TSBK årsregnskap 2022

Som sedvanlig på denne tiden av året gjør vi opp status i Torsnes Stasjonære Bygdekino (TSBK) og vi kan slå fast at kvantitativt er det lite som skiller året vi legger bak oss fra det foregående.

Fasit for samlet tid brukt på film og serier i 2022 er lik 21716 minutter, eller omsatt til timer 361 timer og 56 minutter. Til sammenlikning litt mindre tid enn i 2021 hvor jeg endte på 375 timer. Tar vi i betraktning at tallet i 2020 var 402 timer, er tendensen nedadgående. Men, for å ta elefanten i rommet ved snabelen først som sist. Dersom tidsregnskapet hadde inkludert all tid foran fjernsynsskjermen ville 2022 han endt annerledes. Gjennom hele adventstiden dominerte fotballsendingene fra Qatar det meste av både skjermtid og fritid for min del. Mye kan sies om FIFA og internasjonal fotball, og det har ikke skortet på negativ omtale i opptakten til, og underveis i VM. Mye har vært helt på sin plass og forhåpentligvis husker de som boikottet å bevare et kritisk blikk på sine favorittklubber som langt fra går fri fra anklager om sportsvasking og eiere uten respekt for menneskerettigheter og ytringsfrihet.

For min del forteller det mye om kraften i det salige Pelé beskrev som o jogo bonito, det vakre spillet, at vi også fikk se jublende supportere, dramatiske kamper, lag som Marokko som kjempet seg videre fra kamp til kamp inntil overmakten ble for stor. VM bød på dramatikk som gjør de 90 minuttene og tilleggstid (som det ble mye av) som forklarer hvorfor fotball er så forførende. Det ble med andre ord godt over 1000 minutter med fotball i løpet av VM, men som ikke er registrert i TSBK-regnskapet eller noe annet sted for den saks skyld. En liten betraktning, hvor mange gode fotballfilmer har jeg sett? Sett bort fra enkelte dokumentarer, med Diego Maradona (2019) blant favorittene, kan jeg ikke huske å ha sett minneverdige fiksjonsfilmer som har klart å gjenskape virkelighetens drama. Vi lar den tanken henge i lufta, og returnerer til film- og TV-året 2022.

Vi begynner med filmene som har gjort mest inntrykk på meg. Her er det en blanding av nytt og gammelt med vekt på det siste. Sett fra tampen av året slår det meg at jeg sannsynligvis har gått glipp av mer nytt i år enn på en stund. Jeg skal ikke spekulere i mulige forklaringer på at det har blitt slik, og konstaterer i denne omgang at mye har gått meg hus forbi i 2022.

Noen favoritter fra benkeraden i 2022

The Power of the Dog (2021), regi: Jane Campion. Denne var først ut i TSBK 2022, og gjorde stort inntrykk på meg. Filmen vant BAFTA for beste film og Jane Campion ble belønnet med Oscar for beste regi. I tillegg ble den nominert til en drøss med priser både her og der. Jane Campions genistrek ligger etter min mening i en gjennomført dyrking av westernmytologien som så vris til det ukjente. Med det endres sjangeren, og byr på et annerledes bilde av livet på prærien. Kort gjenfortalt bor de to svært ulike brødrene Phil og George på en stor ranch omgitt av vill og storslått natur. Phil, spilt av Benedict Cumberbatch, er en klassisk cowboy som drikker, røyker, spiller banjo og skaper frykt rundt seg. George (Jesse Plemons) virker utilpass med ranchlivet, og ser ut som han helst ville ha ønsket et rolig og dannet liv. Da han får napp hos krovertinne Rose (Kirsten Dunst) som lever alene med sønnen Peter etter at ektemannen hang seg, flytter de sammen til familieranchen til Phils irritasjon. Han gjør sitt ytterste for å fryse Rose ut, som svarer med å ty til alkoholen som trøst. Peter, spilt av Kodi Smit-McPhee, blir også utsatt for trakassering fra ranchens machomenn med Phil i spissen. Men, Peter er langt mindre skjør enn hans ytre fremtoning antyder. Det er i denne skildringen filmen gjør så stort inntrykk på meg. Peter blir omdreiningspunktet for det som i første del av filmen ser ut som sosialrealistisk tragedie i cowboyhatt, til noe helt annet.

Et annet sterkt drama som fikk åpne filmåret 2022 for min del var The Father (2020), regissert av Florian Zeller med Anthony Hopkins i hovedrollen. Om denne noterte jeg kort:

07.01. Sterkt og klokt om demens. Filmen utnytter gjentakelser, uforklarlige situasjoner og rollebytter til å skape en forvirring hos hos som svarer til den demensrammede faren opplever. Sterk søknad til tredje Oscar-pris til Anthony Hopkins.

Hopkins ble belønnet med Oscar og Florian Zeller og Christopher Hampton fikk Oscar for beste manus. Det ble med andre ord en repetisjon fra BAFTA noen uker tidligere. Filmen rammet nok ekstra hardt fordi nære venner sto i en tilsvarende situasjon som filmen skildrer. Kunst kan slik oppleves enda sterkere fordi følelser som allerede er i bevegelse blir aksentuert. Filmen makter også å skape en nysgjerrighet og fascinasjon ved plottet som gjør at man bokstavelig talt kjenner på uroen og følelsesspekteret som dens hovedperson gjennomgår.

Sovekupé nr 6 (2021), regissert av Juho Kuosmanen, er en film som på mange vis har alt som skal til for å havne under min radar. Og sikkert mange andres. Hadde det ikke vært for at den vant Grand Prix i Cannes som den gjeveste av mange utmerkelser, ville den neppe ha blitt lagt merke til her ute i bygdekinoland. Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen. Takk til Fredrikstad kino som gir filmer som denne spilletid på kino, og dermed en mulighet for oss som ikke har mulighet til å boltre oss i storbyenes tilbud.

Om denne noterte jeg følgende: 12.01 TSBK på bytur til Fredrikstad kino. Marianne og jeg var enig om at dette var en riktig fin film, og det godt modne publikummet i sal 6 (små saler rommer ofte størst kunst) virket enige med oss.

Apropos nevnte radar. Cannes ble i skrivende stund også en påminnelse om hvor mye som har blitt oversett i 2022. Av de 21 nominerte til Gullpalmen har jeg ikke sett en eneste. Men, følgende er notert høyt på min liste for 2023: vinneren Triangle of Sadness regissert av Ruben Östlund, Holy Spider, regissert av Ali Abbasi, R.M.N, regissert av Cristian Mungiu, Min vakre stjerne regissert av Hirokazu Koreeda, for å nevne noen.

Tilbake til Sovekupé nr. 6, er det en film som helt enkelt handler om et tilfeldig møte på et tog. Hørt det før? I så fall, gjør det ikke noe fordi en av mange ting som er fint med film er at når personene som møtes har den nødvendige karisma kan vi oppleve den sammen fortellingen om og om igjen. Den blir aldri helt lik, og i en røykfylt og promilletung Sovekupé nr. 6 er den unikt skildret. Om du som meg ikke fikk med deg denne, og synes det er noe fascinerende med den særegne østeuropeiske mentaliteten som her gjenskapes perfekt, er anbefaling på sin plass.

Drive My Car (2021), suste forbi uten at jeg rakk å innta bykinoen, og da er det godt at en har muligheter for kortreiste opplevelser i TBSK. Særlig når disse tar en langt, langt vekk, til Murakamis univers. Det skal visstnok være lettere å lage stor film av middelmådig litteratur enn omvendt. Akkurat hvem som har sagt det, er jeg ikke sikker på, men det ligger jo i kortene at utfordringene øker med innsatsen. Regissør Ryûsuke Hamaguchi gjør det ikke enkelt ved å bruke en såpass særegen og karakteristisk forfatter som Murakami som forelegg. Når det er sagt makter han å både og sette preg på fortellingen, men også bevare stemningen fra Murakami. Historien handler om en teaterregissør og skuespiller som setter kursen for Hiroshima i sin nydelige røde Saab 900 for å regissere en oppsetning av Tsjekhovs Onkel Vanja. Han reiser med vonde erfaringer og sorg i bagasjen, og blir utfordret av oppdragsgiverne ved ankomst. De forteller at han ikke kan kjøre egen bil mens han er i deres tjeneste, og utstyrer ham motvillig med en ung kvinnelig sjåfør. Relasjonen mellom dem er kjernen i fortellingen, og viser hvordan to mennesker kan bevege hverandre gjennom små skritt.

I 1952 inviterte filmmagasinet Sight and Sound filmkritikere til å kåre sine favorittfilmer. Sight and Sound, som utgis av British Film Institute, har fortsatt med kåringene hvert tiende år, og resultatet av årets kåring, den sjette i rekken, er nå kunngjort. I år er det i alt 1639 filmkritikere, regissører, akademikere, kuratorer, og andre med en eller annen form for opphøyd posisjon i filmens verden, som har bidratt med sine 10 personlige favorittfilmer.

Beste film gjennom tidene? I hvert fall den beste filmen jeg så i 2022. Jeanne Dielman, 23, qual du commerce, 1080 Bruxelles av Chantal Akerman.

Undertegnede er ikke blant dem, men med noen få unntak er det mye kjent og kjært på oversikten. Jeg er nok også av den oppfatning at det nærmer seg umulig å skulle utpeke de 10 beste filmene jeg har sett, og hadde Sight and Sound spurt ville det medført søvnløse netter og tenners gnissel. Det er imidlertid mange interessante tilnærminger til en filmkanon som denne. En interessant øvelse er å sammenlikne Sight and Sounds kåring med IMDBs topp 250, og se hvordan smaken også her skiller seg avhengig av hvem du spør. En annen er å se hvem som går igjen og om det er regissører som er representert med flere titler. For eksempel har Hitchcock fire titler på oversikten. Godard likedan. Steven Spielberg har ingen. Sammenlikner en med IMBDs topp 100 (av de 250) finner vi Spielberg med tre titler. Jeanne Dielman, 23, qual du commerce, 1080 Bruxelles, av Chantal Akerman glimrer med sitt fravær. Den er heller ikke med blant de filmene som brukerne av IMDB mener er blant de 250 beste (basert på samlet antall stjerner fra brukerne). Gir det i det hele tatt mening å kåre en verdens beste film? Jeg mener absolutt Chantal Akermans film fortjener oppmerksomhet. Jeg så den etter at Sight and Sound kunngjorde sin nye oversikt, og slik sett har i hvert fall kåringen en viktig funksjon. Som en påminnelse om filmer som folk med kunnskap om film mener er severdige. Tre filmer som også var på oversikten og sett i løpet av årets siste måned er Beau Travail (1999), regissert av Claire Denis (nr. 7), Killer of Sheep (1978), regissert av Charles Burnett (nr. 44) og Sátantangó (1994), regissert av Béla Tarr (nr. 79).

Følgende filmer har jeg til gode å se for å være ajour med Sight and Sound, med forsett om å se dem i løpet av 2023; delt 95. plass, Get Out (2017), regi, Jordan Peele; delt 95. plass, Black Girl (1966), regi, Ousmane Sembene; delt 95. plass, En dødsdømt er rømt (1956), regi, Robert Bresson; delt 90. plass, Fruens hemmelige timer (1953), regi, Max Ophüls; delt 90. plass, Yi yi: Familiedrømmer (2000), regi, Edward Yang; delt 84. plass, Histoire(s) du cinéma (1989-1999), regi, Jean Luc Godard; delt 84. plass, Min venn, Pierrot (1965), regi Jean-Luc Godard; delt 84. plass, Bikubens ånd (1973), regi Victor Erice; delt 78. plass, Céline og Julie (1974), regi Jacques Rivette; delt 78. plass, En sak om liv og død (1946), regi Michael Powell og Emeric Pressburger; delt 78. plass, A Brighter Summer Day (1991), regi Edward Yang; delt 75. plass, Opprør mot livet (1959), regi Douglas Sirk; delt 67. plass, Samlerne og jeg (2000), regi Agnés Varda; 66. plass, Touki bouki (1973), regi Djibril Diop Mambéty; delt 60. plass, Daughters of the Dust (1991), regi Julie Dash; delt 54. plass, Skapt for kjærlighet (1963), regi Jean-Luc Godard; delt 52. plass, News from Home (1976), regi Chantal Akerman; delt 48. plass, Wanda (1970), regi Barbara Loden; delt 48. plass, Ordet (1955), regi Carl Theodor Dreyer; delt 45. plass, Kampen om Algerie (1966), regi Gillo Pontecorvo; 35. plass, Sangen om veien (1955), regi Satyajit Ray; 34. plass, L´Atalante (1934), regi Jean Vigo; 26. plass, Jegeren i mørket (1955), regi Charles Laughton; 25. plass, Min venn Balthazar (1966), regi Robert Bresson; 24. plass, Gjør det rette (1989), regi Spike Lee.

Enkelte av disse filmene føler jeg nærmer seg unnlatelsessynder. Noen av dem har jeg trodd at jeg har sett, men slik fungerer også oversikten som en påminnelse. 25 filmer til gode å se. Hvorfor? Samler jeg på titler mer enn opplevelser? Det er nok en kombinasjon, men forholdet mitt til film er ikke bare enkelt. Møtet med en av filmene på oversikten fikk meg til å stanse opp ved tanken på hva som får meg til å bruke tid på film.

Sátántango (1994) er en film jeg lenge har ønsket å se. Mye på grunn av at den med sine 439 minutter byr på en utfordring som kan minne om den som langløpere beskriver. Følelsen som kommer etter å ha lagt den første mila bak seg og at en bare er halvveis eller mindre. Det handler om å hensette seg til en tilstand som gjør at tid og sted opphører. Sátántangó har denne effekten, men på et punkt river den meg brutalt ut av den nærmest meditative tilstanden. I en opprivende scene får vi ta del i hvordan en liten jente tar livet av katten sin. Som det meste annet i filmen er det en lang sekvens som utfordrer. Mye på grunn av at det her er så virkelighetsnært og autentisk. Jenta gjennomfører en merkelig brytekamp (som en koreografert dans), med den hjelpeløse katten, og til slutt forgifter hun kjæledyret sitt. Spørsmålet jeg stiller meg selv er om kunst er verdt lidelse? Her er det ikke bare katten jeg har i tankene, men også den unge skuespilleren. I hvertfall for kattens del er det åpenbart at denne ikke har mulighet til å samtykke eller forstå det den blir utsatt for. Det vanskelige med spørsmålet om det likevel er verdt det, er i effekten det skaper. For min del vil det sannsynligvis være en scene jeg aldri glemmer, og for å være ærlig er det ikke så ofte det skjer lenger. Spørsmålet om kunst og etikk er ikke enkelt, og i den grad film påfører andre skade eller traumer blir det vanskeligere enn en kunst som bare provoserer i kraft av en eller annen form av ytring som krenker følelser eller ren selvskading.

Det ble ikke Oscar til Verdens verste menneske (2021) og Joachim Trier, men mye velfortjent ros og ikke minst honnør til Renate Reinsve i Cannes som vinner av beste kvinnelige skuespiller. En annen film, som kanskje gjorde enda større inntrykk på meg fra Triers makker Eskil Vogt, var De uskyldige (2021) som byr på veldig sterke rolleprestasjoner fra et ungt skuespillerensemble, men også en spennende og stram thriller.

Det ble også gjensyn med serier som skårer høyt. Mr. Robot og Penny Dreadful. Better Call Saul, Westworld og Peaky Blinders ble avsluttet. The White Lotus tok turen til Sicilia og vi kunne nikke gjenkjennende til scenene fra Cefalu. Stranger Things ble en ny favoritt, og av norske positive overraskelser var Etterglød, regissert av Atle Knudsen i en særstilling.

Mye handler om castingen og rollebesetningens betydning. Stranger Things overbeviser gjennom sine unike barneskuespillere som vi får følge i oppvekst og som vokser naturlig for våre øyne. En som alltid har hatt et blikk for hvordan “vanlige personer” kan skape en magi i filmen, som skuespillere med pondus mangler, er Ken Loach. Det ble et sterkt møte med ham på Fredrikstad kino under filmfestivalen Nordic Docs. To sterke dokumentarer fra festivalen: Seyran Ates: Sex, Revolution and Islam (2021) regissert av Nefise Özkal Lorentzen, og Nelly & Nadine (2022), regissert av Magnus Gertten

Sammen med elever og gode elever tok vi turen til Gøteborg og en oppsetning basert på Charlie Chaplins Moderne tider (1936). Filmen er nok å foretrekke for min del, men teaterforestillingen vil også huskes som et av årets høydepunkter.