Klasserom på film

Skolen er åsted for utallige filmfortellinger. Her finner vi karismatiske lærere med pedagogiske superkrefter som Robin Williams i Dead Poets Society (Dagen er din) (1989). Eller den tøffe, men rettferdige Morgan Freeman (aka Gud), som hardtslående rektor i Lean on Me (1989). Lærere har vært fremstilt som sadister, klovner, frelsere, og det er noe eget med lærere og skolen som fascinerer filmskapere og publikum. Det er kanskje ikke så rart. I motsetning til fengsler, ubåter, romskip eller keiserlige palasser, er skolen noe de aller fleste har en erfaring med. Skoler er temmelig like uansett hvor du drar. Lærere og elever også. En slik gjenkjennbarhet og mulighet for identifisering gir filmskaperen muligheter til å fortelle historier basert på “common ground”. Men, kvantitet gir også grobunn for klisjeer, og de er det mange av i skolefilm.

Vi med erfaring fra virkelighetens klasserom, ser nok filmens klasserom med litt skarpere kritisk blikk enn gjennomsnittet. Her er noen klassiske bommerter. #1. Enten er alle elevene med eller ingen. I virkeligheten finnes ikke enten eller. #2. Elever trenger bare å bli sett for å komme seg ut av mørket. I virkeligheten er det ikke alle som vil bli sett og de som ønsker det og blir det trenger ofte noe mer enn et blikk. #3. Alle elsker egentlig Shakespeare. De trenger bare et sitat fra en med Shakespeare i hjertet, for å innse det. I virkeligheten elsker ikke alle Shakespeare. Eller Ibsen. Eller … #4. Med disiplin og tøffe regler går alt så meget bedre. I virkeligheten er det en grunn til at ikke alle velger befalsskolen. #5. Lærerheltens reise. Den gode lærer møter motstand. I klasserommet truer bøllene. Utenfor klasserommet truer kollegaene, foreldrene, rektor, rengjøringspersonalet, eller de som til enhver tid må fylle rollene som antagonister. Lærerhelten allierer seg med de gode og sammen finner de veien mot lyset. Som tidligere nevnt, virkeligheten er ikke enten eller.

Dette er bare noen velkjente ingredienser som kan brukes til å koke sammen fortellinger om skolen. Satt på spissen, og når sant skal sies har jeg egentlig ganske høy klisjétoleranse. Men, det er mulig å lage sterke historier fra skolen som oppleves autentiske, eller omvendt skildrer med tilstrekkelig skråblikk til at det gjør inntrykk, også for en skolelærer. Her er et knippe.

Les Quatre cents coups/På vei mot livet (1959), regi Francois Truffaut - alene mot røkla

I Les Quatre cents coups (1959) skildrer Francois Truffaut 13 år gamle Antoine Doinels liv i Paris og overgangen mellom barndom og voksentilværelse. Antoine mistrives i skolen og filmens lærere skildres i barnas blikk. Karikerte som forstokkede representanter for et undertrykkende og autoritært regime. Antoine er imidlertid ikke uinteressert i læring og heller ikke skolens fag. Han fortaper seg i Balzac og det i en slik grad at han bygger et Balzac-alter hjemme i familiens leilighet. Men, verken skolen eller foreldrene klarer å se guttens entusiasme for forfatteren og litteraturen som noe annet enn nok et avvik. Alteret tar symbolsk fyr og Antoine straffes for sin skjødesløse omgang med ild. På skolen henges han ut og latterliggjøres for sin dyrking av Balzac. Som tilskuer opplever vi at Antoine kunne ha blitt fanget opp, støttet og omfavnet for sin interesse, men i stedet skyves han ytterligere ut og får bekreftet sitt negative selvbilde som skoletaper og dårlig sønn. Skole og samfunn dømmer ham basert på fordommer og manglende tillit til hans evner. Antoine er en fortapt, og hans kurs er predestinert basert på voksenverdenens dom.

Manus til filmen ble skrevet av Truffaut og Marcel Moussy, men mye av dialog og scener i filmen er improvisert fram. Jean-Pierre Léaud som spiller hovedrollen som Antoine (og i en rekke av Truffauts filmer), beskriver hvordan Truffaut instruerte ham i en av filmens nøkkelscener. Her intervjues Antoine av en anonym (off screen) barnepsykiater etter at både foreldre og skole har gitt ham opp og han er omplassert til en forbedringsanstalt for unge kriminelle gutter.

Filmklipp, intervjuscene

Truffaut hadde beskrevet scenene for Léaud en måned i forkant av opptak, og da de gikk i gang skulle han så langt som mulig forsøke å svare som han selv ville ha gjort, uten å være bundet av et manus. Dette bidrar i sterk grad til filmens autentisitet og selvbiografiske karakter. Fiksjonen opphører og tilbake er kun den unge gutten som kunne ha vært meg eller deg eller Truffaut selv.

Jean-Pierre Léaud om innspillingen

“Truffaut ran away from home at age eleven after an outlandish excuse for playing hooky backfired. He claimed he was not in school because his (adoptive) father had been taken away by the Germans, something that had actually happened to his uncle the week before. He was exposed when his father came to school to pick him up that day. (In the film, Truffaut makes the lie even more outrageous by having Antoine claim that he was not in school because his mother died.) Although his father tracked him down and returned him to school, Truffaut was so oppressed by the school authorities, who seemed to watch his every move, that he ran away again, living on a series of odd jobs and minor thefts, including the theft of a typewriter (som gjentas av Antoine). It was during this period of his life that Truffaut started a film club and met André Bazin, who was running a rival film club. Although Antoine Doinel plays hooky from school in order to see movies, Truffaut´s systematic and scholarly interest in film at that age is not reflected in The 400 Blows.” (Marilyn Fabe, Closely Watched Films: An Introduction to the Art of Narrative Film Technique, s. 126, University of California Press, 2014)

Det er altså god grunn til å anta at Truffauts selvopplevde erfaringer fra skolen bidro sterkt til å farge filmens skildring av skolen og lærerne. Det er ikke så mye ondskapen i læreren som det er deres maktesløshet som representanter for et system. Det er ikke en iboende faenskap som er drivkraften, heller ikke følelsen av autoritet i klasserommets makthierarki, men snarere måten de er fremstilt som redskap for systemet. Det er ikke først og fremst sadisten, men heller nihilisten som undertrykker mer av vane og bedagelighet, enn for nytelsens skyld.

Måten filmens lærere er statister bidrar. Truffaut ofrer dem ikke mye tid utover irettesettelsene som de bidrar med underveis. Karikaturer, men også slik Antoine, sannsynligvis Truffaut selv, og mange andre, husker sine lærere. I hukommelsen husker vi enkelte. Vi husker irettesetteren, læreren som truet, kjeftet og skapte frykt, hvis blikk vi unngikk og skapte sjelelig gru langt etter skoletid. Det er denne læreren vi møter i Fellinis store erindringsfilm Amarcord (1973).

Amarcord (1973), regi Federico Fellini - klovner og fascister

I en av de mest fornøyelige scenene i Federico Fellinis film forsøker en tilsynelatende tålmodig lærer å lære en av elevene korrekt uttale. Hver gang han kommer til det vanskelige lager han en prompelyd til klassens høylytte jubel. Læreren prøver gjentatte ganger, men ender i et raseriutbrudd da han forstår at Ovo bare har gjort narr av ham.

Slik tegner Fellini i kjappe, fragmentariske skisser sine minner fra skolen. Titta og hans venner i kontrast til de karikerte lærerne. Den barmfagre mattelæreren i trang genser. Filosofilæreren som rengjør brillene og ikke får med seg at elevene ser sitt snitt til å stikke av for en røykepause. Den militante og fascistiske skolen som viser seg bare å være fasade. I Truffauts skildring av skolen var Antoine ensom. Han møtte ikke bare motstand fra lærerne, også de enkelt tegnet, men også fra elever som innordnet seg systemet. Hos Fellini mangler det ikke på autoriteter og forbilder. Paven, Mussolini, rektor, men ingen av dem tas på alvor av Titta og hans venner. De har gjennomskuet fernisset og innsett at ikke bare er lærerne bare mennesker, men også ganske latterlige. Vi ser Fellinis fascinasjon for klovnene. Lærerne representerer den hvite, autoritære klovnen. Han som arrogant stikker nesa fram og opp, i blind tro på sin egen overlegenhet. Elevene er hans motstykke, Augusto-klovnen. Den rabulistiske opprøreren. Antoine er en opprører, men alene blir han et offer. Titta har vennene og sammen kan de få utløp for sine påfunn til tross for skolen og voksenverdenens forsøk på å temme dem. Men, Fellini forsøker aldri å tegne i svart-hvitt, med onde fascister på den ene siden og gode rebeller på den andre. Peter Bondanella skildrer Fellinis fremstilling av fascismen slik:

“Instead of being sinister, perverted individuals, Fellini's Fascists are first of all pathetic clowns, manifestations of the same arrested development within the individual that all the townspeople share.” (Peter Bondanella, The Cinema of Federico Fellini (s. 373). Princeton University Press. Kindle Edition.

Tross sin karikerte fremstilling av skolen, evner Fellini å formidle et sannere bilde av virkeligheten enn de fleste. I et sitat gjengitt hos Bondanella, reflekterer han på denne måten over fremstillingen av fascismen i Amarcord.

“Fascism is not viewed, as in most political films that are made today, from (how can I put it?) a judgmental perspective. That is, from the outside. Detached judgments, aseptic diagnoses, complete and definitive formulae always seem to me (at least on the part of those of the generation to which I belong) a bit inhuman. The province of Amarcord is one in which we are all recognizable, the director first of all, in the ignorance which confounded us. A great ignorance and a great confusion. Not that I wish to minimize the economic and social causes of fascism. I only wish to say that today what is still most interesting is the psychological, emotional manner of being a fascist. What is this manner? It is a sort of blockage, an arrested development during the phase of adolescence. . . . I don't wish to say that we Italians have not yet gone beyond adolescence and fascism. That would be an excessive and unjust affirmation. Things are certainly very much different from then, that is obvious. . . . And yet, . . . Italy, mentally, is still much the same. To say it in other terms, I have the impression that fascism and adolescence continue to be, in a certain measure, permanent historical seasons of our lives: adolescence of our individual lives, fascism of our national life. That is, this remaining children for eternity, this leaving responsibilities for others, this living with the comforting sensation that there is someone who thinks for you (and at one time it's mother, then it's father, then it's the mayor, another time II Duce, another time the Madonna, another time the Bishop, in short other people): and in the meanwhile, you have this limited, time-wasting freedom which permits you only to cultivate absurd dreams—the dream of the American cinema, or the Oriental dream concerning women; in conclusion, the same old, monstrous, out-of-date myths that even today seem to me to form the most important conditioning of the average Italian." (ibid. s. 371-372)

Fellinis kommentar om å forbli barn for alltid, uthevet av meg, understreker spørsmål om hva slags handlingsrom og ansvar barna opplever å ha i skolen. Hvilke verdier verdsettes i skolen og hvilke elever får best uttelling? Dette leder oss til en filmkarakter som har blitt omtalt som kongen av utenomfaglig aktivitet, femtenårige Max Fischer, i Wes Andersons Rushmore (1998).

Rushmore (1998), regi Wes Anderson - forelska i læreren

Max Fischer, spilt av Jason Schwartzman går på eliteskolen Rushmore. Han er omgitt av barna til rike foreldre, men selv er han sønn av en frisør og tatt opp på stipend. Max er engasjert i stort sett alt annet enn skolearbeid i klasserommet. Han er med i fekteklubben, skoleteateret, skolens debattkonkurranser, stepper inn på brytelaget når det trengs, og er høyt og lavt. Wes Anderson tegner i Max Fischer en elev som er for stor på de fleste måter for skolen, men samtidig bare et barn. Max forelsker seg i den nye læreren på småtrinnet (Olivia Williams), som nettopp har mistet sin mann. I Max ser hun en som minner om mannen, men også et barn som etterhvert utvikler et usunt forhold til henne. I første akt er imidlertid Max den perfekte gentleman.

Det er morsomt, som alltid når Bill Murray er med. Han spiller millionærfar til to gutter på skolen, men blir fascinert av Max som på mange vis har alt hans to primitive avkom mangler. Rushmore var Wes Andersons andre spillefilm, men her er veldig mye av signaturen hans på plass. Max er langt unna den perfekte helten, og til tider blir det for mye av ham. Men, slik er det også med elevene som ikke passer inn i skolens støpeformer. For ikke så lenge siden leste jeg biografien til Simon Callow om Orson Welles. Hvordan ville en femtenårig Orson Welles, eller en virkelighetens Max Fischer, ha klart seg i norsk skole? Wes Anderson lar Max møte solide doser motgang, men han reiser seg om og om igjen. Hva som er sant og ikke om Orson Welles oppvekst er det mye å si om, men det er liten tvil om at han befant seg på et annet sted mentalt enn sine jevnaldrende. Akkurat som Max. Han får i beste fall en C på prøvene sine, men setter opp ambisiøse teaterstykker med fullstendig kunstnerisk kontroll. Det er egentlig bare på kjærlighetens område hans ambisjoner blir for store og han kommer til kort. Max har det travelt. Han er for opptatt med andre og viktigere oppgaver enn å bruke tid på prøver og skolearbeid. Men, han er fortsatt bare 15 år og da motgangen kommer i kjærligheten, kommer også barnet i ham fram. Lærerne og klasserommene er ikke så viktige i Rushmore. Det er livet rundt klasserommene som betyr noe. Tilbake til virkeligheten og en film som virkelig er forankret i klasserommet.

Être et avoir/Å være og ha - En hyllest til livet (2002), regi Nicolas Philibert - den kloke læreren

Å være og ha, er det som kan kalles en flue-på-veggen-dokumentar. Den franske filmen gir et imponerende lavmælt portrett av skolelæreren som makter å gjøre klasserommet til sitt. Prisen, filmen kan tolkes slik, er at læreren har oppgitt en identitet utover skolelærerens. Han bor i etasjen over klasserommet, han har ikke egne barn eller en livspartner, og filmens tragedie, også denne skildret fint og varsomt, er at nå er hovedpersonens liv som lærer over og han må flytte ut av skolebygningen og forlate barna. En uviss pensjonisttilværelse venter. Det fascinerende med filmen er lærerens evne til å overskride grensen mellom lærer og omsorgsperson. Dette er ikke unikt. Mange lærere gjør dette, men de gjør det også på tross av strukturerer og skole. Hva er det i organiseringen av skolen som legger til rette for at voksne og barn skal utvikle kunnskap om livet, virkeligheten og behovet for kunnskap? Ikke den abstrakte, akademiske kunnskapen, men nødvendig kunnskap for å klare seg i livet, utvikle seg som menneske og bidra til at hver enkelt kan bidra til å være en aktiv og viktig del av fellesskapet? På finurlig vis møtes to filmer så ulike som Rushmore og denne. I Philiberts film er det læreren som skaper tryggheten for elevene ved å se dem som hele mennesker. De trenger ikke å si noe, men han kjenner deres følelser og tanker bare gjennom å være nær. Filmen bryter med sitt observerende grep et sted. Regissøren stanser opp og stiller spørsmål direkte til læreren. Han på sin side kan fortelle om sitt liv og sine tanker om fremtiden. Det gir meg en mulighet til å se at læreren faktisk er slik han framstår i klasserommet og i samspill med elevene. Det er ikke spill for kamera. I iranske Mohsen Makhmalbafs Gabbeh/Det persiske teppet (1996), en film som egentlig ikke handler så mye om skole, er det en scene som viser hvordan magien kan tas inn i klasserommet. Ungene samles for undervisning, men læreren er ikke der. Hans erstatter sier at de får gjøre det beste ut av klasserommet uten lærer, og fyller klasserommet med fargene av blomster, himmel, hav og jordens farger.

På sitt beste kan læreren makte å rive ned veggene i klasserommet, men for egen del husker jeg godt veggene og lengselen etter friminutt og skoleslutt.

Ungdommens råskap, Margreth Olin (2004) - følg med ellers...

Kameraet fokuserer på en av ungdomsskoleelevene. Vi hører læreren stille spørsmål til klassen. Eleven i bildet rekker opp hånden for å svare. Blir oversett. Det samme gjentar seg og eleven mister interessen for lærerens spørsmål. Gutten får øye på noe utenfor vinduet han sitter ved. Vinker og hilser, og får med dette lærerens oppmerksomhet som slår ned på hans støy og mangel på fokus på matteundervisningen. Av alle situasjonene gjengitt i Olins film, er det denne jeg husker aller best.

En scene hvor det er lett å ta elevens parti og skildrer hvordan deltakelse og læringslyst blir oversett av læreren som bare blir oppmerksom på eleven da hans adferd endres negativt til støy. Men, det er også en problematisering av problemene klasserommet byr på for læreren. 20 til 30 ungdommer i voksealder skal tilfredsstilles sosialt og utfordres intellektuelt. De er plassert tilfeldig inn i et rom som skal huse undervisning i alle fag (med unntak av den praktiske delene av kroppsøving, håndverksfag og liknende), og satt sammen i grupper uavhengig av deres personligheter, interesser og mål. I noen tilfeller og på enkelte skoler, har man gjort inndelinger av gruppen med bakgrunn i valg av fagkrets, spesialisering i emner eller elevenes evner og ferdigheter, men i stor grad blir barn og ungdom gruppert etter prinsipper som adresse (reisevei til skolen) og kjønnsfordeling. En annen scene fra en annen film om oppvekst, er fra Richard Linklaters Boyhood (2014). Hovedpersonen Mason er i mørkerommet for å fremkalle bilder. Han er en tenåring med stor fotointeresse, men kanskje ikke like stor entusiasme for de andre skolefagene. Læreren ber Mason om å komme ut og ta del i klassens oppgave. De skal arbeidet med de digitale mappene sine, og ikke kaste bort tid i mørkerommet. Læreren fremstilles ikke uten nyanser. Han ønsker Masons beste. Det er bare slik at drømmer gir ikke mat på bordet og penger til å betale regninger med. For egen del er dette en scene jeg ikke glemmer. Sannsynligvis fordi den er så tett på min egen virkelighet. Som lærer skal du ivareta både elevenes drømmer, men også sikre at de trygt kan lande dersom drømmen ikke blir realisert.

Entre les murs/Klassen (2008), regi Laurent Cantet - lærerens skrekk

I den franske filmen Entre les murs/Klassen) (2008) møter den idealistiske læreren veggen i en skole hvor klasserommet ikke er i stand til å holde virkeligheten preget av etniske motsetninger ute. Hans forsøk på å engasjere seg hindres av skolens innebygde struktur, og en blanding av hverdagslige ungdomsproblemer som forelskelser, tretthet, pubertet, kombinert med alvorligere forseelser som kriminalitet og vold, bygger seg opp til en alvorlig identitetskrise for læreren. Manus er basert på hovedpersonens egne opplevelser som lærervikar i fransk skole. François Bégaudeau spiller seg selv i filmen. Det er langt fra forstedene i Paris til Fredrikstad, men jeg opplevde en overraskende høy grad av gjenkjennelse i filmen. Kanskje er det særlig relevant å se hvordan skolen som system står i veien for en læringsprosess som oppleves som relevant for elevene og undervisning som tilpasses den enkelte mer enn i ideell forstand. Vi ønsker så mye i skolen, for hver enkelt elev, men i realiteten er skolen bare en av mange steder i livet til en ungdom. Hvis du ikke har det bra i hjemmet, ikke har penger, ikke har kjæreste, eller har en som ikke gir deg det du vil, har foreldre som ikke ser deg, eller ikke får sett deg nok, hvordan kan jeg som lærer forvente at du skal interessere deg i hva jeg måtte mene om Orson Welles, Citizen Kane og komposisjon av bilder i film?

Oppsummert er dette et lite knippe filmer som viser skolen i ulike perspektiv. Jeg husker at det ble vist en film da jeg tok praktisk-pedagogisk utdanning ved Høgskolen i Østfold, for omtrent femten år siden. Det var en dokumentar, omtalt som en lærerhorror, hvor elevene terroriserte de stakkars lærerne ved å blant annet lime igjen låsene til klasserom og annet hyss. Jeg kan ikke huske tittelen på denne filmen, men tror heller ikke jeg vil anbefale den. Det har for min del heldigvis vært langt mer fredfulle år som lærer, så langt...

20 filmer fra skolen på IMDB.