TSBK årsregnskap 2021

Fasit 2021 = 22500 minutter skjerm-/lerretstid, dvs. 375 timer. Sammenliknet med 2020 betyr det litt mindre “gloing” som Flåklypas Jostein "Jasså, døkk sit og glor" Kroksleiven ville ha sagt det. I 2020 ble det 402 timer. Fasiten viser at jeg har sett mer film i 2021, sammenliknet med foregående år, så forklaringen på nedgangen i totalt antall timer skyldes at jeg ikke har fulgt så mange serier. Men, det har da blitt noen.

Vi begynner med nye filmer som har gjort inntrykk i 2021. Disse er veldig ulike i både tema, motiv og estetikk. Retrospektivt slår det meg også at jeg har sett lite nytt, men vi sparer unnlatelsessyndene til senere og tar høydepunktene kronologisk.

TSBK 2021 favoritter

Nomadland (2020) - les mer her.

Titane (2021) - les mer her

The French Dispatch (2021) - les mer her

The Beatles: Get back (2021) - les mer her

The Hand of God - les mer her

Don´t look up (2021) - les mer her

Beste TV-serie: Ethos (2020)

Merkeligste film: Osamu Tezukas Kureopatora (1970) - les mer her

TSBK 2021 - samlet oversikt.

Nomadland (2020) vant fortjent Oscar for henholdsvis beste film, beste regi til Chloe Zhao og beste skuespillerinne til Frances McDormand. Filmens hovedperson Fern (McDormand) mister levebrødet etter at industrianlegget til US Gypsum i Empire, Nevada stenger. Mannen har nylig gått bort og Fern selger de få eiendelene hun har og investerer i en enkelt innredet bobil. Nomadelivet finansieres ved deltidsarbeid ved et Amazon-lager. Vi blir kjent med andre moderne nomader og skildringen er tett på dokumentarisk. Castingen ble da også gjort uten å se til skuespillermeritter, men mer erfaring med livet som skildres. Også McDormand har uttalt at vi i Fern finner veldig mye av hennes egen personlighet. Ikke alle nomadene har blitt tvunget ut på veien som følge av sosial nød, men har valgt det de oppfatter som friere liv. Samtidig skildrer Nomadland et brutalt arbeidsliv med Amazon i spissen. Kritikken av den globale kapitalismen er likevel dempet, og filmen gir meg en følelse av å svare til den type kritikk Hollywood elsker. Den fokuserer mer på skjebner enn mekanismene som utsetter enkeltpersoner for utfordringer. Makten er skjult, og vi opplever det i de store totalbildene fra Amazonlageret. Det skapes en kontrast mellom ansiktsløse industrigiganter og levende personer som når det kommer til stykket aksepterer sin skjebne. Friheten til å kontrollere eget liv er begrenset, og den eneste muligheten for motstand er å finne en alternativ vei hvor en i minst mulig grad har gjort seg avhengig av storsamfunnet. En tanke som slår meg er at grobunnen for konspirasjonsteorier, alternative virkelighetsoppfatninger og vaksinemotstand, sannsynligvis vil være bedre i nomadesamfunnet, men det er en annen film. Strømmes på Disney+

Apropos annen film. Uten sidestykke var den franske gullpalmevinneren Titane (2021) årets kinoopplevelse for min del.

Vi så filmen på Fredrikstad kino, men også der var det god plass i benkeradene. To på visning er jo ikke langt unna TBSK-publikumstall, men det forteller sitt om en kino som ikke bare tenker kommersielt om film og tar vare på kvalitetsfilmen også der den befinner seg et stykke utenfor hovedstrømmen. Titane åpner med en ung og ganske ufyselig baksetepassasjer som plager sin far bak rattet nok til at de krasjer på motorveien. Alexia må gjennom operasjon og får innoperert en titanplate i hodet. På vei ut av sykehuset ser hun farens bil og løper mot den. Hun omfavner den og gir bilen et stort kyss. Ti år senere (eller deromkring) livnærer Alexia, nå spilt av Agathe Rousselle, seg som lettkleddanser som har spesielt dedikert tilhengerskare på bilutstillinger. Her vrir hun og gnikker på seg, over panser og biltak, med siklende tilskuere som ikke alltid vet å holde fingrene av fatet. Etter en forestilling blir Alexia forfulgt og vi er urolige for hva som vil skje med henne, helt til vi ettertrykkelig forstår at ikke bare kan Alexia ta vare på seg selv. Hun har også en apetitt på bestialske drap. Så langt, forholdsvis normalt innen thrillersjangeren. Men, etter å ha stukket i hjel forfølgeren såpass dedikert at hun må tilbake til garasjen hvor bilshowene finner sted for en dusj, forstår vi at dette ikke er en film som følger etablerte sjangerkonvensjoner. I dusjen hører Alexia lyder fra garasjen, og går naken ut for å undersøke. Der inne står den flammelakkerte bilen som hun tidligere ålte seg rundt på, og hopper virilt som en kåt unghingst. Alexia gjennomfører samleie med bilen. Dette er oppspillet til en film som handler om Alexias transformasjon fra kvinne til mann, for å unngå politiet etter drapene hun er skyldig i (som også skildres på svært eksplisitt manér og uten å levne mye rom for sympati med hovedpersonen). Hun velger en ny identitet som tilhører den savnede sønnen til brannsjefen Vincent (Vincent Lindon), og slik blir vi også tatt inn i ukjente sider ved brannmannlivet. Vincents sorg over tapet av sønnen, gjør ham blind for det alle kan se. Når “sønnen” blir gravid (med den flammelakkerte som far), blir det vanskeligere å se en annen vei. Hans trøst har vært å omskape seg gjennom trening og steroider, men da han etterhvert må akseptere at Alexia ikke er den hun utgir seg for blir også filmen varmere og til og med rørende. Det er ikke til å underslå at filmen neppe er noe for alle, men for min del er den antakelig filmen jeg vil huske best fra 2021. Foreløpig ikke tilgjengelig for strømming.

En film jeg ventet spesielt på var Wes Andersons The French Dispatch (2021).

Denne ble utsatt flere ganger som følge av pandemien, og tålmodigheten ble smurt ved å se filmer av Anderson som jeg ikke hadde sett og gjensyn med andre - se min oversikt på IMBD. Som regissør har han en såpass distinkt signatur at det kan være en fare for slitasje. Du vil ha sett komposisjoner, karaktertyper og motiver i handlingen tidligere, men samtidig vil det alltid være en vri eller noe annerledes som tilsettes og skaper noe helt nytt hver gang. The French Dispatch skuffet ikke. Filmens historie spinnes rundt en amerikansk magasinredaksjon som skildrer fransk kultur, politikk og hverdagsliv som innstikksbilag til avisen Kansas Evening Sun. Redaksjonen holder til i den oppdiktede byen Ennui-sur-Blasé og historien fortelles retrospektivt etter at redaktøren Arthur Howitzer jr. (Bill Murray) er død. Episodisk fortelles historiene bak noen av magasinets artikler og deres opphavskvinner og -menn. Skuespillere er ikke vonde å be da Wes Anderson slår på tråden, og her dukker stjernene opp som perler på en snor. Mange av dem blant Andersons faste favoritter og skulle de hatt normalt honorar måtte vel alt av budsjetter ha blitt sprengt (dette vet jeg egentlig ikke noe om, men antar at Lea Seydoux fikk litt bedre betalt av James Bond-gjengen enn Wes). Skuespillerne er med på leken fordi de har lyst og der dype innsikter og voldsomme bevegelser kanskje uteblir, er det fornøyelig fra begynnelse til slutt. Skuespillerne lar seg leke med, og Anderson styrer dem dit han vil. The French Dispatch er et sted du vil tilbake, for å være med på leken en gang til. Strømmes på blant annet Viaplay.

Et av de mest rørende og gåsehudfremkallende øyeblikkene i TSBK var scenen i The Beatles: Get back (2021) hvor vi får overvære hvordan en klassiker blir til. Paul slentrer inn og begynner å klimpre fram toner. George og Ringo blir med og etterhvert dukker også John opp. Og dermed var klassikeren Get back skapt. Ikke fiks ferdig, men med så mye på plass at vi føler å ha overvært noe som sjelden festes til film. En kommentator sammenliknet dette med å få være til stede da Leonardo da Vinci skapte Mona Lisa. Men, holder det ikke å si at Peter Jackson, gjennom sitt imponerende klippearbeid, lar oss se hvordan The Beatles skapte en av sine mange udødelige låter? Det er bare å bøye seg i støvet for Jackson, som har laget en tidsskildring og dokument over forrige århundres viktigste musikkgruppe. Min innsikt i historien om bandet er ikke på ekspertnivå, men det skal vanskelig unngås å besitte en viss forestilling om bandet bak låtene etter å ha levd 50 år med dem og deres klassikere. Det som slår meg etter å ha sett Get back, er at stemningen mellom bandmedlemmene (og Yoko) var mer sammensatt enn at konflikten som førte til bruddet kan tilskrives enkeltfaktorer. Til tross for uenigheter og slitasje, virker de genuint glade i hverandre og ikke minst, respektfulle overfor hverandre som musikere og kunstnere. Som sagt er jeg ikke i stand til å vurdere dette opp mot andre kilder til Beatles-historien, og jeg kommer ikke til å bruke mye tid på å utforske feltet. Det er også sagt om dokumentaren at den primært vil appellere til fanskaren. Det er i så fall trist, fordi det langt på vei er den beste dokumentaren jeg har sett om musikk og hvordan musikere skaper musikk. Hvis du derimot hater musikk, bør du nok styre unna. Strømmes på Disney+

En annen film som jeg hadde både ventet på og forventet mye av var Paolo Sorrentinos The Hand of God. Hans La Grande Belezza havner høyt opp blant mine absolutte favoritter, og særlig samarbeidet med hans filmfotograf Luca Bigazzi har skapt fest for øynene. The Hand of God har Maradonas overgang til Napoli som en ramme, og det er ikke første gang Sorrentino er innom den argentinske fotballguden. I Youth (2015) gestalter Roly Serrano Maradona som er til rehabilitering på samme kursted som Michael Caine og Harvey Keitels rollefigurer. I The Hand of God går Sorrentino tilbake til sine røtter i Napoli og skildrer brytningstiden da han som ung velger filmen. Første del av filmen tegner han sin fargerike og komplekse familie med bred og karikert pensel. Varm og kjærlig, men også med tragiske sprekker som blir enda tydeligere i filmens andre del. Det er vanskelig å se bort fra Sorrentinos forhold til Fellini, og her er også den store regissøren på plass i Napoli for casting til en film, muligens Ginger e Fred (1986) . Mange har sammenliknet første del av første del av The Hand of God med Amarcord (1973). Med god grunn, hvis man kun ser på de episodiske skildringene av mer eller mindre karikerte familiemedlemmer, men Fellini i 1973 var langt dristigere og eksperimentell i form og grunntone. Det gjør at en film som Amarcord har scener som blir ikoniske, slik også Fellini klarte med tidligere filmer som ga ham en status nålevende filmskapere umulig kan konkurrere med. Nettopp dette gjør en sammenlikning med Fellini urettferdig for Sorrentino. Hans tydelige referanser til il maestro er selvsagt en viktig og selvforskyldt grunn til sammenlikninger, men The Hand of God er en god film fordi den er personlig og Sorrentino kan selvfølgelig ikke hoppe bukk over Fellini like lite som Maradona når han skal fortelle sin historie om vendepunktet i sin ungdom. Hovedpersonen Fabios tragedie er Sorrentinos egen, og filmen en flukt fra en virkelighet som ikke lenger er verdt å bruke tid på. The Hand of God er mer dempet i sin visuelle stil enn Sorrentinos siste filmer, og seriene The New Pope og The Young Pope. En åpenbar forklaring er at fotografen Luca Bigazzi er byttet ut med Daria D’Antonio. Filmens tematikk kler hennes nedtonede realisme. Det er mindre flamboyance som gjorde så overveldende inntrykk i spesielt La Grande Belezza. Men, slik må det også være her. Det er kanskje like urettferdig å bruke denne som referansepunkt som tidligere nevnte Fellini. The Hand of God har magiske elementer og minneverdige scener hvor Sorrentino beveger seg videre som regissør, men han har også tidligere skapt lavmælt drama uten spektakulære visuelle effekter. I Le conseguenze dell'amore (2004) spiller Tony Servilo budbringer for mafiaen. Som følge av gamle synder må han leve et ensomt og isolert liv på et sveitsisk hotell langt vekk fra familien, hvor hans oppgave er å frakte en koffert med pengesedler til en bank for hvitvasking. Hans liv er flatt og livløst, og han har valgt å holde andre på avstand. Mest for å beskytte dem. Men, så trenger en vakker ung kvinne gjennom skjoldet, og da går det som det går. I Sorrentinos neste film Mob Girl (forventet 2023) har han igjen fokus på organisert kriminalitet, men nå på amerikansk jord med Jennifer Lawrence i hovedrollen. Forhåpentligvis finner han også her en rolle til Tony Servilo og makter å blåse nytt liv i gangstersjangeren. The Hand of God strømmes på Netflix.

På tampen av året kom den amerikanske komedien og politiske satiren Don´t look up (2021), og etter å ha oppdaget den glimrende podkasten Romkapsel med Eirik Newth og Nils Johan Halvorsen passet det bra å avslutte året med en film som bruker trusselen fra verdensrommet for å skildre vår maktesløshet som sivilisasjon.

Leonardo DiCaprio og Jennifer Lawrence spiller astronomer som oppdager en komet med retning jorda. Den amerikanske presidenten spilt av Meryl Streep varsles, men verken hun eller hennes sønn/stabssjef (Jonah Hill) evner å ta alvoret innover seg. Heller ikke mediene, det være seg tradisjonelle eller de sosiale, er i stand til å formidle budskapet. I stedet blir DiCaprio fast gjest hos nyhetsanker Cate Blanchett og Tyler Perry i aktualitetsmagasinet The Daily Rip. Mens Jennifer Lawrence blir hengt ut som hysterisk og går viralt som meme. Kometen nærmer seg og galskapen øker, da forsøk på å sprenge den mens det fortsatt går saboteres av multimilliardæren Sir Peter Isherwell (Mark Rylance) som har sin egen plan for hvordan melke kometen for mineraler før den sprenges. Det har blitt sagt at satiren døde med Donald Trump. Her er det nærliggende å tenke at kometen i Trumpadministrasjonen var koronaviruset, og at blandingen av dumhet, galskap og mangel på empati skildres mer realistisk enn vi ønsker å tro. Satiren lever i Don´t look up, og det er ikke bare politiske ledere og næringslivstopper som får passet påskrevet. Vi er alle del av en boble som krever enkle svar på vanskelige/umulige spørsmål. Media som forteller oss ting som vi ikke ønsker å vite, velges bort (vi ser ned). Folk som ikke passer inn i normen likedan. Budskapet er ikke akkurat subtilt formidlet, men det gjør også filmen morsom. Er den dermed et bevis på den gamle samfunnskritikeren Neil Postmans postulat om at vi morer oss til døde? Det kan godt hende, men sannsynligvis når denne filmens samfunnskritikk ut bredere og i den grad det er mulig skape en oppmerksomhet om hvordan vi unngår og omgår de ubehagelige sannhetene i filterboblene våre. Strømmes på Netflix.

Årsregnskapet har noen mangler. En åpenbar film som glimrer med sitt fravær er Joachim Triers Verdens verste menneske. Andre som har blitt hyllet av kritikere og festivaljuryer er; Quo Vadis, Aida og den danske animerte dokumentaren Flukt.

De står på min watchlist, og det gjorde også med The Father ved utgangen av året. Denne ble sett tidlig i 2022, og i skrivende stund må jeg si at jeg ikke blir overrasket om det blir en Oscar til Anthony Hopkins her. Det blir i så fall hans syvende nominasjon og tredje Oscar-pris.

En annen på watchlist er den finske Sovekupé no. 6.

En film som også nevnes av mange blant fjorårets ti-på-topp er Jane Campions The Power of the Dog. Denne var først ut i TBSK 2022, men basert på inntrykket den gjorde på meg vil den garantert være blant det beste jeg ser i 2022 (faktisk sammen med The Father, så filmåret 2022 har begynt eksepsjonelt bra i TBSK). Campions genistrek ligger i en gjennomført dyrking av westernmytologien som så vris til det ukjente. Med det endres sjangeren, og byr på et annerledes bilde av livet på prærien. Kort gjenfortalt bor de to svært ulike brødrene Phil og George på en stor ranch omgitt av vill og storslått natur. Phil, spilt av Benedict Cumberbatch, er en klassisk cowboy som drikker, røyker, spiller banjo og skaper frykt rundt seg. George (Jesse Plemons) virker utilpass med ranchlivet, og ser ut som han helst ville ha ønsket et rolig og dannet liv. Da han får napp hos krovertinne Rose (Kirsten Dunst) som lever alene med sønnen Peter etter at ektemannen hang seg, flytter de sammen til familieranchen til Phils irritasjon. Han gjør sitt ytterste for å fryse Rose ut, som svarer med å ty til alkoholen som trøst. Peter, spilt av Kodi Smit-McPhee, blir også utsatt for trakassering fra ranchens machomenn med Phil i spissen. Men, Peter er langt mindre skjør enn hans ytre fremtoning antyder. Det er i denne skildringen filmen gjør så stort inntrykk på meg. Peter blir omdreiningspunktet for det som i første del av filmen ser ut som sosialrealistisk tragedie i cowboyhatt, til noe helt annet. Jeg skal ikke si mer, men dele en assosiasjon. Dere som har vært på Århus kunstmuseum ARoS, og sett Ron Muecks Boy, vil kanskje forstå hva jeg mener. Den enorme skulpturen som sitter krumbøyd i sine trange kortbukser skjuler ansiktet sitt, slik at du kun ved å gå rundt ham kan se hele uttrykket, blikk og munn. Slik forandrer skikkelsen seg og totalopplevelsen. Peter vokser i løpet inn i fortellingen som dens hovedperson, og han sprenger de forventninger og fordommer som tilskueren måtte ha om ham, uten at dette (i tråd med normen) gjør ham til en sympatisk helt. Både Benedict Cumberbatch og Kodi Smit-McPhee melder seg på i kampen om gjeve filmpriser her.

Oppdatering 10.01: Golden Globe ble utdelt i natt norsk tid, og The Power of the Dog fikk pris som beste dramafilm, pris for beste regi til Jane Campion og beste mannlige birolle: Kodi Smit-McPhee (som etter min mening kan diskuteres om egentlig spiller hovedrollen).

Som nevnt har det vært færre serier i år. Mest tidkrevende har Succession vært. God og fornøyelig om amerikas usympatisk rike. Stiller likevel spørsmål om de ikke kunne ha fortalt denne historien ferdig i tre sesonger. Tyrkiske Ethos (2020) var et høydepunkt. I motsetning til Succession (og veldig mange andre serier) skulle jeg gjerne ha sett mer til karakterer og universet her. Serien får på en fascinerende måte fram kontraster og ambivalens i moderne Tyrkia. Kvinner med slør og frigjorte yrkesaktive kvinner blir utfordret og dermed også våre fordommer. Årets seriesnakkis Squid Game har vel de fleste sett. God underholdning, men også med skjønnhetsfeil som kanskje har å gjøre med budsjettet. Spesielt scenen med de rike gjestene som kommer for å overvære voldsutgytelsene ble pinlig dårlig utført. Med den vanvittige suksessen fra første sesong, følger mer penger og det blir spennende å se hvordan det påvirker sesong 2. Serien ledet meg til den beslektede japanske Alice in Borderland, og jeg gleder meg faktisk mer til oppfølgersesongen av denne. En annen god serie var Mare of Easttown (2020). Også den blant årets favoritter, mye takket være Kate Winslets portrett av den slitne politietterforskeren Mare. Godt og engasjerende, men den satt ikke dypere spor.

Mange gode dokumentarer har også stått på TBSKs program i år. Allen v Farrow (2021) forsterket for min del inntrykket av at Woody Allen har utnyttet sin posisjon som en av Hollywoods mektigste. Hva det gjør med hans filmer er et vanskelig spørsmål? For min del er det veldig problematisk å se ham i omgang med langt yngre jenter så lenge virkeligheten og fiksjonen glir over i hverandre. Skrev dette om den i mars:

01.03. 4 episoder, siste 17. mars. I det de første episodene av dokumentaren om Allens overgrep mot adoptivdatteren Dylan Farrow ble lansert på HBO la jeg merke til at IMDB-ratingen var lavere enn noe jeg har sett på veldig, veldig lang tid. Mange kritikere meldte også om en tendensiøs og ensidig fremstilling av et påstått overgrep. Allen ble aldri dømt gjentas det. Han kommer ikke til orde i dokumentaren, heller ikke hans "forsvarere". Jeg er enig i at dokumentaren er ensidig, men det forunderlige i anmeldelsene er at de ikke tar med at det i hver episode vises til at Allen og andre som hevder hans uskyld har blitt spurt om å delta, men avslått. I et Hollywood styrt av PR-rådgivere og kommunikatører bør man i hvert fall stille spørsmål om dette er en strategi som det synes som om mange anmeldere biter på. Dersom ingen stiller vil det i ettertid være mulig å beskylde dokumentaren for å være tendensiøs og ensidig. Det andre handler om dokumentaristenes "objektivitet". Hvorfor skal ikke dokumentaristene velge side hvis det de har funnet gjør at de tror på Dylans historie? Det er ikke gjort forsøk slik jeg ser det på å skjule at de taler Dylan Farrows. Dokumentarfilm er noe annet enn et nyhetsinnslag på Dagsrevyen. Serien må sees i lys av kontekst, og det dokumenteres særlig i siste episode hvordan PR-apparatet til Woody Allen systematisk har brukt sterke maktmidler for å undergrave Mia Farrow, boikott og utestenging av journalister og filmkritikere som har ytret seg negativt om Allen. Farrows påstander om Allens personlige angrep på henne er vanskeligere å dokumentere, men er vel i tråd med en profil som går igjen både hos mennesker med mye makt. #metoo har vist hvordan menn med makt har hevet seg over loven og sannheten. Her er det ikke bare kvinnelige ofre, men også menn som har sett urett og varslet om maktmisbruk. Dokumentaren viser også til store svakheter i rettsprosessen som det selvfølgelig er vanskelig å forholde seg til uten full innsikt i alt som har skjedd, men som jeg ikke har sett at Woody Allen og hans forsvarere har imøtegått med noe som tilbakeviser det som er hevdet. Min rating av dokumentaren kan ikke sees isolert fra det den handler om. Dette er en viktig historie om overgrep og hvordan rike og mektige menn kommer unna med det. De som fortsatt hevder at dette er en forsmådd kvinnes hevntokt, har heldigvis fått det vanskeligere i det offentlige ordskiftet, men det finnes undertoner i anmeldelser både i IMDB og i tradisjonelle medier som gir en følelse av at "genier" må behandles annerledes enn den ordinære overgriper. Kan du se Woody Allen til sengs med Mariel Hemingway i Manhattan på samme måte? I følge Hemingway som var 16 på tidspunktet var det ikke så lett å skille mellom skuespiller/regissør og personen Woody Allen - https://www.vanityfair.com/hollywood/2015/03/woody-allen-mariel-hemingway-manhattan

Woody Allen har hatt ressurser til å fortsette å jobbe lenge etter at anklagene mot ham ble kjent, men som dokumentaren viser var det #metoo som ble det avgjørende vendepunktet. Woody Allen har fortsatt ressurser til å imøtegå anklagene, men så langt jeg har registrert til nå er det primært bruken av Allens opplesning av sin selvbiografi advokatene hans har valgt å forfølge dokumentaristene for.

Det har også blitt en del sverd-og-sandal i år. Best var den tyske Barbaren. Språket bidrar. Her snakker romerne latin og barbarene tysk, og det kler serien. Ingen nålevende har hørt verken en romer eller cheruskerne romerne måtte bryne seg på med Arminius/Armin i spissen. Handlingen bygger på hvordan høvdingsønnen Armin blir oppdratt til romersk offiser og opptatt i ridderstanden som Arminius. På tokt mot barbarene blir hans lojalitetsbånd sterkere til sitt opphav og med ham i spissen går romerne på et av sine største nederlag og ekspansjonen nordover stanser. Gleder meg til oppfølgersesongen. Selv om filmskapere må ta friheter i omgang med historien er det likevel slik at følelsen av autentisitet er viktig. Det er nok av eksempler på at det blir rart når romerske offiserer tripper inn i sandaler og nakne lår, for å avlevere replikker som om de var snytt ut av nesa på hennes kongelige høyhet. Kanskje kan vi håpe på å høre Cleopatra og Cæsar flørte på gresk når den egyptiske dronningens historie nok en gang festes til film. Gal Gadot er nevnt som egyptisk dronning, men hennes mannlige motparter Cæsar og Marcus Antonius. Jeg prøvde meg på gjensyn med Joseph L. Mankiewicz sin mer enn storslåtte 1963-versjon med Taylor, Harrison og Burton i rollene, men det fungerer dessverre ikke for min del. Det som gjenstår er storslåtte kulisser, kostymer og foto, men når de åpner munnen er det fristende å spole videre. Merkeligste film blant årets sette i denne sjangeren er Osamu Tezukas Kureopatora . Mer interessant enn god oppsummerer inntrykket. Det mest interessante og fascinerende er hva som får Tezuka til å gjøre valgene han gjør. Filmen innledes med bruk av hybridteknikk hvor realfilmopptak av kropper og omgivelser blandes med animerte ansikter. Vi befinner oss langt inn i fremtiden og menneskeheten er truet av Pasateli, en fiendtlig fremmed makt som ønsker å utrydde vår sivilisasjon. Våpenet er noe som kalles “Kleopatra-planen” og tre agenter blir sendt tilbake i tid til antikkens Egypt for å finne ut hva planen består i og stanse Pasateli. Agentenes sjeler transporteres og besetter henholdsvis en leopard, en av tjenestepikene til Kleopatra og en galeislave. De befinner seg nå i de urolige tidene fra 47 f. Kr. hvor det ptolemeiske monarkiet i Egypt er delt mellom søsknene Ptolemeios og Kleopatra. Julius Cæsar ankommer med sine styrker på jakt etter sin tidligere medtriumvir Pompeius, bare for å overrakt hans avhogde hode av den unge kongen Ptolemeios. En scene som har blitt skildret mange ganger før på film og slik fortsetter det. Tezuka tar seg imidlertid store friheter og det virker som innfall har vært viktigere enn manus (og i hvert fall historisk autentisitet). Et triumftog blir til en animert kunsthistorisk tidslinje. Slagscener blir absurd slapstick-komikk. Filmen har blitt omtalt som animert porno, men de som har sans for slikt blir nok skuffet. Tezuka er ikke redd for å vise hud og nakenhet, men du skal være temmelig tilsnurpet for å sjokkeres av denne filmen.

Min IMDB-oversikt over Kleopatra på film.

Hva angår film og autentisitet vil jeg nevne serien Rome (2005), fortsatt strømbar på HBO Max, verdt å nevne. Den makter å unngå følelsen av at det er rart å se og høre på romerne. Det betyr ikke at den er historisk korrekt, men da jeg også leste Cæsars egne betraktninger fra krigen i Gallia og han omtaler Vorenus og Pullo som to legionærer som han merket seg er det gøy at nettopp disse danner utgangspunkt for seriens hovedkarakterer.

Det blir nok mer sverd-og-sandal i TBSK i 2022, men forhåpentligvis også mer film fra andre steder enn USA, England og Europa.