TSBK årsregnskap 2024

Så var film- og TV-året 2024 et tilbakelagt kapittel. Målet for året var å tette de siste hullene i Sight and Sounds topp 100, samt å prioritere enda bedre hva angår kvalitet kontra kvantitet.

For å ta målet om å se alle på Sight and Sounds topp 100, gjenstår fortsatt noen titler:

1. "Céline og Julie/Céline et Julie vont en bateau: Phantom Ladies Over Paris", Jacques Rivette, 1974

2. "Bikubens ånd/El espíritu de la colmena", Victor Erice, 1973

3. "Min venn, Pierrot/Pierrot le Fou", Jean-Luc Godard, 1965

4. "Histoire(s) du cinéma", Jean-Luc Godard, 1988-1999

5. "Yi yi: Familiedrømmer/Yi yi", Edward Yang, 2000

6. "Fruens hemmelige timer/Madame de…" , Max Ophüls, 1953

7. "En dødsdømt er rømt/Un condamné à mort s'est échappé ou Le vent souffle où il veut", Robert Bresson, 1956

8. "Black Girl/La noire de … ", Ousmane Sembene, 1966

Noen av disse har vist seg kronglete å få tak i (særlig Godards "Histoire(s) du cinéma"), men det gir også en viss motivasjon for å øke innsatsen noen grader.

Totalregnskapet for 2024 er lik 381 timer og 23 minutter, fordelt på 160 timer og 55 minutter film og 220 timer og 28 minutter serier. Til sammenligning var status i 2023 476 timer og 9 minutter. Det betyr en ganske tydelig nedgang i tittingen i fjoråret. Jeg satt meg da også som mål om at jeg skulle bli bedre på a) italiensk og b) sjakk, men tror ikke dette har stjålet så mye tid fra film og TV. Mer avgjørende er nok at bokkroken er reetablert i huset og at det dermed er mer fristende å lese en bok enn å se atter en remake eller suppe kokt på spiker via strømmetjenestene. Nå skal jeg også bekjenne at en uvane har sneket seg inn som også stjeler tid og fokus. YouTube shorts er en guilty pleasure, som står på oversikten for tidstyver som skal bekjempes i 2025.

Så til høydepunktene fra filmåret 2024. 

Fritt fall, Justine Triet, 2023

“Fritt fall” (originaltittel: “Anatomie d’une chute”) er et fransk rettsdrama som følger Sandra, spilt av Dandra Hüller. Hun er en forfatter som blir mistenkt for å ha drept sin ektemann etter at han blir funnet død under mystiske omstendigheter. Deres synshemmede sønn, Daniel, blir en nøkkelvitne i rettssaken, noe som setter ham i en vanskelig moralsk situasjon. Filmen utforsker det psykiske presset hovedkarakterene blir utsatt for i en ekstrem situasjon, men har også relevans for hvordan kontekst og sammenheng betinger våre samtaler og dialog som kan overføres til mer mondene situasjoner.

Filmen vant fullt fortjent Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes i 2023.

Poor Things (2023) - og Kinds of Kindness (2024), Yorgos Lanthimos

En av mine favorittregissører for tiden, Yorgos Lanthimos hadde to filmer på kino i løpet av året. Først "Poor Things"(2023) og deretter "Kinds of Kindness" (2024). Begge innfridde på hvert sitt vis. "Poor Things" følger Bella Baxter, spilt av Emma Stone, en ung kvinne som blir brakt tilbake til livet av den eksentriske vitenskapsmannen Dr. Godwin Baxter (Willem Dafoe). Den Frankenstein-inspirerte  historien utforsker Bellas reise gjennom verden mens hun oppdager sin egen identitet og frihet, og da spesielt egen seksualitet. Samspillet mellom Stone og den kjærlighetssyke casanovaen Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo) er minneverdig, og det samme gjelder filmens særegne estetikk. "Kinds of kindness" er mer tradisjonell i uttrykk, men ikke desto mindre spesiell i tematikk og weltanschauung. Antologifilmen er tredelt og har Emma Stone, Jesse Plemons og Willem Dafoe i bærende og vekslende roller. Hver fortelling utsetter karakterene for nye utfordringer i typisk, absurd og temmelig mørk humoristisk Lanthimos-tone. Jeg så filmen på Fredrikstad kino og trodde en stund jeg var eneste publikummer, inntil en tidligere elev av meg også dukket opp. Det var hyggelig. I løpet av første time av filmen kom tre unge gutter inn i salen, men de hadde gått feil. Jeg fikk også sett "The Favourite" (2018) av samme regissør i løpet av året og har mål om å se "The Killing of a Sacred Deer" (2017) og "Alps" (2013) i løpet av året.

The Zone of Interest (2023), Jonathan Glazer

En annen toppnotering var "The Zone of Interest" (2023) med blant annet tidligere nevnte Sandra Hüller som kommandantfru Höss som steller i hus og hage, mens kommandanten gjør sitt for å gjøre livet til et helvete for fangene bak muren som skiller hage- og familieidyll fra Holocaust i Auschwitz. The Zone of Interest er regissert av Jonathan Glazer, basert på romanen med samme navn av Martin Amis. Filmens perspektiv på Holocaust er uvanlig, ved at vi ikke får se grusomhetene som foregår bak muren. Vi hører dem, og ser røyken fra ovnene, men Glazer utnytter slik vår kollektive visuelle hukommelse og kan mane frem bilder uten å vise dem. Dette minner meg om Claude Lanzmanns valg i hans monumentale "Shoah", hvor vi heller ikke blir vist arkivbilder eller film, men hviler på vitnenes beretninger. Filmen ble også rost for sitt unike visuelle uttrykk, skremmende lyddesign og tankevekkende kommentarer om ondskapens banalitet. Den hadde premiere på filmfestivalen i Cannes, hvor den vant Grand Prix, og har siden høstet stor kritikerros.

Aftersun (2022), Charlotte Wells

En film som jeg først fikk sett i fjor etter at den ble behørig hyllet foregående år, er "Aftersun" (2022). "Aftersun", regissert av Charlotte Wells, utforsker minnene fra en sommerferie mellom en ung far, Calum (Paul Mescal), og hans 11 år gamle datter, Sophie (Frankie Corio). Gjennom Sophies tilbakeblikk på denne ferien – og små glimt av hva som skjuler seg under overflaten av deres nære, men komplekse forhold – skapes et poetisk portrett av kjærlighet, tap og menneskets lengsel etter tilknytning. Filmen kombinerer vakre bilder, subtil historiefortelling og sterke skuespillerprestasjoner, og skildrer samtidig ærlig og gjenkjenbart Syden sett fra barnets fordomsfrie blikk.

Snøsamfunnet (2023), J.A. Bayona

"Snøsamfunnet" er en spansk film fra 2023 regissert av Juan Antonio Bayona. Filmen skildrer den sanne historien om det uruguayanske rugbylaget og deres kamp for overlevelse etter at flyet deres styrtet i Andesfjellene i 1972. Historien har blitt filmatisert tidligere, men Bayona har et ekstra sterkt grep om fortellingen. Desperasjonen og de ekstreme utfordringene som de overlevende gjennomgår, gjør fysisk vondt å se på.  

På seriefronten er det både nye titler og nye sesonger av gjengangere. Av sistnevnte var The Bear fortsatt absolutt severdig, selv om kanskje den ikke helt når opp til tidligere sesonger. Det skal vanskelig til å toppe kaoset som kulminerte med jule-episoden i sesong 2. Tyske Kleo er lettbeint og upretensiøs kontrafaktisk skøy som også leverte en siste sesong med åpning for mer. Tokyo Vice (2022-2024) er basert på Jake Adelsteins selvbiografiske bok om hans tid som den første utenlandske journalisten i en av Japans største aviser. Serien, satt til Tokyo på 1990-tallet, følger Adelstein (spilt av Ansel Elgort) mens han navigerer byens komplekse underverden, inkludert yakuzaen, samtidig som han avslører korrupsjon og kriminalitet. Med sterke prestasjoner fra blant andre Ken Watanabe, utforsker serien Tokyo bak fasaden.

De resterende seriene som gjorde mest inntrykk er alle miniserier og det er for å være ærlig ganske befriende. Shogun (2024) er en episk dramaserie basert på James Clavells klassiske roman med samme navn. Jeg husker åttitallsversjonen av serien vagt, men her får vi en nyinnspilling som mottakelsen har bevist at var på høy tid. Serien utspiller seg på 1600-tallets Japan og følger John Blackthorne, en engelsk sjømann som havner i Japan etter et skipsforlis. Han blir dratt inn i landets politiske intriger, samuraikulturen og rivaliseringen mellom stormenn, spesielt Toranaga, en ambisiøs krigsherre. Samtidig utforskes hans møte med den mystiske Mariko, som blir en nøkkel til hans forståelse av den japanske verden.

Baby Reindeer (2024) er en intens og psykologisk dramaserie basert på serieskaperen og hovedrolleinnehaver Richard Gadds egne opplevelser. Serien følger en selvbiografisk historie om Gadd, en komiker som opplever å bli forfulgt av en kvinne han først hjalp i en sårbar situasjon. Det som starter som en uskyldig handling av vennlighet, utvikler seg til en marerittaktig spiral av stalking, maktspill og frykt. Med en mørk og urovekkende utforskning av grenser, skyld og kontroll, skildrer "Baby Reindeer" både den psykologiske påvirkningen av forfølgelse og de komplekse dynamikkene mellom offer og forfølger.

Til sist vil jeg nevne Ripley (2024) som bygger på Patricia Highsmiths romanserie om Tom Ripley. Romanen har blitt filmatisert flere ganger med stor suksess. Blant de mest kjente er The Talented Mr. Ripley (1999), regissert av Anthony Minghella, med Matt Damon i hovedrollen, og Plein Soleil (1960) (engelsk tittel: Purple Noon), regissert av René Clément, med Alain Delon som Ripley. Begge filmene fokuserer på den første boken i serien, The Talented Mr. Ripley, og utforsker Ripleys manipulative natur og evne til å infiltrere og ødelegge livene til dem rundt seg.

Denne nye adaptasjonen skiller seg ut ved å gi en mer dyptgående utforskning av Ripleys indre liv og moralske forfall hvor Andrew Scotts tolkning gir en ny dimensjon til karakteren. Nydelig sort-hvitt fotografi tilfører særpreg og et noir-preg til mystikken i fortellingen.

Blant noen av klassikerne som ble sett i løpet av året kan nevnes, Snylteren/Acattone, Pier Paolo Pasolini - , 1961, Og tranene flyr (1957), Mikhail Kalatozov og

Skapt for kjærlighet/Le mépris, Jean Luc Godard, 1963.

Hele årsoversikten finnes her

Jeg har også brukt litt tid på å organisere en tidslinje med historiske filmer fra skapelsen av universet og frem til i dag. Dette er i høyeste grad et såkalt work in progress, men oversikten finnes her

Oversikten Some of my favourites talte ved utgangen av 2024 322 titler, og den ultimate totaloversikten Recollections, 2895 titler.