Storfilm fra Scorsese, med forbehold

Jeg har til gode å se en dårlig film regissert av Martin Scorsese. Hans karriere er i mangel av et sterkere ord imponerende. I en alder av 80 år (fyller 81, 17. november) har han fortsatt energi og overskudd til å lage en storslått film som Killers of the Flower Moon, om et beksvart kapittel i amerikansk historie som i hvert fall for min del var ukjent. Drapene på medlemmer av Osage-stammen for å tilrane seg landeiendommer - utført med en grenseløs kynisme og ondskap - føyer seg inn i rekken av særdeles viktige fortellinger om folkemordet på den amerikanske urbefolkningen. Det fortjener Scorsese honnør og takk for.

Etter 3 timer og 26 minutter i kinosalen var den dominerende følelsen å ha sett nok et mesterverk fra Martin Scorsese, men samtidig følte jeg at noe skurret. Først trodde jeg det var behovet for toalettbesøk, støl muskulatur og en vond rygg som forårsaket følelsen. Det fremsto som litt underlig siden jeg vanligvis ikke har motforestillinger mot lange filmer. Jeg har sett mange lengre filmer enn denne, uten at det har vært noe problem i seg selv.

Etter å ha håndtert primærbehovene, fordøyd filmen og tenkt på den et par dager har jeg konkludert med at lengden ikke var problemet, men snarere fortellerperspektivet og synsvinkelen.

Dette er mer uttrykk for et savn, enn en kritikk av regissørens kunstneriske valg. Scorsese har lang erfaring med å la oss dele perspektiv med karakterer som kan beskrives som onde. Slik utfordrer han også tilskueren i form av sympati og identifisering med mennesker som etter handlingene deres å dømme legemliggjør ondskap. Robert De Niro har vært velegnet for å skildre slike komplekse, sammensatte typer. Her spiller han den kontrollerende William King Hale som bruker sin makt over særlig nevøen Ernst Burkhart, spilt av Leonardo DiCaprio, til å utføre drapene på velstående medlemmer av Osage-stammen (og alle andre som kommer i hans vei). DiCaprio spiller hovedrollen som en enfoldig og lett manipulerbar skikkelse godt, men makter også å skape en kompleksitet og psykologisk nerve i relasjonen til kvinnen han er gift med. Som tilskuer ønsker jeg og venter på at han skal ta et oppgjør med seg selv og sine handlinger, og tro på ham når han erklærer kjærligheten til kona Mollie, spilt av Lily Gladstone. Samtlige skuespillerprestasjoner både engasjerer og provoserer, men likevel sitter jeg igjen med et savn etter Mollies fortelling og generelt flere fortellinger fortalt fra den amerikanske urbefolkningens perspektiv og ståsted.

Det betyr ikke det samme som at Scorsese skulle valgt å lage denne filmen annerledes. Han makter også her å skildre ondskapen på en måte som få andre. Mollie skildres som et offer for denne og hennes egne blinde kjærlighet. Hun makter ikke å se at hun blir manipulert av sine nærmeste. Da FBI (eller Bureau of Investigation som det het den gangen) ankommer, blir de hennes redning fra døden. Slik bidrar hun indirekte til at drapene blir oppklart og fengslingen av ektemannen og hans onkel, men først og fremst skjer det på grunn av William Hales overmot og tro på egen fortreffelighet, Ernests manglende nerver og drukkenskap og de medsammensvornes underlegenhet i møte med J. Edgar Hoovers agenter. Sekvensen som skildrer hennes reise til Washington for å be presidenten om hjelp til å oppklare drapene, er betegnende ved at den fremstår som en fotnote. Et vendepunkt og avgjørende for historien, men likevel bare et kort glimt i den lange fortellingen. Det kan tenkes at scenen hvor hun møter president Coolidge er ment å fremkalle en slik følelse av maktesløshet og indianernes underlegne posisjon i samfunnet. Det er imidlertid også en indikator på at filmen først og fremst handler om den hvite ondskapen og lar oss bli bedre kjent med den, enn Mollie og Osage-folket. Vi ser dem i ritualer og seremonier, møter og dialoger, men stort sett fra synsvinkelen til Ernest eller som ofre for andre hvite menns ondskap.

Ingenting tyder på at Scorsese er annet enn tro mot historien i fremstillingen av Osage-stammens handlingslammelse og manglende evne til å avdekke ondskapen som omgir dem. Osage skildres sympatisk - selv med deres hang til luksus og rusmidler. Sett i lys av det amerikanske folkemordet på urfolk, er det lett å forstå og forsvare et slikt kunstnerisk valg. Majoritetsbefolkningen fortsetter å undertrykke urfolk (det gjelder i høy grad den Norge også) og trenger et spark i skrittet for å vise den iboende rasismen i møte med de andre. Scorseses hovedtema er den hvite mannens ondskap og overgrep og hans hovedrolleinnehavere De Niro og DiCaprio bidrar til å spisse fortellingen. Det er vanskelig å bebreide noen av dem, men kanskje hadde fortellingen og historien tjent på noen mindre ikoniske skikkelser i hovedrollene. Jeg savner Mollie.

Avslutningsvis og uten verken forkleinelse for eller sammenheng med Scorseses film - et tips til en serie som etter min mening lykkes i formidle fra urbefolkningens perspektiv uten at underholdningsverdien blir redusert. Serien Reservation Dogs er skapt av Sterlin Harjo og Taika Waititi og følger en gruppe tenåringer som tilhører Muscogee Nation. Fortellingen og synsvinkelen er ungdommens og deres komplekse og utfordrende forhold til egen identitet. Fordommer og klisjeer utfordres av hovedpersonene som nekter å la seg settes i bås. Seriens kanskje fremste kvalitet er humoren som ofte er selvironisk, men som primært formidler en stolthet over sin historie og identitet - og er genuint morsom. Sesong 3 er produsert og lansert i USA og Kanada. Her kan sesong 1 og 2 sees på Disney + i påvente av mer.