolff - helt i tråd med Trumps tro på sin egen evne til å kontrollere egen og andres oppfatning av virkeligheten (Wolff, 2018, s. 52).

Til tross for en rekke beskyldninger om trakassering og seksuelle overgrep rettet mot Trump, var det som vi vet ikke nok til å frata ham seieren mot Hillary Clinton i 2016. Enkelte trodde nok på Trumps kategoriske avvisning av anklagene som ren forfølgelse og løgn iscenesatt av politiske motstandere - en konspirasjon fra de etablerte kreftene i Washington, pressen og elitene. 

Andre kan ha ansett samtalen som upassende, men også reagert på at et over 10 år gammelt opptak skulle brukes mot Trump. Opptaket skildret for dem en ukonvensjonell og råbarket person, men som likevel, og kanskje nettopp derfor, vil kunne være den tøffe lederen de ønsket seg i Det hvite hus. Et annet poeng var at Hillary Clintons vei til makten langt fra var strømlinjeformet etter publiseringen av opptaket. Samtidig med avsløringen av Trump, begynte Wikileaks publiseringen av tusenvis av interne e-poster fra Clintons kampanjesjef, John Podesta. Her ble det avslørt negative sider ved Clinton-kampanjens strategier, informasjon som satte Hillary Clinton i et dårlig lys både privat og i sin relasjon til næringsaktører. Summen var en gavepakke til Trump som nå kunne lede oppmerksomheten mot Hillary Clinton, og han kunne påpeke overfor velgerne at kallenavnet han hadde tildelt sin motkandidat - Crooked Hillary - var helt og fullt på sin plass. Slik kan man peke på flere faktorer som “reddet” Donald Trump og at det aldri ble Pussygate som felte ham.

Vi spoler frem til 6. januar 2021. Da Trump tapte valget mot Biden i 2020, men nektet å godta resultatet, var følelsen av at Trump var ferdig der igjen. Etter stormingen av kongressen forlot til og med de mest lojale trumpistene i det republikanske partiet den synkende skuta og inntrykket var at alt Trump hadde igjen var tannløse rednecks i en skadeskutt MAGA-bevegelse. 

Atter en gang glemte jeg og flere med meg, at gårsdagens moralske og politiske kompass allerede var defekt. Når Trump 2.0 gjenoppsto var det mange USA-eksperter som igjen måtte krype til korset og innrømme manglende evner til å forstå hans tilsynelatende immunitet mot all form for kritikk og angrep og magiske appell overfor tilhengerne. 

Paradokset er den enorme splittelsen mellom oss som ser ham som representativ for alt som er galt i verden, og de som opplever ham som en messiasfigur og redningsmann for USA og verden for øvrig. Debatten har gått og går om Trump er fascist, men det spørsmålet skal forbli ubesvart her. Han kvalifiserer imidlertid til betegnelsen demagog i betydningen folkeforfører. Her er det også noen tydelige likhetstrekk med andre betydelige demagoger som har satt spor etter seg i det 20. århundres historie.

Outsideren Trump. Mannen som rokker ved det etablerte, korrupte og råtne systemet. Hans annerledeshet understreker den opposisjonelle karakteren og avvisning av normer. 

Doeren Trump. Fikseren som setter handling bak ordene.

Frelseren Trump. Besitter ekstraordinære evner og kvaliteter som hever ham over det normale.

Den sterke lederen Trump. Hvem trenger demokrati, når man har en opplyst, eneveldig leder, som fatter beslutninger til det beste for hele folket, ikke bare elitene som skor seg på folk flest.

Leseren kan selv ta for seg av de siste 100 års despoter, og vurdere hvor godt de samsvarer med beskrivelsene her. Her kan man velge og vrake fra ytterste høyre, såvel som venstre fløy.

Trumps tilhengere synes ikke å se på disse sidene ved mannen som problematiske. Snarere tvert i mot virker det som han styrker sin posisjon blant tilhengere ved å fremheve disse karakteregenskapene. Hva gjør det med vår oppfatning av ham, andre politiske ledere og demokratiets posisjon i 2025?

Scener fra et presidentskap er betraktninger rundt hvordan Trump endrer de politiske spillereglene og konvensjonene som regnes som normale når politikken gjøres til skue for oss som ikke tilhører utøverposisjonene. Som et felles teoretisk grunnlag har tekstene Erving Goffmanns klassiske analyse av rollespill i dagliglivet fra 1959 - The Presentation of Self in Everyday Life.

“All the world is not, of course, a stage, but the crucial ways in which it isn´t are not easy to specify.” (Goffman, 1990, s. 78)

Synlighet gir definisjonsmakt. Donald Trump hadde mest sannsynlig vært en fotnote i historien uten The Apprentice. Gjennom serien som for alvor skapte karakteren vi kjenner som Donald Trump, fikk han et verktøy til å forme historien om seg selv som prototypen på den amerikanske drømmen. Sannheten er underordnet. Stick to the story og reality blir til virkelighet. Slik har det fortsatt i Det hvite hus. I forkant av hans første presidentperiode instruerte han nære medarbeidere om å forholde seg til hver dag med ham som en reality hvor han eliminerte motstandere en etter en.

Medienes fasit etter Trumps første 100 dager ved makten, forsterker følelsen av å være vitne til en slik gesamtreality hvor det meste kretser rundt dets ubestridte hovedperson. Trump er ifølge meningsmålingene den minst populære presidenten i manns minne, men hva er mest bemerkelsesverdig? Det faktum at over 60 prosent av de amerikanske velgerne ikke synes Trump gjør en god jobb, eller at nærmere 40 prosent gir sin positive støtte til presidentens innsats? Er glasset halvfullt eller halvtomt? For Trump er det breddfullt og meningsmålere og mainstream fake news en alen av samme stykke.

Etter min mening er det mest fascinerende og i stor grad underbelyste spørsmålet, hvordan Trump, til tross for sine åpenbare begrensninger intellektuelt, retorisk (i tradisjonell forstand), sosialt og ikke minst moralsk, likevel har en slik appell og karisma som har gitt ham en velgeroppslutning langt utover de stereotypiske forestillingene om MAGA-velgerne? 

Trump har vist en evne til å bruke medier, både tradisjonelle og nye plattformer, til å skape oppmerksomhet rundt sin person. Fra å være ansett som uskikket og et obskurt underholdningsfenomen, har han trosset all fornuft og blitt stjerne i sin egen altomfattende gesamtreality med Det hvite hus og verden for øvrig som scene. Når Trump har maktet dette, med alle sine begrensede evner (skal man tro mange som har arbeidet og erfart ham på nært hold), hvilke andre potensielle kandidater kan tenkes å følge i hans spor? 

I stedet for å dvele ved Donald Trumps begrensninger, skal fokuset her dreies mot hans ferdigheter og primært hans evner som underholder eller iscenesetter av seg selv. Donald Trump er en entertainer, en showman, som aldri slutter å levere eller overraske. Han har skapt myten om seg selv som milliardær, mesterforhandler, familiemann, kvinnebedårer, alfahanne, og en rekke andre byggesteiner i narrativet Trump, med det til felles at det er fiksjon. Trump i rollen som politiker har vist seg langt mer slitesterk enn de aller fleste trodde, men det er alltid en risiko ved høyt spill. Trump kan kollapse om noen måneder eller i morgen. Uansett vil det være en leksjon i at demagoger ikke tilhørte det 20. århundre, men fortsatt er blant oss, og at demokratiet ikke må tas for gitt.

Kilder:

Goffman, E. The Presentation of Self in Everyday Life. (1990). Penguin Books.

Haberman, M., G. Thrush og P. Baker. Inside Trump’s Hour-by-Hour Battle for Self-Preservation. NY Times, Dec. 9, 2017. https://www.nytimes.com/2017/12/09/us/politics/donald-trump-president.html

Wolff, M. Ild og vrede. På innsiden av Trumps hvite hus. (2018). Kagge forlag.