Scener fra et presidentskap #4. Støymaskinen

Where Things Stand

• Afrikaner refugees: Dozens of white South Africans landed in the United States after receiving refugee status from the Trump administration. President Trump has essentially halted refugee admissions but created a pathway for Afrikaners, a white minority that ruled South Africa during apartheid, and made the unsupported claim they are victims of “genocide.” Read more ›

• Crypto company: A Bitcoin firm co-founded by one of Mr. Trump’s sons is set to go public, further expanding the family’s cryptocurrency investments. Those arrangements have opened new pathways to cashing in on his power. Read more ›

• Drug prices: Mr. Trump signed an executive order asking pharmaceutical companies to decrease prices, but it cited no obvious legal authority to mandate lower costs. The order also directs federal agencies to push European nations to pay more. Read more ›

• Qatari 747: Mr. Trump said he would be “stupid” not to accept a luxury jetliner that the Qatari royal family planned to donate as a temporary Air Force One. Mr. Trump said the plane, worth hundreds of millions of dollars, would be handed over to his presidential library after his term but that it would not for his personal use. Read more ›

Tenk tanken. Kunne denne nyhetsoppsummeringen i spalten Trump Administration Highlights til The New York Times ha blitt oppfattet som fakta eller fiksjon for noen år siden? Trump stenger grensen for flyktninger, men gjør et unntak for hvite sørafrikanere. Trumpfamilien utnytter åpenlyst muligheten til å berike seg på kryptovaluta gjennom seniors presidentskap. Kampen mot legemiddelindustrien er den ene av de fire gjengitte sakene som minner mest om tradisjonell politikk - kanskje mest fordi presidentordren Trump har signert først og fremst ser ut til å ha symbolsk betydning. I siste sak er vi tilbake i Trumplandmodus hvor presidenten omtaler det som “stupid” å ikke motta et nytt Air Force One fra Quatar. Akkurat som noen kunne ha noen baktanker med en slik luksusgave!

Midt i alt ståket tenker jeg på Umberto Eco som skildret hvordan en annen karismatisk demagog, Silvio Berlusconi, utnyttet media gjennom overdosering av informasjon. Han kalte det sensur ved hjelp av støy:

“Noise becomes a cover. I would say that the ideology of this censorship through noise can be expressed, with apologies to Wittgenstein, by saying, “Whereof one cannot speak, thereof one must talk a great deal.” [...] To make a noise, you don’t have to invent stories. All you have to do is report a story that is real but irrelevant, yet creates a hint of suspicion by the simple fact that it has been reported. It is true and irrelevant that the magistrate wears turquoise socks, but the fact it has been reported creates a suggestion of something not quite confessed, leaving a mark, an impression. Nothing is more difficult to dispose of than an irrelevant but true story.”

Kilde: https://thephilosopher.net/eco/tvorchestvo/censorship-and-silence/

Jeg beskylder ikke NYT for å spille på lag med Trump. Fra å være en avis Trump roser i sin selvbiografi The Art of the Deal (1987), er de nå blant hans mest hatede mainstream media og Fake News. Problemet er imidlertid at kritisk presse også bidrar til at smått og stort blandes sammen og dermed mister vi retningssansen. I løpet av en dag er det en kolossal mengde saker publisert om Trump på alle medieplattformer. GDELT-prosjektet (The Global Database of Events, Language, and Tone) overvåker sanntidsdata fra en mengde globale nyhetskilder, inkludert tekst og TV, og gir dermed et unikt innblikk i hvilke aktører som dominerer nyhetsbildet – og hvordan.

I én analyse utført i en månedlig periode i 2022 ble Trump nevnt 8 438 ganger på MSNBC, 6 156 ganger på CNN, og 2 565 ganger på Fox News. Det betyr i snitt nær 600 omtaler daglig fordelt på disse tre kanalene alene. Til sammenligning ble daværende president Joe Biden nevnt langt sjeldnere. I dag er tallene sannsynligvis langt høyere. 

GDELTs data aktualiserer spørsmålet om medieøkologiens avhengighet av polariserende figurer. Trump fungerer nærmest som råstoff i en kontinuerlig informasjonsmaskin: Han genererer reaksjoner, klikk, delinger og analyse på tvers av medieplattformer og kontrollerer slik scenen. Vitser om å bli pave eller ønsker å prioritere hvite sørafrikanere fremfor alle andre flyktninger, blir en del av den samme malstrømmen av nyheter. Et bilde han misliker av seg selv eller handelskrig mot resten av verden, får samme oppslag og oppmerksomhet. Støyen blir slik en garantist for Trumps maktutøvelse. I forkant av valget sist høst ble Trump sammenliknet med den irriterende naboen som kontinuerlig rydder hagen med løvblåser. Trump 2.0 er utstyrt med langt mer desibelstyrke enn forrige gang.

En i denne sammenhengen mer treffende variant av Washington Posts slogan Democracy Dies in Darkness (som må tas med noen klyper salt og forbehold under Jeff Bezos ledelse) er Democracy Dies in Noise. Eller som tittelen var på Mediestøtteutvalgets NOU fra 2010: Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt. I løpet av de 15 årene som har gått siden utvalget leverte fra seg utredningen er det fortsatt en treffende beskrivelse av virkeligheten.