Gjert, Truman og skuespillsamfunnet

Og vi som kjente hverandre så godt…

De tre brødrene Jakob, Henrik og Filip Ingebrigtsen har anklaget sin far for vold. Brødrene beskriver ham som “svært aggressiv og kontrollerende” og at han har “brukt fysisk vold og trusler som en del av sin oppdragelse”. Gjert Ingebrigtsen avviser beskyldningene.

Den første påstanden er gammelt nytt for oss som fulgte Team Ingebrigtsen på NRK. Da vi så på serien, aksepterte vi den labile pater familias. Vi kjente igjen Gjert fra andre dominerende trenerfedre vi hadde blitt kjent med gjennom mediene. Vi tolket det som et uttrykk for kjærlighet. De tre brødrene forteller nå om mer enn verbale overtramp. For en utenforstående er det umulig å vite hva som er sant. Jeg skal heller ikke ta stilling til det, men fokusere på hvorfor denne saken berører og angår meg.

Guttene har ikke bare levd med sin far. De har også levd med et publikum. De har kranglet, grått, ledd, svettet (mye), kranglet igjen, for åpen scene. NRK omtaler serien slik: “I en sjelden tidsreise over fire år har familien gitt oss en enestående tilgang til livene sine. Tett på oppturer og nedturer, familieidyll og konflikter blir vi med på den knallharde veien mot suksess eller fiasko.” NRK kaller det en dokumentarserie, men det fremstår mer som en reality/dokusåpe. Den ble også nominert flere ganger til Gullruten og belønnet med prisen for beste dokusåpe i 2020. Vi vet at “reality” ikke er lik virkelighet. Samtidig fascineres vi av å se på noe som føles nærmere virkeligheten, noe sannere og mer autentisk enn fiksjon. Ingen klarer vel å spille et skuespill over fire år? Brødrene Ingebrigtsens anklager mot faren forteller oss noe annet.

Team Ingebrigtsen er langt fra alene blant allmennkringkasterens dokusåper. For deltakerne kan muligheten til eksponering synes attraktiv på kort sikt. Kjendisstatusen er en gyllen anledning til å bygge omdømme og merkevarer for mennesker som lever av slikt. Jeg antar at brødrene Ingebrigtsen og Gjert ble langt mer attraktive som sponsorobjekter gjennom serien. I et samfunn av influencere som kun lever av sin posisjon og synlighet i offentligheten er visningsflatene NRK tilbyr gull verdt. Til gjengjeld får NRK publikum, men til hvilken pris?

Det er i år 25 år siden Jim Carrey gestaltet Truman Burbank i Peter Weirs The Truman Show (1998). Filmen skildrer Truman som lever intetanende om at hans minste skritt blir dokumentert og sett av millioner. Alle hans relasjoner er skuespill. Alle omgivelsene kulisser. Truman har ikke noe privatliv og hele hans virkelighet er basert på løgn. Filmen fungerer både som en kritikk av publikums tørst etter underholdning, en kynisk mediebransje, men også som en metafor på hvordan vi alle lever mer eller mindre i en simulert virkelighet. Drøyt 30 år før Truman, beskrev Guy Debord det han kalte “skuespillsamfunnet” eller

La société du spectacle (1967). Her peker han på hvordan bildestrømmer overvelder oss og invaderer sanser og sinn gjennom moderne massemedier. Alt stilles til skue, men som tegn løsrevet fra det de representerer. Vi ser folk som ligner på virkelige mennesker, scener som utspilles. For at handlingen skal være forståelig for oss og ikke fremstå som kompleks eller usammenhengende, har vi behov for karakterer vi kan identifisere oss med og ta avstand fra. Vi velger side. Konflikter er i bunn og grunn bipolare. Det er godt mot ondt. Sosiale medier har ikke gjort Debords refleksjoner mindre interessante.

Det betyr ikke det samme som at den samvittighetsfulle undersøkende dokumentaristen er død og begravet. Det lages dokumentarer som velger andre formater enn dokusåpen og NRK tar ansvar for både formidling og produksjoner som viser oss virkelighetens kompleksitet hvor etisk integritet ivaretas. Skildringer som lar oss være flue på veggen, men samtidig minner oss om at selv den mest virkelighetstro fremstilling er mediert og et utsnitt av verden foran kameraet. NRK skal heller ikke bære ansvaret alene for kjendisstatusen til familien Ingebrigtsen, men de har bidratt sterkt.

Vi trodde vi kjente Gjert, slik vi tror vi kjenner de utallige kjendisene som vi blir på fornavn med og følger på store og små skjermer. Men de er bare representasjoner - bilder NRK bidrar til å skape og forsterke. Jeg kjenner ikke familien Ingebrigtsen, men kjenner igjen mønsteret, dramaturgien og karakterene. Team Ingebrigtsen fremstår i dag tydeligere som et skuespill. Det er umulig å si hvordan det NRK beskrev som en “enestående tilgang” påvirket den mentale balansen innad i familien hvis vi fester lit til brødrenes skildring av et hjem preget av frykt og vold. Var brødrene glade for å ha et produksjonsteam til stede hjemme og på trening? Temmet dette farens mest utagerende sinne? Eller forverret det situasjonen?

Ingen slipper fri fra kjendistilværelsens Janusansikt. Det finnes ingen mulighet for retrett når du først har stilt deg til skue. Du kan kreve det, men vil alltid komme til kort. Bare spør Märtha Louise. Spørsmålet er om NRK hadde valgt å skape Team Ingebrigtsen om de hadde visst hva som skjedde etter at kameraene slukket og vi ikke lenger fikk være der som fluer på veggen?