Scener fra et presidentskap #2. Dynamisk duo fra nord temmer Trump. Or not.

The first 100 days of President Trump’s second term have done more damage to American democracy than anything else since the demise of Reconstruction. Mr. Trump is attempting to create a presidency unconstrained by Congress or the courts, in which he and his appointees can override written law when they want to. It is precisely the autocratic approach that this nation’s founders sought to prevent when writing the Constitution. Lederartikkel i The New York Times (1. mai, 2025)

Hvordan stiller den dynamiske duoen Støre-Stoltenberg seg til påstanden i New York Times?

Avisen sparer ikke på kruttet, men hvorfor skulle de det? Har de ikke rett når de varsler om hvilke faktiske og uopprettelige skader Trump er i ferd med å påføre ikke bare det amerikanske samfunnet, men også en fra før skjør verdensorden? Gitt at man deler denne oppfatningen, har det vært et ubehagelig skue å oppleve den ene statslederen etter den andre på besøk hos Donald Trump i Det hvite hus.

En politisk leder forventer å bli behandlet med en adferd og respekt som regulerer relasjonen mellom denne og andre. Det er ingenting som tyder på at Trump tar lett på hvordan andre behandler ham, og krever at de automatisk finner sin destinerte bane rundt ham som midtpunkt. Men, Trump kan rokke ved spillet ved å innta “tricksterens” rolle i møte med andre ledere. Når han i møte med andre statsledere søker å dominere med håndtrykket, er det både banalt, infantilt og idiotisk, men samtidig veldig underholdende. Han blir en dionysisk kraft i en apollinsk sfære, og det er først når han møter andre i besittelse av lignende grader av opphøyd selvbilde at det blir konkurranse (les, Macron).

Det var bygget opp stor forventning i norsk presse til dramaet som skulle utspilles i Det hvite hus. Jonas Gahr Støre var som en av de første statslederne i Trumps andre periode, invitert til toppmøte i Washington. Med i følget har han Jens Stoltenberg hvis renomme som Trump-hvisker fra tiden som generalsekretær i NATO er viden kjent. Hvordan skal det gå? Spørsmålet overskygget kritikk av at de i det hele tatt skulle ta i mot en invitasjon fra en “trussel mot demokratiet” og hva de to egentlig skulle bringe til torgs. Norge har markert seg som en tydelig stemme mot Putin og invasjonen i Ukraina. Trumps utspill om Grønland har blitt kritisert på høyt hold, og det er ikke sikkert han synes noe om hvordan Norge har markert seg mot Israels i krigen på Gaza? 

Fallgrubene var mange, men det endte med stor ståhei for så å si ingenting. Møtet var blant de mer harmoniske seansene fra det ovale kontor, hvor smil og godt humør var gjennomgangstonen.

Hva var vi vitner til i det ovale kontoret?

Vi spiller alle roller. Dette er utgangspunktet for Erving Goffmanns klassiske analyse av rollespill i dagliglivet fra 1959 - The Presentation of Self in Everyday Life.

Goffman siterer Robert Ezra Parks som knytter ordet person til sin opprinnelige mening - maske - og at vi i alle livets faser og fasetter bruker maskene i rollen som oss selv; “In a sense, and in so far as this mask represents the conception we have formed of ourselves - the role we are striving to live up to - this mask is our truer self, the self we would like to be. In the end, our conception of our role becomes second nature and an integral part of our personality. We come into the world as individuals, achieve character, and become persons.” (Parks sitert i Goffman, 1990, s. 30).

Selv om en slik forståelse av masker og rollespill som noe allment og universelt, er det likevel ansett som uærlig og falskt dersom maskespillet blir for kynisk og utspekulert. Hamløperen er stort sett en tvilsom karakter i fortellinger og drama, en som mangler en fast personlighet, men skifter, som værhanen, opportunistisk og ofte egoistisk motivert. Vi skulle gjerne ha vært flue på bakruten i den sorte Chevroleten som fraktet Støre og Stoltenberg tilbake til trygghet. Falt maskene? Hvor finner vi den største kontrasten mellom rolle/skuespiller og mennesket bak masken? Hos Donald Trump eller mellom det som ble fremført foran kameraene av Støre og Stoltenberg og backstage i Chevroletens baksete?

Richard Sennett viser i sin siste bok The Performer (2024) til Macchiavellis fyrste som kontrast til Trump: “Machiavelli’s Prince draws on the early-developed capacity to play more than one part. But something new has appeared in this role-playing adult: the Prince doesn’t wholly surrender to his performance. It is a mask. For this reason, demagogues like Donald Trump are not best described as Machiavellian; the Prince swaps masks at will, whereas Trump believes his own fantasies and is deeply invested in a single role.”

Hvem er mest autentisk i velgernes øyne? Machiavellis fyrst Jonas eller Donald Trump (til tross for at hans selvtillit i stor grad er basert på løgner og fantasi)?

Hvilke masker bar Jonas og Jens i møtet med Trump, og hvilke roller inntok de? Fordelingen dem imellom måtte i hvert fall ikke levne tvil om statsministerens posisjon. Her kunne det ha vært en mulig sprekk i fasaden på grunn av Stoltenbergs status som Gahr Støres tidligere sjef, og hans relasjon til Trump som generalsekretær i NATO. På hjemmebane har Stoltenbergs retur til norsk politikk blitt ansett som en stor suksess, både for Gahr Støre personlig og for Arbeiderpartiets oppslutning. Utad ser de ut som det er harmonisk både mellom dem og i partirekkene, og selv om skinnet har bedratt før (de to har begge hatt sine respektive nemesiser) virker det som de to er gode venner. Denne auraen tok de også med seg inn i møtet med Trump, som også virket usedvanlig godlynt og avslappet.

Uansett var det viktig å formidle en tydelig leder av det norske bortelaget, som samtidig var seg bevisst sin vert og hjemmelagets behov for ydmykhet og underkastelse. Det er usannsynlig at JD Vance gikk utover manus og improviserte sin tirade mot Zelenskyj i det katastrofale møtet 28. februar. Det var i hvert fall i trygg bevissthet om at han hadde sin eiers tillatelse til å bjeffe. Selv om Vance ikke deltok i møtet med Støre og Stoltenberg hadde det ikke spilt noen rolle - Vance er i likhet med de andre på Trumps scene lydige og dresserte statister i The Trump Show.

I iveren etter å tilfredsstille Trumps ego, underspiller omgivelsene egne ferdigheter og intelligens på en måte som minner om Goffmans beskrivelse av hvordan amerikanske jenter gjør seg attraktive for gutter de ønsker å gå ut med: “American college girls did, and no doubt do, play down their intelligence, skills, and determinativeness when in the presence of datable boys, thereby manifesting a profound psychic discipline in spite of their international reputation for flightiness.” (Goffman, 1990, s. 48)

På tilsvarende vis som amerikanske skolejenter spiller sitt spill, gjør statsledere i møte med Trump det samme og med varierende hell. Dette kan skyldes både skuespillertalent eller at de faktisk deler bølgelengde og intellektuelt nivå med Trump og at rollen faller mer naturlig for dem. Trump er heller ikke den eneste blant politikere med et oppblåst ego.

Historien om Trump, slik han forteller den, er usann, men det paradoksale er at summen av alle løgnene blir til en ny form for selvbekreftende iscenesatt virkelighet. Når denne oppleves som mer autentisk og i samsvar med hvem han egentlig er, enn mer konvensjonelle politikeres rollespill, utfordres demokratiet. Når en politiker i det ene øyeblikket uttrykker en tydelig motstand mot for eksempel Trumps manglende respekt for Ukrainas suverenitet, men i det neste unnlater å ta opp dette og andre kontroversielle saker når anledningen bys, mister politikeren troverdighet i manges øyne. Blir de mange nok, vil en lete etter andre politikertyper, og da har vi sett gjennom historien at demagoger som Trump her gode kår. Her er det ikke bare Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg som bør skamme seg. Strengt tatt er det bare Zelenskyj som har markert seg som en leder med mot til å markere motstand i det ovale kontoret. Det er fullt mulig å tenke seg hvordan disse scenene vil stå seg historisk hvis Trump får gjennomslag for politikken sin. Velmenende politikere som stryker ham medhårs, gjør det for å sikre nasjonale interesser og med gode intensjoner om å bidra til å løse internasjonale konflikter som virker uløselige. Samtidig er det en tid for å møtes og en tid for å si at nok er nok. Hvem er heltene i andre verdenskrigsmytologien? Er det Chamberlain eller Churchill? Gustav V eller Haakon 7? Nok har vært nok en god stund hva angår Trump, selv om det ikke er oppurtunt for Norge å markere motstand, er det ikke noe moralsk alternativ som står seg over tid å fortsette spillet på Trumps premisser. Les lederartikkelen i New York Times og still deg selv spørsmålet - er det ikke nok nå?

Kilder:

Goffman, E. The Presentation of Selv in Everyday Life. (1990). Penguin Books

Sennett, R. The Performer: Art, Life, Politics. (2024). Kindle Edition. 

https://www.nytimes.com/2025/05/01/opinion/trump-100-days-opposition.html?smid=nytcore-ios-share&referringSource=articleShare&sgrp=p&pvid=61994FD8-8609-47A0-BB58-6B97ADBFC277

The Editorial Board. There Is a Way Forward: How to Defeat Trump’s Power Grab

(1. mai, 2025). https://www.nytimes.com/2025/05/01/opinion/trump-100-days-opposition.html?smid=nytcore-ios-share&referringSource=articleShare&sgrp=p&pvid=61994FD8-8609-47A0-BB58-6B97ADBFC277