Fellini 101

Amputert feiring.

20. januar 1920 ble Federico Fellini født. 100 år etter var jubileumsvisninger planlagt på cinemateker rundt hele verden. Det samme var utstillinger og andre markeringer av den store filmregissøren. Selv hadde jeg planer om min egen pilegrimsferd til Rimini, byen Fellini vokste opp i og tilbakevendende åsted for hans drømmer iscenesatt i filmer som I Vitelloni (1953) og Amarcord (1973), Grand Hotel Rimini.

Ferden skulle gå videre til Roma og et lenge utsatt besøk på Cinecittá, filmstudioet hvor de fleste av Fellinis filmer ble produsert utover 1960-tallet. Min personlige markering av Fellini hadde såvidt begynt i julen med sightseeing i Marcello og Sylvia/Anitonas fotspor fra La dolce vita. Fontana di trevi. Via veneto. Vatikanet. Men, heller ikke denne gangen ble det tid til Cinecittá. Jeg skulle jo uansett til Roma igjen om bare noen få måneder. Tenkte jeg. I januar skulle jubileumsåret sparkes i gang for alvor med visning av La Strada (1954) på Cinemateket og innledning av fellinikjenner Finn Skårderud. Men, så ble alt satt på vent.

2020 ble amputert som jubileumsår for Federico Fellini. For å bøte på reiserestriksjoner og sosial isolering, så jeg igjen filmer som tåler gjensyn, og satt meg et mål om å fylle huller og se alle filmene Fellini regisserte fra debutfilmen i 1950, Luci del varietá, til hans død i 1993. Jeg rakk det nesten, med unntak av hans siste spillefilm La voce della luna (1990) som riktignok ble inntatt første uke i 2021 (takket være en nyttårsgave fra en veldig god venn). Jeg har lest bøker om Fellini, sett dokumentarer om Fellini, lyttet til Nino Rota. Hver gang telefonen ringer er det Nino Rotas toner. Signaturmusikken til 8 1/2, som også brukes i I Clowns (1970) og kan kalles signaturmusikken til Fellini. Det felliniske univers. Lytt og les videre.

Kort oppsummert har Fellini vært med meg hele 2020, og jeg føler at han fortsatt er det inn i det nye året. På den ene siden har fascinasjonen for ham vokst i løpet av 2020, men samtidig er det ikke lett å peke på hva det er med Fellini som fascinerer. Ikke alt av det Fellini har laget er like fascinerende heller, så det er sagt. Jeg kan bli mer entusiastisk av å tenke på ham, enn å se en enkelt film. Det er krevende sider ved Fellinis samlede verk, og alt fenger ikke like mye. Men, jeg har ingen umiddelbare planer om å endre ringetonen, og hvis noen spør det ubehagelige spørsmålet om en favorittfilm, er det kjappeste svaret 8 1/2.

I det følgende skal jeg derfor utfordre meg selv til å kort sette ord på mitt personlige forhold til Fellini. Jeg har også utfordret meg til å lage en toppliste for mine 8 1/2 Fellinifavoritter som du finner på IMDB (med forbehold om at endringer kan skje).

Fraværet av reisemuligheter og mye hjemmetid har altså gitt anledning til både å se igjen noen av filmene som jeg setter høyest, men også se filmer som jeg ikke hadde sett tidligere og har hatt på min “watchlist”. Det har også gitt tid til å reflektere og stille spørsmål om hva som er så spesielt med Fellini? Hva er fellesnevneren i hans samlede verk om det gir mening å lette etter en slik? Hva betyr egentlig den felliniske? Det er jo ikke alle som får et eget adjektiv oppkalt etter seg, og helt sikker er det felliniske noe annet enn det bergmanske? I hvert fall for meg.

Det er ikke noe enkelt svar på spørsmålene, men la meg likevel gjøre et forsøk på noen stikkord på veien. Lekenheten. Minnene. Drømmer og fantasier. Fellini selv. Men, ikke Fellini i seg selv, men som katalysator.

Fellinis skildring av egne minner på film, er minner som jeg kan speile meg i. Kanskje fordi Fellini aldri skiller strengt mellom virkelige minner og oppdiktede minner. Hans lemfeldige forhold til “en virkelig historie” og “sannhet” inviterer meg til å delta i hans minner fra barndom og oppvekst.

Jeg husker sirkuset og mitt forhold til sirkuset i hans skildring selv om det skiller et kontinent og et halvt århundre mellom hans om min barndom. Da jeg var barn, var Fellini 60. Like fullt husker jeg sirkuset kom til Skarnes på slutten av 1970-tallet slik han skildrer det i Rimini på slutten av 1920-tallet, i I Clowns og sirkusfantasiene i Giulietta degli spiriti og 8 1/2. Den lille gutten som kjenner spenningen i det han ser teltet reise seg, fra vinduet i sitt barneværelse, og senere hans møte med den magiske verdenen innenfor teltduken. Jeg husker uroen for en fremmed verden, men også spenningen i den. Fellini er en katalysator.

Fellini uttalte om den semi-dokumentariske Intervista at han ønsket å lage den som en samtale med tilskueren. Det er ingen dokumentar i normal forstand, men er noen av hans filmer etter La dolce vita “normale”? Intervista, som hadde arbeidstittel Cinecittá, skulle være en løs og ledig prat om film, Fellini, Cinecittá og livet. Det er denne formen for film eller Fellini som finner sted fra 8 1/2 og videre. Dramaturgisk struktur og narrative konvensjoner oppløses til fordel for det springende og lekne. Tilskueren inviteres til å bli med, men ikke som gratispassasjer. Det kan oppleves som krevende, akkurat som en samtalepartner som ikke helt holder seg til tema, men gir digresjoner fritt spillerom. Livet kan sees som en reise fra et sted til et annet, fra fødsel til død, eller en syklus fra det kjente til det ukjente og tilbake til opprinnelsen. Slik er det med tradisjonelle fortellinger også. Men, fortellinger kan i likhet med livet også bestå av fragmentariske sprang hit og dit.

For min del tror jeg det er mest slik. Og derfor finner jeg noe jeg kjenne meg igjen i hos Fellini. Et liv med små utflukter fra det hjemlige, hvor jeg alltid kan vende tilbake. Litt som nattlige utflukter til drømmenes univers. Hos Fellini tilbys jeg en deltakelse/medskapelse i filmen ved at de dørene som Fellini åpner også er dører inn i mitt eget indre. Slik husker jeg også mitt forhold til film i barndommen. Filmene åpnet dører for min egen fantasi. Da Fellini fortalte om sine fantasier om at sengestolpene hans var kinoene i Rimini, kjenner jeg igjen følelsen. Det var ikke bare meg. Det var Federico også. Og sikkert Winsor McKay slik han skildret lille Nemos nattlige utflukter til Slumberland. En annen inspirasjon for Fellini. Kanskje er Fellini på sitt mest felliniske, en slik døråpner som minner meg om da flere dører var åpne? Den gangen var det enkelt å trenge gjennom dem. Så lite skulle til. Som en episode av Lyn Gordon på et sort-hvit-fjernsyn. The Addams Family. Cowboyer og indianere. Chaplin. Helan og Halvan. Eller stjålne øyeblikk med gløtt av de voksnes detektiver, agenter eller landeveisrøvere. Alt virket som fyrtøy for en lett antennelig fantasi. I dag er det som om dørene er stengt. Jeg kan ikke si nøyaktig hva det er som skal til for å åpne dem, men når Fellini åpner sin dør til barnets fascinasjon for sirkus, kino og gatelivets teater, gir han også mine drømmer vinger. Er det dette som kjennetegner det felliniske? Finn Skårderud oppsummerer det han kaller Fellini-følelsen slik.

“Hva er så Fellini-følelsen? Det er begjær. Først og fremst et voldsomt livsbegjær, men også en del kåtskap. Det er begeistringen for fantasier og drømmer. Fellini skapte et nytt filmspråk med frodige overdrivelser. Og det er alle minnene. En del av dem løy han på seg fordi de var emosjonelt sanne. Som barn rømte han med et sirkus, sa han, sammen med klovnene. Nei, sa hans mor, han kom kanskje litt sent hjem til middag en dag. Han elsket å skape. Ferie er straff, sa han. Og han likte å skape seg. Fellini-følelsen er først og fremst en vedvarende og smittsom vitalitet. Federico Fellini var en leken humanist.”

Drømmen om Fellini er også en drøm om Italia. Et symbolsk sted som bærer i seg summen av alt som er godt. Varme. Vin. Kjærlighet. Mat. Skjønnhet. Den voksne delen av intellektet vet at dette er en drøm. Vi som har reist i Italia vet at drømmen er skjør, og at du til tider må bruke betydelige energireserver i møtet med virkeligheten. Italia er også vulgaritet, rasisme, fascisme, Berlusconi, Salvini, korrupsjon, mafia, og mer. Men, minnet mitt om Italia tar meg tilbake til Alassio på begynnelsen av 1980-tallet. Der var det frodigere åser enn i Odalen, smug med lukter av pizza, pasta, det var høylytte ungdommer på enda mer høylytte Vespaer, jentene var penere, og bygningene vakrere enn noe annet sted, selv der tidens tann gnagde fasadene.

To be cont.

Fellinis samlede på IMDB

3 dokumentarer om Fellini:

L'ultima sequenza (2003), regi: Mario Sesti, om den alternative slutten på Fellinis 8 1/2.

Federico Fellini - un autoritratto ritrovato (2000), regi: Paquito Del Bosco, med radio og fjernsynsintervjuer helt tilbake fra 1952 og til 1967, hvor han arbeidet med Il Viaggio di G. Mastorna, detto Fernet, som aldri ble realisert.

Fellini: Je suis un grand menteur/I´m a born liar (2002), regi: Damien Pettigrew. Fellini går i dybden på den kreative prosessen. Intervjuer med skuespillerne Roberto Benigni (La voce della luna), Terence Stamp (Toby Dammit i antologifilmen Spirits of the dead), Donald Sutherland (Casanova), samt venner, samarbeidspartnere og Fellinikjennere.