Fellini 101 - 8 1/2

I dag, 20. januar er Federico Fellinis fødselsdag. Han hadde fylt 101. I den anledning deler jeg en liste over mine Fellinifavoritter (i skrivende stund). Fellini 8 1/2 er et forsøk på å begrense meg. Det enkleste hadde vært å si at jeg liker Fellini. Punktum. Samtidig er det alltid nyttig, synes jeg, å utforske og utfordre egne preferanser.

I IMDB er Fellini kreditert som manusforfatter for 53 titler. Det forteller mye om Fellinis betydning for italiensk film og at den strekker seg utover de filmene han selv regisserte. I denne sammenhengen fokuserer jeg på de 26 + 3 titlene han hadde regiansvar for. Jeg har anstrengt meg og redusert det ned til 8 1/2. Det er selvsagt ikke tilfeldig, men hvordan begrunner jeg tittelen utover dens relasjon til hans mest hyllede film?

8 1/2? Det er jo 9 titler i oversikten. Før 8 1/2, som manusforfatter Ennio Flaiano foreslo skulle hete "La bella confusione" hadde Fellini laget 6 "hele" og tre "halve" filmer. Da kom Fellini fram til at 8 1/2 var en mer egnet tittel. De tre halve? Fellini var medregissør sammen med Alberto Lattuada på Piken fra varietéen (1950), han bidro til antologifilmen L´amore in citta (1953) med bidragsyterne Michelangelo Antonioni, Alberto Lattuada, Carlo Lizzani, Francesco Maselli, Dino Risi og Cesare Zavattini, og Bocaccio 70 (1962)med Vittorio De Sica, Mario Monicelli og Luchino Visconti. Dette i følge Finn Skårderud som bygger på gode kilder. I denne oversikten er i hvert fall logikken slik: 8 hele spillefilmer regissert av Fellini, inkludert fjernsynsproduksjonen, Fellinis klovner/I Clowns (1970) som teller som en hel film. Den halve kommer i form av nevnte bidrag til L´amore in citta (1953).

Denne oversikten er et uttrykk for min personlige smak, og sikkert litt tilfeldigheter. En film som 8 1/2 har jeg sett flere ganger enn Satyricon eller Casanova. La Strada er en av få Fellinifilmer jeg har fått oppleve på kino, og det betyr jo også mye for opplevelsen og inntrykket som fester seg.

1. Dagdriverne/I vitelloni (1953)

I vitelloni eller Dagdriverne skildrer menn som fysisk har lagt ungdommen bak seg. De er rundt 30, men oppfører seg som tenåringer. Fellini husker dem fra sin oppveksts by Rimini, men selv forlot han byen som attenåring, før han endte opp som en vitelloni.

De aldrende ungkalvene finner vi også i erindringsfilmen Amarcord (1973) hvor Tittas onkel og hans venner driver dank om dagen og forfører kvinner utover kveldene, på Grand Hotel Riminis dansegulv blant sjeiker og offiserer. Manusforfatter Ennio Flaiano, som skrev historien sammen med Enzo Pinelli og Fellini beskriver tittelvalget slik:

“The term vitellone was used in my day to define a young man from a modest family, perhaps a student—but one who had either already gone beyond the programmed schedule for his coursework, or one who did nothing all the time … I believe the term is a corruption of the word vudellone, the big intestine, or a person who eats a lot. It was a way of describing the family son who only ate but never “produced”—like an intestine, waiting to be filled.” (Tullio Kezich. Federico Fellini (pp. 131-132). Kindle Edition)

Mammadalter, forførere, døgenikter, bedragere…

2. Un'agenzia matrimoniale, L'amore in città (1953)

Fellinis bidrag til antologifilmen L´amore in città. Initiativtakeren Cesare Zavattini var sentral i den neorealistiske bevegelsen fra begynnelsen av 1940-tallet og samarbeidet tett med Vittorio De Sica som manusforfatter på noen av de mest sentrale verkene innenfor neorealismen; Sykkeltyvene (1948), Mirakelet i Milano (1952) og Umberto D. (1952). Neorealismens mål om å skildre virkeligheten uten filter og skrelle vekk unødvendig form og estetisering, var i ferd med å miste sin innflytelse utover 1950-tallet. Antologifilmen L'amore in citta skulle være første del av et halvårig filmmagasin, Lo spettatore, som skulle videreføre og vitalisere neorealismens prosjekt. Filmskaperne skulle ta i bruk journalistiske arbeidsmetoder og slik skildre sin samtid skarpere. Utover Fellini og seg selv fikk Zavattini med seg regissørene Carlo Lizzani, Michelangelo Antonioni, Dino Risi, Francesco Maselli og Alberto Lattuada.

Det ble med denne ene antologifilmen og Zavattini klarte ikke å realisere sitt ambisiøse mål for italiensk film. Men, Fellinis bidrag har sider som gjør det absolutt severdig i dag (selv om det kanskje er mest fordi han utfordrer både realisme og virkelighetsnærhet i filmen).

3. Landeveien/La strada (1954)

Gelsomina selges av sin mor (!) til den omreisende sirkusartisten Zampano. Gelsomina spilt av Giulietta Masina (Fellinis kone) er en skjør blomst med litt lettere kognitiv håndbagasje, for å parafrasere Inger Hagerups dikt. Det Gelsomina mangler av intellektuell kapasitet tar hun igjen gjennom tilgang til følelser og naturen rundt seg. Zampano (Anthony Quinn) er en “strong man” med et spesialtriks hvor han bryter en lenke ved hjelp av brystmusklene. Gelsomina er klovn og musikant. Forholdet mellom dem er brutalt, men gir også øyeblikk av ømhet og omsorg. Gelsomina forelsker seg lett og med tragiske konsekvenser. Fellinis styrke er at han tegner et rått bilde av den hensynsløse Zampano, men samtidig blir det aldri unyansert. Zampano er skadet. Kanskje av livet på veien? Kanskje av opplevelser fra krigen, ti år i forkant? Kanskje av mangelen på kjærlighet og tro?

I Fellinis film I Clowns utdypes to kontrasterende klovneskikkelser. Augusto-klovnen og den hvite klovnen. Kaos kontra orden. Anarki kontra fascisme. Fellini-biograf Peter Bondanella beskriver det slik i The Cinema of Federico Fellini (s. 41, Kindle Edition):

“Fellini has also remarked that both Gelsomina and Cabiria represent clowns of the augusto type—the anarchical, irrational, sympathetic clown usually set in contrast to the authoritarian disciplinarian known as the "white clown"—and that such figures are "not feminine; they are asexual. They are Fortunello.”

Gelsomina-karakteren var en sterk inspirasjonskilde for La strada. Og Giulietta Masina inspirerte på sin side karakteren. Fellini beskriver sin kone slik (sitert i Bondanella):

“For some time, I had been thinking of a film for Giulietta. As an actress, she seems to me particularly capable of expressing spontaneously the amazements of a clown. There you have it—Giulietta is really an actress-clown, a true female clown. . . . I think I made the film because I fell in love with that bambina-vecchina who is both a little crazy and a little saintly; with that ruffled, funny, clumsy, and very tender clown whom I called Gelsomina, who even now manages to bend my mind with melancholy whenever I hear the music of her trumpet.”

En annen inspirasjonskilde til La strada var manusforfatter Tullio Pinellis møter med omreisende sigøynere på landeveien mellom Roma og hjemstedet ved Torino. Før motorveien var ferdigbygd måtte han ta veien over fjellene og der så han “Zampanò” og “Gelsomina”:

“[...] there was a big man pulling a rickety cart, draped with a banner with a picture of a mermaid painted on it. A small woman pushed the cart from behind. This tableau reminded me at once of every experience I’d ever had in my explorations of Piedmont—the markets, the fairs, the people moving from town to town, and the crimes that went unpunished along the road. So when I got back to Rome, I told Fellini that I had an idea for a movie. He said, “I have an idea too.” Strangely, we both had very similar ideas. He’d thought of vagabonds too, but his idea mainly focused on the small circuses that were around then … We put the two ideas together and we had a movie.” (Tullio Kezich. Federico Fellini (pp. 144-145). Kindle Edition)

Mottakelsen av La strada var blandet da den ble lansert. En av de mest opprørende opplevelsene for Fellini og Giulietta Masinas del var visningen under 1954-utgaven av filmfestivalen i Venezia. Sølvløven ble tildelt La strada fremfor Luchino Viscontis Senso og det provoserte blant andre hans daværende assistent unge Franco Zeffirelli så sterkt at han ga seg til til å fløyte og gi høylytt uttrykk for sin misnøye under Fellinis takketale. Filmkritikerne var også delt. Noen så storheten i filmen, mens andre kritiserte den for å være et brudd for neorealistiske prinsipper eller for å være for lite politisk eller ideologisk i innhold og form. Men, der filmkritikere går i glemmeboka, er fortsatt Fellini levende og La strada en av filmene som oftest nevnes blant hans topp 3-4 filmer sammen med La dolce vita, 8 ½ og Amarcord (avhengig av hvem du spør, selvsagt).

4. Krapyl/Il bidone (1955)

Kan et menneske flykte fra sin personlighet? Il bidone stiller opp et grunnleggende og eksistensielt spørsmål. Er det omstendighetene som fører mennesker inn i negative og destruktive handlinger, eller er det uunngåelig, del av ens væremåte og indre krefter? Ved første øyekast kan det synes som en neorealistisk skildring av småkriminelle som uten skam svindler fattige og lettlurte bønder på landsbygda. Hovedpersonen Augusto lever et utsvevende liv i Romas natteliv for pengene han lurer til seg. I kontrast til sin partner, Bruno eller “Picasso” som er kunstner og må brødfø en kone, spilt av Giulietta Masini, og en datter. Bruno spilles av Richard Basehart, som spilte Il matto (narren) som Gelsomina i La strada forelsket seg i. Men, også Augusto har en datter. Et tilfeldig møte med henne gir et mer komplekst bilde av mannen. Han tar ansvar for datteren, og ønsker å gjøre bot for årene han har vært fraværende. Vi tror på Augusto og at han nå har valgt en smalere sti. Vi tror også at hans samvær med datteren har gjort ham godt. At hun kan frelse ham. Hadde det vært en film med håp og tro for menneskene, ville hun maktet å påvirke sin far. Augusto er imidlertid uhelbredelig. Det oppleves som et nærmest deterministisk fall. Vi håper og tror, tenker det beste, men så ender det slik det må.

Broderick Crawford er perfekt i rollen som den slitne Augusto. I følge Tullio Kezich var det flere andre kandidater, blant dem Frank Sinatra, men Fellini festet seg ved Broderick etter å ha sett ham på en filmplakat med Joan Crawford. Skuespilleren ankom Roma frisk og klar til dyst, og skal ha gjort et svært godt førsteinntrykk på Fellini. Uheldigvis for Fellini og filmstaben pågikk en vinfestival i Marino da innspillingene skulle starte og ingen hadde merket seg ved merknadene i skuespillerens kontrakt om hvilke drikkevarer han skulle holde seg til og hvilke som var svartelistet. Vinfestivalen var bare begynnelsen og den ikke-lenger så tørrlagte Broderick holdt promillen konstant hele innspillingen til stor frustrasjon for produksjonsstaben og Fellini. Ikke bare det, men i påfølgende tretti års karriere, som Kezich påper;

“He’s a sort of biological-meetsartistic miracle: perfect on the screen in the part of Augusto. Though only forty-four at the time, his character is supposed to be forty-eight but look ten years older. Brod’s interpretation is a combination of acting chops and deep human sensitivity.” (Tullio Kezich. Federico Fellini (s. 168). Kindle Edition)

Ribbet for mye av de vi vanligvis finner i en Fellini-film, er Il bidone et sterkt portrett av et menneske i fall, som også viser spennet i Fellinis filmuttrykk. Men, Nino Rota er med og tilfører det felliniske på lydsporet:

5. Cabirias netter/Le notti di Cabiria (1957)

Cabiria. Drømmer. Romantiker. Survivor. Gelsomina var den skjøre blomsten. Cabiria er løvetannen. Vi møter henne i et skur av et hjem. Hun sparer opp penger til noe bedre, men blir snytt av både kunder og halliken sin. Det er ikke første film Cabiria opptrer i. Vi møtte henne også i Lo sceicco bianco (Den hvite sjeiken), Fellinis debutfilm som soloregissør, hvor Cabiria deler av sin livsvisdom med en nygift ektemann på jakt etter sin brud som har lagt ut på eventyr. En liten avstikker her. I Woody Allens To Rome with love (2012) finner vi en gjenfortelling av historien i Den hvite sjeiken, men her med Penelope Cruz i rollen som prostituert. Tilbake til Cabirias netter. Her er det igjen Giulietta Masinas tur til å skinne. I Il bidone var hun hensatt til rollen som husmor og offer for mennenes bedrag. Til en viss grad kan det sies om Gelsominas karakter også. I rollen som Cabiria får hun flere strenger og spille på, nettopp fordi karakteren hennes er mer sammensatt. Hun er tragisk, morsom, smart, men også dum og lettsindig.

En scene som festet seg og viser hennes mangefasetterte karakter er da hun plutselig befinner seg på scenen med en magiker, og under hypnose, til spott og spe for publikum, avslører sine innerste drømmer.

Sluttscenen er ikonisk med gatemusikantenes musikk som glir over i Nino Rotas filmmusikk og slutter Cabirias blikk i og gjennom kamera -

6. Det søte liv/La dolce vita (1960)

Det bittersøte livet. Marcellos liv som journalist i nattelivets Roma. Nattklubber, fester, leiligheter i drabanten, villaer ved havet, slott med gammel romersk høyadel, eller kanskje eldre enn romerne selv, slik føles det.

La Dolce vita. Marcello Mastroianni spiller journalisten Marcello som henter sitt stoff i Romas natteliv. Sammen med fotografen Paparazzo, som ga sitt navn til de minst aktverdige av alle fotografer for ettertiden, frekventerer de kjendisenes hotspots. Marcello alltid ulastelig antrukket, solbriller mellom soloppgang og solnedgang, sigarett etter sigarett etter sigarett. Marcello søker flyktige relasjoner med kvinner. Han jakter, men uten ambisjoner om varig bytte. Hudløs, men bare når det trengs. Han viser sitt sanne ansikt til hun som elsker ham høyest, som ber om han bare kunne elske henne halvparten så høyt som hun elsker ham.

La dolce vitas storhet er at Fellini river ned det tilsynelatende opphøyde. Når drømmene blir realitet, mister de magien. Fellini skildrer det bittersøte livet i fragmenter. Marcello og Sylvia/Anita Ekberg i Fontana di Trevi. Peterskirken. Bilturene i Romas gater. Det helbredende treet. Fasadene som skjuler forfall som hos vennen Steiner.

En liten digresjon: drar noen kjensel på Nino Rotas filmmusikk? Hint, Mack the Knife. Les mer om Nino Rota på Movie Music UK.

La dolce vita ble utviklet fra idéen om Moraldo, en av ungkalvene fra I vitelloni og hva som skjedde med ham etter at han forlot Rimini til fordel for Roma. Sammen med Ennio Flaiano (1919-1972) og Tullio Pinello (1908-2009) utviklet Fellini fortellingen om Moraldo in cittá til Marcello og La dolce vita. Hva skjedde med Moraldo/Marcello videre? For min del fant jeg ham igjen i den aldrende Jep Gambardella i Paolo Sorrentinos La grande belezza (2013):

7. Fellini 8 1/2

Kanskje den beste, men også den verste å gjenfortelle eller forklare hvorfor den treffer som den gjør. Mye er skrevet om 8 1/2. Om hvordan Fellini skildrer seg selv. Om hvordan han skildrer omgivelsene og vennene sine. Om filmen som et vendepunkt i hans karriere. At filmene hans fra dette punktet blir mer fragmentariske, selvsentrerte, krevende i form og innhold. Om dens status som meta-film. Film om film. Men, forklarer dette hvorfor den treffer meg som den gjør? Kanskje er det mest fordi dens kombinasjon av drømmer, fantasier, minner, og hverdagsfrustrasjoner, tonesatt av Nino Rota, åpner en dør til et rom som føles som mitt eget. Det er en film hvor bare alt er som det skal. Marcello Mastroianni som Guido spiller ut Fellinis drømmer. 8 1/2 er et moderne mesterverk, og i likhet med annen stor kunst åpner det for nye tolkninger og følelser hver gang en går inn i det.

Åpningsscenen med Guido som sitter innestengt i trafikkø. I ferd med å kveles kryper han ut av bilvinduet og flyr vekk.

Slik settes tonen for en film som veksler mellom fantasi og virkelighet, det indre og ytre, i scene etter scene og sekvens etter sekvens som hver for seg brenner seg fast. Det kulminerer med avslutningen hvor vi tar med oss signaturmusikken til hele Fellinis univers tonesatt av Nino Rota:

Terry Gilliam gir en veldig fin og for meg gjenkjennbar begrunnelse for sitt forhold til 8 ½ og hvorfor han elsker "løgneren" Fellini:

8. Fellinis Klovnene/I clowns (1970 TV Movie)

Fellinis hyllest til sirkuset og klovnene. Som alltid er med ham. Fellini var karikaturtegner i hjertet og fylte sine fortellinger og univers med typer. Her skildres klovnenes historie i rammen av en dokumentarinnspilling med Fellini selv i ledende posisjon. Vi får servert minner fra Fellinis barndom og oppvekst. Klovnene som omkranset byens torg og kaféer som speilinger av sirkusets.

En fellinisk pseudo-dokumentar som oppleves kaotisk som sirkuset på sitt beste.

9. Amarcord - et tilbakeblikk (1973)

Jeg tror Amarcord var den første Fellinifilmen jeg så. Som i 8 1/2, I clowns, og Roma står Fellinis minner eller snarere hans diktning av minnene, er det Fellinis episodiske gjenskaping av oppveksten i Rimini. Fascister. Damer med store bryster. Machomenn. Grand hotel. Ungkalver. Sjeiker og deres harem. Jeg husker ikke akkurat når jeg opplevde Amarcord første gang. Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt det var i bygdekinoen på Skarnes ungdomskole. Hadde jeg hett Federico Fellini hadde jeg lett gjenfortalt det nettopp slik. Men, det var nok heller på en TV-skjerm. Like fullt klarte Fellini å fange min interesse og nysgjerrighet for livet. Som en fotnote var jeg to år da filmen ble lansert, så vi skal nok et stykke inn på 1980-tallet før jeg var fanget.