Greetings to Caesar from Egypt

Filmen forstørrer, forsterker, forfører. En vanlig kritikk når historikere vurderer film basert på virkeligheten, en sann historie eller levde liv, er at sannheten og det autentiske ofres til fordel for dramaet. Filmskaperens forutsigbare svar på tiltale er at hensikten helliger målet - dramaet skaper interesse for historien, men krever sitt for å skape innlevelse hos publikum. Et ferskt eksempel er den høyaktuelle filmen om Israels statsminister Golda Meir, spilt av filmindustriens fremste kameleon Helen Mirren (Golda, 2023). Den israelske historikeren Tom Segev fnyser, ifølge Morgenbladet, av “filmens manglende kontekstualisering” og påpeker at Jom Kippur-krigens (1973) uunngåelighet dermed forsterkes som om den var en naturkatastrofe. Dette innebærer at dramatiseringen frikjenner den tidligere statsministeren for manglende forsøk på en diplomatisk løsning (Kleivan, 2023). Uten å ta stilling til Segevs konklusjon, er det både en viktig og vanlig innvending når virkeligheten og historien skal dramatiseres.

Samtidig befinner også de kritiske historikerne seg i det samme dilemmaet som alle formidlere støter på. Formidling handler om inklusjon og eksklusjon. Hva skal med og hva skal utelates? Selv det mest monotone, kjedsommelige og udramatiske liv, er et levd liv med flere begivenheter enn noen biograf makter å gjengi i forholdet 1:1. All skildring og representasjon innebærer utvalg og vurdering av betydning, relevans og interesse.

Hva skiller da egentlig biografien, skildringen av personens livshistorie, i populærkulturell dramatisering som filmfortelling fra levnetsbeskrivelsen som sakprosa?

Spørsmålet er stort og det korte svaret er som så ofte ellers - det kommer an på. Det kommer an på filmen, biografien, personen som skildres, publikummet, sjangeren, og en lang rekke kompliserende forhold. Det finnes ikke noe fasitsvar, og denne innledende betraktningen er å anse som et fundament for noen refleksjoner jeg har gjort meg i mine møter med historie på film - i dette tilfellet representert ved det berømte første møtet mellom Kleopatra VII Philipator (69-30 f. Kr.) og Gaius Julius Cæsar (100-44 f. Kr.).

Variasjoner over et møte

Vi skal altså tilbake til tiden før Kristi fødsel, eller før vår tidsregning, og alle tidsangivelsene som følger i denne teksten er f. Kr. dersom ikke annet er oppgitt. Til tross for det lange tidsspennet er Julius Cæsar og Kleopatra fortsatt blant de historiske skikkelsene fra antikken som flest føler at de kjenner - i det minste av utseende og personlighet. Det skrives artikler (som denne), bøker, lages filmer, dokumentarer, podkaster, i en evinnelig strøm. Et par dobbelttimer i året lærer til og med norske elever om romerne, og da er Kleopatra nyttig å ty til for å sprite opp undervisningen. Julius Cæsar, huskes fremdeles som fremgangsrik hærfører, prototypen på makt og styrke, en forkjemper for folket, men også symbol på enevoldsmakt og despotisme - holdt levende ved at familienavnet ble ensbetydende med senere herskere; keisere og tsarer. Cæsar huskes også på grunn av det spektakulære drapet på ham 15. mars 44, og han huskes for sin relasjon til Kleopatra. Hun, på sin side, huskes best på grunn av relasjonen til Cæsar og så senere Marcus Antonius. Bildet er preget av overdådig luksus, skjønnheten hennes, den seksuelle tiltrekningskraften og viljen til å utnytte den, og den tragiske kjærligheten.

Kanskje ser fortsatt mange for seg ansiktet til Elizabeth Taylor når de hører hennes navn. Eller Claudette Colbert, Vivien Leigh, Sophia Loren, Monica Bellucci, for å nevne noen av mange som har gestaltet “tidenes ondeste kvinne” som Cecil B. De Mille skal ha kalt henne, da han tilbød hovedrollen i 1934-utgaven til nevnte Claudette Colbert (Schiff 2012, s. 312). Denne historien gjengis flere steder, men det finnes også kilder som hevder at det ikke var i forbindelse med castingen til Kleopatra, men til rollen som Poppea i "The Sign of the Cross" at DeMille spurte Colbert om hun ville spille "the wickedest woman in history" (se The Wickedest Movie in the World: How Cecil B. DeMille Made The Sign of the Cross).

I denne oversikten har jeg samlet et knippe av skuespillerne som har spilt Kleopatra på film.

Marcus Antonius (83-30) har også sin rettmessige plass i dramaet om Kleopatra, som levemann, soldat og offer for ambisjoner og tragisk kjærlighet, men her skal jeg sikte lupen mot det første møtet mellom Cæsar og Kleopatra, selv om Antonius ikke skyves helt til side.

Cæsar og Kleopatra lever videre som historiske skikkelser ved at historiene deres gjentas og fortelles om og om igjen. Disse fortellingene er imidlertid ikke uforanderlige og immune for tiden de blir til i, men gjenspeiler sin samtids forståelse og bruk av/for historien. Skildringene av livene deres utgjør derfor et spennende studieobjekt for å undersøke slike faste og varierende mønstre og motiv, repetisjoner og skjematiske karakter- og miljøskildringer, antyde hva de gjør for vårt forhold til fortid og historie, og hva de forteller oss om vår egen tid og våre verdier, holdninger og tankesett.

Vi kjenner Kleopatra som forførerske, femme fatale, vamp, listig og manipulerende, men også romantisk og tragisk offer for kjærligheten. De aller fleste skildringer tildeler henne makt, men det er først med et større innslag av feministiske perspektiv at denne ikke har blitt forklart primært med utspring i hennes seksuelle tiltrekningskraft. En revisjon av bildet vektlegger hennes kunnskap, politiske intelligens, lederkapasiteter og pragmatisme. Spørsmålet er om dette har “smittet” over på populærkulturens fremstillinger av henne? Hvilke mønstre eller fikseringer finner vi i medierepresentasjonene av møtet mellom Cæsar og Kleopatra i historien om den unge egyptiske dronningen gjennom over 100 år på lerret og skjerm?

I stor grad er bildet av henne preget av beskrivelsene vi finner i antikkens kilder, de fleste skrevet etter hennes død, hvor dagens historikere advarer oss ved å påpeke hvordan de ble farget av propagandaen mot både østen og gresk-hellenistisk kultur, det julisk-claudiske dynasti (etter Neros død i 68 e. Kr.) og generell misogyni. Tittelen på denne artikkelen kunne ha vært Plutark og Shakespeare på film. Den greske historikeren Plutarks (45-120) Parallelle liv ble utgitt på engelsk i 1592 og ble sannsynligvis lest med stor interesse av den produktive dramatikeren William Shakespeare (1564-1616), som hadde utviklet sans og nese for historiske skikkelsers skjebne som råstoff for sine tragedier. Plutarks levnetsskildringer av Julius Cæsar og Marcus Antonius inspirerte Shakespeare til å skrive skuespillene Julius Caesar (1599) og Antony and Cleopatra (1606-07), men Shakespeare var langt fra den første som fattet interesse for Kleopatra etter antikken.

Den italienske forfatteren Boccaccio (1313-1375), i dag mest kjent for Dekameronen (1353) - også den gjenstand for flere filmatiseringer med Pier Paolo Pasolinis mazurka-på-sengekanten-versjon fra 1971 som den mest kjente - var ifølge historikeren Michael Grant, først ute med å vise interesse for Kleopatra blant renessanseforfatterne, men det betyr ikke at hun hadde vært glemt gjennom senantikken og middelalderen. De som skildret henne etter hennes død, hadde allerede sementert et bilde av en giftig forførerske, med en tiltrekningskraft som i Cæsars tilfelle bidro til hans fall, og for Antonius del ble skjebnesvangert og dødelig. Grant angir at det i årene mellom 1540 og 1905 ble skrevet 127 dramatiske verk om og med Kleopatra; 77 skuespill, 45 operaer og 5 balletter. Den tidligste daterer han til 1552 og franske Etienne Jodelles Cleopatre (Grant 1972, s. 243).

Nøyaktig hvor mange verk som har kommet til etter 1905 og spesielt filmer er det vanskelig å fastslå. Ikke minst fordi veldig mye av den tidlige filmhistorien er tapt for oss. Vi vet imidlertid at Cæsar og Kleopatra var yndet motiv for filmkunstnere helt fra filmens barndom, og understreker ordene som Shakespeare la i munnen på Cæsars ledende drapsmenn, Cassius og Brutus, om det historiske i hva de og deres medsammensvorne hadde tatt del i, her i norsk språkdrakt anno 1925.

CASSIUS Bøi eder da, og tvæt saa eders hænder. Hvor mange hundred aar fra nu skal denne vor høie scene ikke spilles atter i sprog, vi ikke kjender, og i stater, som endnu ei er født! BRUTUS Hvor mange gange skal ikke Cæsar bløde kun paa skrømt, han som nu ligger ved Pompeius´støtte ei mere værdt end støvet! CASSIUS Og saa ofte som dette hænder, skal vor skare kaldes de mænd som skjænket fædrelandet frihet.

Cassius treffer ikke helt blink med sin profeti om historiens dom over ham selv og de sammensvorne. Dante Alighieri (1265-1321) plasserte begge to i helvetes niende og innerste sirkel, i Den guddommelige komedie. Der tygger den trehodete Satan, til evig tid på Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus, side om side med Judas Iskariot, og Dante sidestilte slik sviket mot Jesus Kristus med konspiratørenes drap på Julius Cæsar (Wyke 2007, s. 250). Kleopatra kommer tross alt litt bedre ut av det, og befinner seg i Dantes andre sirkel forbeholdt de som overga seg til lyst og lidenskap, sammen med blant annet den skjønne Helena og hennes elsker Paris som må bøte for å ha forårsaket den trojanske krigen.

Historiens fordømmelse av Cæsars drapsmenn er imidlertid ikke ensidig. I perioder hvor republikanske ideer har stått sterkt ble Brutus & Co. hyllet som forbilder - som for eksempel i revolusjonsårene i Frankrike, inntil Napoleon igjen revitaliserte Cæsar gjennom å la seg egenhendig krone til keiser i 1804. Maria Wyke peker på Cæsars vekselvise rolle som antagonist og protagonist i Caesar - A Life in Western Culture (2007):

“Surviving into the Middle Ages as a name and a political office, Caesar gave a shape to the Antichrist in ecumenical literature and dramatized the virtues (and sometimes the vices) of earthly sovereignty in secular epics and chronicles. In the fourteenth century, he was sacralized by Dante as founder of a divinely sanctioned empire now needing restoration, and in the fifteenth, at the same time as his name was taken up and lauded by Europe´s ruling dynasts to give historical authority to their political ambitions, he was demonized as the quintessential usurper and tyrant, symbolic foil for the expression of modern Italian republicanism.” (Wyke, 2007 s. 155)

Og slik fortsetter Cæsar å tas til inntekt for eller holdes ansvarlig for ulike politiske posisjoner opp gjennom århundrene. Den historiske skikkelsen mytologiseres og blir et symbol til både skrekk og beundring avhengig av betrakteren. Selv om Cæsar som politisk forbilde har blitt marginalisert i løpet av forrige århundre, og spesielt gjennom fascismen og Mussolinis omfavnelse, har romersk historie og mytologi en sentral plass i populærkulturen. Peter Bondanella gir flere eksempler i The Eternal City - Roman Images in the Modern World. (1987), hvor Star Wars (1977 -) er blant de mest åpenbare med kampen mellom republikken og imperiet som hovedkonflikt.

Hva med Kleopatra? Ingen av de antikke kildene jeg har lest, og senere gjengivelser av disse, fremstiller henne som uintelligent eller typisk kvinnelig (det vil si ikke-tenkende, blant de gamle grekerne og romerne). Uansett hvor mye galt hun beskyldes har jeg tilgode å finne noen som ikke påpeker i det minste noen intellektuelle fortrinn utover skjønnheten. Dette bidrar ikke nødvendigvis til noe bedre ettermæle. Det er nettopp talent og evner som gjorde henne så farlig. Hun var språkmektig, men brukte ferdighetene til manipulasjon og renkespill. Hun var kunnskapsrik i medisin, men brukte kunnskapen til å spesialisere seg på fremstilling av dødelig gift. Hun var en dyktig orator, men brukte retorikken til å lure mennene som falt i hennes grep - forført av en stemme som “et flerstemt instrument” ifølge Plutark (Plutark, vol. IV, kap. XXVII).

Spørsmålet er om det finnes en mer nyansert Kleopatra i noen av de skildringene som utgjør mitt utvalg?

Jeg har samlet en oversikt basert på søk i IMDb (Internet Movie Database) som teller rundt 60 filmer, TV-serier og sceneproduksjoner (opptak eller produsert for TV) hvor utvalgskriteriet har vært at enten møtet mellom Cæsar og Kleopatra skildres, Kleopatra og Marcus Antonius eller begge møtene. Det er vanskelig å slå fast hvor fullstendig denne oversikten er, men det er trygt å si at det dreier seg om flere totalt. Utvalget som jeg vil nærme meg i det følgende er valgt dels på grunn av popularitet, men også (og spesielt i det siste tilfellet) omtale og debatt i samtiden.

Cleopatra (1934), regi Cecil B DeMille, Caesar og Cleopatra (1945), regi Gabriel Pascal, Cleopatra (1963), regi Joseph L. Mankiewicz, Kureopatora (1970), regi Osamu Tezuka, miniserien Cleopatra (to episoder, 1999), regi Franc Roddam, Rome (2 sesonger, 2005), regi Steve Shill, Jeremy Podeswa, Alan Taylor, m. fl. HBO, og til sist dokudramaet Queen Cleopatra (2023), regi Tina Gahrani, Netflix, som det foreløpig siste tilskuddet og som skiller seg fra de foregående i sjanger.

Det finnes langt flere TV-produksjoner av sceneopptredener globalt enn de som er tatt med her, og totaloversikten representerer sannsynligvis bare en brøkdel. Det finnes også eksempler på skildringer av Kleopatra i kunstuttrykk som ikke regnes som populærkultur som både er mer eksperimentelle i formen og smalere i nedslagsfelt. Veldig ofte vil imidlertid også disse referere til fikseringer, mønstre og allmenngjorte forestillinger fra populærkulturen - enten ved å bryte med dem eller ironisere over dem. Michel Auders film Cleopatra (1970) beskrives for eksempel som en intertekstuell tolkning av Joseph Mankiewicz’s Cleopatra (1963) hvor skuespillerne gjenskaper/fortolker Burton, Liz Taylor og de andre skuespillerne i filmen mer enn selve dramaets karakterer. Slik livnærer Auders film seg på den tidligere versjonen, dekonstruerer, leker, frigjør, men innenfor det eksperimentelle kunstfeltet - altså, et helt annet sted utvalget mitt. Det er langt fra Tezukas Kureopatora og Pascals/Shaws Caesar and Cleopatra, men samtidig deler de noen særegne trekk som film, både institusjonelt, som sosialt felt/praksis i sosiologisk forstand og i relasjon til publikum og resepsjonen av film som medieuttrykk.

Både peplum og sverd-og-sandal brukes ofte som sjangerbetegnelse for filmer som skildrer den historiske eller mytologiske antikken eller enda lenger tilbake i historisk oldtid, men i første rekke forbeholdt italienske produksjoner med lavere budsjett enn sine amerikanske motstykker, på lignende vis som spaghettiwestern kontra de amerikanske westernfilmene. Dermed er det ingen av filmene i mitt utvalg som strengt kan kalles peplum/sverd-og-sandal, men samlet sett påvirker alle filmer fra den historiske epoken uavhengig av status, våre oppfatninger i tillegg til alle andre kilder som farger oss.

Populærkulturelle fremstillinger bidrar sterkt til å sementere oppfatninger om de historiske skikkelsene, og med det en forståelse av hva det vil si å være romersk og leve i antikken, nettopp gjennom sitt potensielle nedslagsfelt. Kort sagt, size matters. Noe ikke minst 1963-versjonen til 44 millioner dollar bekrefter.

Nye generasjoner vil påvirkes av nye kilder - derfor er det både spennende og interessant å se hvordan neste Kleopatra løser oppgaven. Vil en ny filmatisering bryte ut av etablerte mønstre og motiver, blir det samme gamle visa, eller vil vi se en Kleopatra farget av #metoo, woke og tidsånden i 2023?

Det har lenge versert rykter om en ny filmatisering med Wonder Woman Gal Gadot i hovedrollen, men foreløpig er ikke produksjonen i gang. Variety skrev følgende i sommer:

“Gal Gadot is moving forward with her Cleopatra movie, and she recently told Vogue Hong Kong that it will “change the narrative” about the historical figure.“Israel borders Egypt, and I grew up with so many stories about Cleopatra, and she’s like a household name,” Gadot said. “You know, if Wonder Woman is the imaginary strong female leader, Cleopatra’s actually the real one. That’s a perfect example of a story that I wanted to tell because I started reading different books about Cleopatra, and I said, ‘Wow, that’s fascinating.’ All I ever saw in regards to Cleopatra from film was that she was this seductive woman who had an affair with Julius Caesar and Marc Anthony. But the truth is, there’s so much more to her.” (Sharf, 2023).

Ikke veldig mye å bli klok på der. Det lover godt at det blir noe annet enn det vi har sett før, men mindre godt hvis Kleopatra skal relanseres som Egypts Wonder Woman. Det kunne sikkert ha vært artig det også, men mer trolig erstattes en stereotypi med en annen.

Fra vamp til sterk kvinnelig helt, og hva med romerne? Mennene i historien. Vil de fortsatt støpes i samme form som tidligere?

Romerskhet

Roland Barthes kalte det “romerskhet” i sitt korte essay om romere på film i Mytologier (1957, 1993). Her belyser han hvordan film og populærkulturelle representasjoner ikke bare forteller historier, men også skaper historie ved å forme vår oppfatning av fortiden. Boka inneholder en rekke korte tekster om fribryting, forfattere, striptease, Greta Garbo, biler, Tour de France, romere og mye mer. Barthes dannet slik et grunnlag for å si noe om hvordan moderne myter preget virkelighetsoppfatningen i Frankrike på 1950-tallet. Hans ideer om mytedannelse og myter, definert som oppfatninger som blir tatt for gitt i en kultur, og dermed blir naturalisert/allmengjort/selvsagte, gir fortsatt innsikt i hvordan vi forholder oss til våre omgivelser og “virkeligheten”. Teksten “Romans in Film” er ikke på mer enn knappe tre sider og er en analyse av hvordan Hollywood iscenesetter Shakespeares Julius Caesar, i 1953-versjon av filmen, regissert av Joseph L. Mankiewicz (som noen år etter ble hentet inn som regissør av Kleopatra) med Marlon Brando som Marcus Antonius, James Mason som Brutus og Louis Calhern som Cæsar. Barthes levner liten tvil om hva han syntes om filmen, og den blir for ham først og fremst et eksempel på Hollywoods mytebygging og utilslørte banale overfladiskhet. Det er særlig to tegn han vier oppmerksomhet; pannelugg og overdreven svette.

Pannelugg med lokker er sammen med fravær av skjegg et umiskjennelig trekk ved romere på film. I en film hvor det kun er Marlon Brando som ifølge Barthes er i besittelse av ansiktstrekkene til en latiner, blir det desto viktigere å utstyre ensemblet med signifikante markører for hvem og hvor de er. Panneluggen er et slikt. Hollywood finner ikke på dette, men bruker et karakteristisk trekk fra den romersk-antikke skulpturkunsten og sørger for å gjøre dette med tydelig og bred pensel/kam. Hvordan skal man ellers innpode noe romersk i de ellers svært anglosaksiske skuespillerne, som Barthes eksplisitt uttrykker det:

“[...], one cannot believe in Julius Caesar, whose physiognomy is that of an Anglo-Saxon lawyer - a face with which one is already acquainted through a thousand bit parts in thrillers or comedies, and a compliant skull on which the hairdresser has raked, with great effort, a lock of hair.” (Barthes 1993: 27).

Den konstant svettingen og de vaselinblanke fjesene, skal konnotere konspiratørenes uro og beven for å ta skjebnen i egne hender og gjennomføre attentatet mot Cæsar, som forøvrig er den eneste utover Brando som ikke svetter. Hvorfor? Fordi han ikke kjenner sin egen skjebne eller hva som er i gjære, og varslene han får tar han med den opphøyde ro som forventes av Romas fremste. Der mangelen på svette hos Cæsar er et tegn på selvtillit eller hybris, er det hos de andre et tegn på moralsk usikkerhet:

“Everyone is sweating because everyone is debating something within himself; we are here supposed to be in the locus of a horribly tormented virtue, that is, in the very locus of the tragedy, and it is sweat which has the function of conveying this.” (Barthes 1993: 27).

Summen av dette og konklusjonen til Barthes er at frisyre og svette er eksempler på Hollywoods manglende subtilitet og tro på publikums evne til å fange opp sinnsstemninger uten å måtte ty til overfladisk effektmakeri. Slik sett er det mer en kritikk av populærkultur, enn analyse av hvordan romerne representeres i moderne kultur. Det vesentlige poenget er identifiseringen av noen bestemte tegn som brukes for å manifestere en autentisitet og troverdighet i skildringen av fortiden.

De kan fortelle oss om både formidling av historie på film, men også stereotypier, klisjeer og retoriske virkemiddelbruk i filmfortellinger. Skarpe kontraster og motsetninger er en viktig del av klassisk Hollywood-dramaturgi og gjenspeiles i en virkemiddelbruk som ofte er formelbasert. Karakterer fikseres i en bestemt form som gjør dem underordnet dramaets krav om spenning og konflikt - som den arketypiske helten, herskeren, elskeren, rebellen, motstanderen/skurken, men samtidig kan det finnes nyanser som ikke gjør bildet fullt så sort-hvitt, heller ikke i technicolor.

Mønstre, motiv, skjemaer, medierte forestillinger - begrepsfloraen er stor og det er nyanseforskjeller avhengig av hvilken akademisk kohort en har sin tilhørighet til. Jeg bruker dem forholdsvis fritt i betydningen: repeterte fremstillinger som deler bestemte likhetstrekk. Det gjelder både gjentatte hendelser i fortellingen. Det angår karakterskildringer. Det handler om filmatisk representasjon, virkemiddelbruk og mise én scene. ”Basert på en sann historie” er ikke det samme som virkeligheten og film er like lite som andre medier i stand til å formidle ”sannhet”. Men fortellinger som gjør krav på å formidle noe som virkelig har skjedd setter seg selv i en spesiell posisjon i forhold til ”ren” fiksjon. Det er vanlig å tilskrive den klassiske Hollywood-filmen en ”usynlig” estetikk og kausale årsaks-virkningsforhold. Det virkelige som motsetningsfylt utfordrer en slik dramaturgi og det samme gjør komplekse uforutsigbare karakterer. For å skape troverdighet må subjektet ikles det vi oppfatter som autentiske uttrykk for sin individuelle personlighet - og her er det vi kommer til det jeg oppfatter som et poeng hos Barthes. Filmskaperne finner erstatninger i det moderne samfunn som et publikum er i stand til å lese som tegn på for eksempel mandighet/feighet, ærlighet/listighet, empati/sadisme, eller andre budskap de ønsker å kommunisere. Skuespillerne ikles tunika og toga, hentesveis og inntar maten liggende, men bytt kostymer, og sett dem til bords og du befinner deg i et britisk overklassedrama i 1826 eller en amerikansk rikmannsfamilie i 1923 eller 2023.

Peter Bondanella utpeker Cabiria (1914) regissert av Giovanni Pastrone, som avgjørende for å etablere konvensjoner for romersk-episk film - storslåtte slagscener med tusenvis av statister, kjærlighetsdrama vevd sammen med politiske intriger, og sammenstøt mellom sivilisasjoner; i dette tilfellet de gode representert ved republikkens Roma mot de onde kartagerne (Bondanella 1987, s. 207-8). Overdådig luksus brukes enten som et trekk for å understreke de andre (østen), uten annet formål enn individuell hedonisme og nytelse, eller forfallet etter den romerske republikkens fall. Makt korrumperer. Som overgangsfigur kan Cæsars hang til luksus også leses som tegn på hans egne ambisjoner om kongemakt. Med Tiberius, Caligula og Nero når keisersyken sitt klimaks. Romerne er harde, følelsekalde og militaristiske. Nådeløs hevn, sadisme og vold, brukes ofte som kontrast til Julius Cæsars clementia, altså evne til å tilgi sine fiender (eller i senere skildringer, de kristne). Denne voldsdyrkingen sees også i tiltrekningen til overskridende underholdning - sirkus, gladiatorkamper, ofringer til ville rovdyr, osv. Her presenteres folket som en homogen masse. Det samme er tilfelle i opptøyer eller samlinger av folk i gater og torg. Den gemene hop er en identitetsløs og formbar størrelse som lett kan utnyttes av populære ledere med en despot i magen. Den romerske overklassen skildres som overlegne, og dette kommuniseres ved hjelp av talespråk. Konvensjonen er at elitenes språk er det talte, ofte den britiske overklassens. Et annet element, som i denne sammenhengen er veldig aktuelt, er seksuelle relasjoner. Her går det også skiller mellom de renhårige romerne og deres dydige hustruer, og de andre; keiserne som henfaller til overskridelser, hvor umettelig apetitt og særlig incest er et gjentakende motiv. Homoseksusell aktivitet er forbeholdt kvinner og de mest dekadente aristokratene. Det antydes mer enn vises. Evnukker er stort sett onde.

2000 år senere kunne denne oppsummeringen med litt tilpasning ha blitt brukt om serier som 1980-tallets Dallas (1978-91), Dynasty (1981-89) og Succession (2018-2023).

En gjentatt bruk av effekter, som språk, manerer, kjønnsstereotypier, klasseskiller, identifikasjonsmarkører i kraft av hvem som har protagonistens rolle og motsatt antagonisten/-e, osv. vil ha betydning for vår oppfatning av en fjern fortid, hvor de fleste av oss konsumerer langt mer av populærkulturelle mediefiksjoner enn primærkilder og faghistorie. Cæsar, Antonius og Kleopatra har vært skildret av kvinnelige og mannlige skuespillere, skuespillere med mørk hudfarge, med hår, uten hår, i sandaler og i lakksko, på alvor og for spøk - i noen tilfeller for å utfordre vårt blikk, men som oftest må vi anta at det har vært fordi en har følt seg fristet av rollen en skal gestalte og ønsker å underholde, opplyse eller engasjere.

Tiden går, men motivene består. Vi stiller klokken tilbake til 48 f. Kr.

Dette har skjedd…

Det første møtet mellom Kleopatra og Cæsar fant sted da han hadde ankommet Aleksandria i 48 f. Kr. Bakteppet (!) var konflikten som hadde eskalert i Roma etter at Cæsar førte sine militære tropper tilbake fra Gallia året før, kastet terningen og krysset Rubicon. Cæsar hadde vært prokonsul med militærkommando over Gallia Cisalpina, Gallia Transalpina og Illyria siden 58 f. Kr. da han var 42 år. Gallia Cisalpina strakte seg fra elven Po i sør til Alpene i nord og fra Adriaterhavet i øst til Liguriske og Tyrrenske hav i vest. Dette området inkluderte deler av dagens Lombardia, Veneto, Emilia-Romagna, Liguria og Piemonte, Transalpina var, som navnet antyder bortenfor alpene, i det sydlige Frankrike, mens Illyria svarer til Balkan-halvøya. Cæsar brukte tiden effektivt og erobret i løpet av perioden store landområder for Roma, men gikk også brutalt til verks i det som mange historikere i dag omtaler som et regelrett folkemord. Det manglet ikke på tapre gallere, men ingen magiske styrkedråper kunne holde stand mot den romerske militære overmakten. Cæsar ervervet seg ikke bare store personlige rikdommer, enorm militær styrke, men også et omdømme og ble av mange ansett som en trussel mot det bestående i Roma.

Cæsars posisjon utfordret ledende krefter i det romersk senatet, de såkalte optimatene, med Gnaeus Pompeius Magnus (den store) i spissen. Pompeius (104-48) hadde tidligere vært alliert med Cæsar i det første triumviratet, hvor Crassus inngikk som tredje hjul på vogna i alliansen fra 60. Pompeius var også hans svigersønn gjennom ekteskapet med Cæsars eneste datter Julia. Hun døde i barsel i 54, og i årene som fulgte forverret forholdet seg mellom Romas ledende menn. Da Cæsar ikke la ned kommandoen over sine militære styrker etter Gallerkrigene og valgte å marsjere mot Roma, var borgerkrigen et faktum. Etter mye frem og tilbake, som ikke var unikt for denne konflikten, beseiret Cæsar styrkene til Pompeius i Farsalos (Hellas). Cæsar fortsatte til Spania for å rydde opp der, før han tok opp jakten på sin rival, som hadde begitt seg til Egypt for å søke støtte hos tidligere allierte blant ptolemeerne. I Egypt hadde det oppstått åpen strid mellom Kleopatra og hennes lillebror og ektefelle Ptolemaios XIII, etter bortgangen til kong Ptolemaios XII noen år tidligere i 51. Kleopatra hadde søkt tilflukt utenfor Alexandria, ifølge Kleopatra-biografen Michael Grant (1972/2011), i grenseområdene mellom Egypt og Palestina, nærmere bestemt Ashkelon, hvor filisterne hadde vært allierte av Kleopatras bestefar.

Den greske historikeren Dio Cassius (også kalt Cassius Dio/Dion Kassios, 165-229) gir en beskrivelse av om Pompeius ankomst til Egypt etter det skjebnesvangre tapet i Farsalos som er temmelig nøyaktig gjengitt i HBO-serien Rome (2005-2007), sesong 1, episode 7.

Pompeius gikk i land, ubevæpnet og i god tro om at han nå kunne finne styrke til å møte Cæsar igjen. En av hans tidligere offiserer, Lucius Septimius, møtte ham på stranden, drepte og hogde hodet av Pompeius etter ordre fra kongens rådgivere og som et trofé den lille kongen kan overrekke Cæsar som et tegn på vennskap og støtte i maktkampen mot Kleopatra. I stedet påførte de, som Dio Cassius uttrykker det, en forbannelse på seg selv og egypterne ved først å måtte underkastes Kleopatra og så romernes overherredømme. Dio Cassius var med andre ord, og for å si det mildt, ingen tilhenger av Kleopatra. Da lille Ptolemaios og hans støttespillere med statsministeren og evnukken (som de gjerne var) Potheinos i spissen, forsøkte å blidgjøre Cæsar med å overlevere hodet til Pompeius som velkomstgave ved hans ankomst i Alexandria, slo det tilbake på dem med full kraft. Dette var ingen måte å behandle en romer, Cæsars svigersønn, og en respektert general og triumfator. Selv om han var aldri så mye Cæsars fiende, bidro sannsynligvis også den uverdige behandlingen av Pompeius til Cæsars valg av side i kampen mellom Kleopatra og broren. Dio Cassius, som heller ikke legger skjul på sin forakt for Cæsar, hevder at hans tårer over Pompeius var et spill for galleriet, eller en del av hans omdømmebygging som rettskaffen og hel ved, også dette gjengitt temmelig bokstavtro i Rome (2005-2007), bortsett fra at Cæsar ikke skildres som dobbeltmoralist, men virker oppriktig trist:

“Now Caesar at the sight of Pompey's head wept and lamented bitterly, calling him countryman and son-in‑law, and enumerating all the kindnesses they had shown each other. As for the murderers, far from admitting that he owed them any reward, he actually heaped reproaches upon them; and he commanded that the head should be adorned, properly prepared, and buried. For this he received praise, but for his hypocrisy he incurred ridicule. He had, of course, from the outset been very eager for dominion; he had always hated Pompey as his antagonist and rival, and besides all his other measures against him he had brought on this war with no other purpose than to secure this rival's ruin and his own supremacy; he had but now been hurrying to Egypt with no other end in view than to overthrow him completely if he should still be alive; yet he feigned to mourn his loss and made a show of vexation over his murder.” (Dio Cassius. Bok 42, 8:1-3)

Men historien om den opprørte Cæsar har likevel festet seg og blitt gjentatt i filmskildringer som utslagsgivende for Cæsars motvilje mot Ptolemaios XIII, hans respekt for Pompeius (og dermed siviliserte støpning) og favorisering av Kleopatra.

Tepperullen, eller var det en sekk?

Ifølge den viktigste kilden til både litterære, malerkunst og filmatiske skildringer, av det historiske møtet, tidligere nevnte Plutark, foregikk det slik (her sitert i en oversettelse fra George Long og Aubrey Stewart fra 1894):

“XLIX. Kleopatra, taking Apollodorus the Sicilian alone of all her friends with her, and getting into a small boat, approached the palace as it was growing dark; and as it was impossible for her to escape notice in any other way, she got into a bed sack and laid herself out at full length, and Apollodorus, tying the sack together with a cord, carried her through the doors to Cæsar. Cæsar is said to have been first captivated by this device of Kleopatra, which showed a daring temper, and being completely enslaved by his intercourse with her and her attractions, he brought about an accommodation between Kleopatra and her brother on the terms of her being associated with him in the kingdom.”

Julius Cæsar møter Kleopatra. Maleri av Jean-Léon Gérôme, 1866. Public domain, via Wikimedia Commons

Ifølge andre oversettelser kan det ha vært en tepperull som ble brukt, og som filmatisk virkemiddel har teppet vært effektivt. Film og illusjonsmakeri har alltid gått hånd i hånd, og det er noe magisk over den vakre dronningen som mer eller mindre grasiøst rulles ut for den intetanende Cæsars føtter, imponerer ham og som Plutark sier; “...showed a daring temper”. Dio Cassius beskriver opptakten til møtet mellom de to slik:

“For she was a woman of surpassing beauty, and at that time, when she was in the prime of her youth, she was most striking; she also possessed a most charming voice and a knowledge of how to make herself agreeable to every one. Being brilliant to look upon and to listen to, with the power to subjugate every one, even a love-sated man already past his prime, she thought that it would be in keeping with her rôle to meet Caesar, and she reposed in her beauty all her claims to the throne. She asked therefore for admission to his presence, and on obtaining permission adorned and beautified herself so as to appear before him in the most majestic and at the same time pity-inspiring guise.” (Dio Cassius, Bok 42, 34:4)

Cassius Dio sier imidlertid ikke noe om hvordan Kleopatra kommer seg inn til Cæsar, men det har filmene til gjengjeld gjenfortalt gang på gang. Vi begynner med den mest prangende og påkostede av dem alle.

Cleopatra, 1963

Da 20th Century Fox påbegynte Cleopatra var den episke storfilmens gullalder på hell. Studioet hadde imidlertid drodlet med i idéen i tiår. Hvis vi holder oss til møter mellom Cæsar og Kleopatra som utvalgskriterium, er det bare A Queen for Caesar (1962) som skildrer møtet mellom de to i tiden mellom 1945 og 1963. Det ble produsert andre filmer basert på Kleopatras liv i perioden, som Serpent of the Nile (1953), Due notti con Cleopatra (1954), Legions of the Nile (1959), men disse tar utgangspunkt i relasjonen mellom Kleopatra og Marcus Antonius hvor handlingen innledes etter 15. mars 44 f. Kr. Den kanskje frieste tolkningen er Due notti con Cleopatra, oversatt, To netter med Kleopatra, med Sophia Loren i rollen som dronning med stor appetitt på menn. Her var Ettore Scola med å skrive manus, og det gjenspeiles i den uærbødige og frie tolkningen av temaet. Vi møter en dronning som er kvikk i replikken og sikker på egne attributter, slik dette sitatet antyder:

Kleopatra: Hva ville du ha gjort i mitt sted? Tjeneren: Hvis jeg hadde en mann som Marcus Antonius ville jeg ha vært trofast mot ham. Kleopatra: En hund er trofast, aldri en kvinne.

Selv om filmene virker påkostet og imponerende i kostymer og kulisser, må vi huske at gjenbruk var en viktig faktor, og at det ble produsert sverd-0g-sandal-filmer eller peplum-filmer parallelt og på løpende bånd. Palasser og templer stod der, kostymene hang på lager i Cinecitta og skulle det være behov for noen slagscener kunne man finne noe i arkivet og klippe det inn. Dette skjedde også i 1934-versjonen av Cleopatra, som vi kommer tilbake til, hvor De Mille hadde scener fra tidligere episke produksjoner på lager fra The Ten Commandments (1923) som sparte studioet for noen millioner.

Gjenbruk og økonomistyring var imidlertid ikke noe Joseph L. Mankevicz ofret mange tanker da filmkolossen Cleopatra skulle sjøsettes.

Filmen ble den dyreste noensinne, og omregnet til dagens pengeverdi holder den fortsatt førsteplassen. Den ble imidlertid en kinosuksess, selv om filmkritikere har ment mangt om den. Personlig var det et av mine første møter med Kleopatra og Cæsar, utover Asterix-sfæren, og selv om det var på et lite fargefjernsyn og langt fra Cinemascope var det likevel til å miste pusten av når Elizabeth Taylor fraktes inn i Roma høyt over menneskemassene i en tettsittende kjole i 24 karat gull (blir penger av slikt), med sin og Cæsars lille sønn Cæsarion, i matchende gull, ved sin side og omgitt av en prosesjon et karneval verdig. For noen filmers del kan det være enkeltøyeblikk som er så sterke at de minnes til tross for at filmene som sådan ikke holder like godt mål. 1963-utgaven av historien av Kleopatra er etter min mening et eksempel på det. Det er mye som kan sies og har blitt sagt om de nærmest apokalyptiske tilstandene rundt filmen. Sykdom, vanvittige budsjettoverskridelser, off-screen kjærlighetsdrama, årelange opptak, for å nevne noe. Regissøren Joseph L. Mankiewicz hadde som tidligere nevnt og kommentert av Roland Barthes, erfaring med romerne fra Julius Cæsar (1953). Mankiewicz ble hentet inn til produksjonen da Rouben Mamoulian fikk sparken allerede kort tid etter at opptakene var startet i 1960 i Pinewood Studios utenfor London. Elizabeth Taylor var innlagt på sykehus med lungebetennelse på grunn av den rå engelske høstluften, og Peter Finch var erstattet med Harrison som Cæsar (Salomon 2001, s. 68) - en rolle som Laurence Olivier hadde avslått. Slik kan man fortsette om de mange nedturene filminnspillingene medførte for alle involverte, men uavhengig av den kunstneriske kvaliteten på det som ble vist på lerretet i 1963 og årene fremover, ble filmen en publikumssuksess. Dermed var den også bidragsytende til en representasjon av de historiske skikkelsene, som hadde et enormt nedslagsfelt. Plutark er sammen med Sveton og Appian og manusforfatterne (ikke Shakespeare) kreditert for manus.

Rex Harrison (som var 52, altså på Cæsars alder, da innspillingen tok til i 1960), spiller offiseren og aristokraten Cæsar. Filmen begynner på slagmarken i Farsalos, med Cæsar som seierherre i full mundur. Det er den selvsikre generalen som møter oss. Deretter går turen til Egypt hvor kontrasten mellom den selvsikre krigsherren og det ptolemeiske hoffet er stor. Cæsar, som representant for det romerske, moderne - vestlig sivilisasjon, og det ptolemeiske hoffet, med barnekongen, evnukker og orientalsk dekadanse. Cæsars har full kontroll over egne følelser, helt til han foræres hodet til Pompeius. I møtet med et slikt barbari, brister tålmodigheten, men det faller også en større skygge over Cæsar. Han virker trett og tynget av både alder og livet.

Cæsar landet imidlertid ikke på en fremmed planet hvor alt var så underlig for ham. Hans første militærerfaring fikk han i Hellas og østlige kongeriker, han hadde studert gresk på Rhodos, og hadde senere vært nok på farten til å ikke la seg sjokkere over andres skikker og vaner. Det fantes imidlertid et ambivalent elsk-hat-forhold som kjennetegnet romernes, inkludert overklassens, følelser for østen og grekerne. Romerne var oppkomlingen som først de siste årene hadde markert seg som alvor som en ekspanderende kolonimakt i møtet med riker som i lang tid hadde dominert Middelhavet; fønikere, greske bystater, egyptere, hetitter, osv. Men kontrasten forsterkes i filmen. Her er kontrasten viktigere enn hva vi kan anta at partene visste om hverandre. Cæsar visste at den lille kongen var siste skudd på stammen av et rike grunnlagt av hans forbilde Alexander den store, og at den første farao i det gresk-makedonske dynastiet i Egypt, generalen Ptolemaios, som tok navnet Soter (frelseren), angivelig også var en slektning av Alexander. Plutark forteller at Cæsar i Spania, beklaget seg over hvor lite han hadde oppnådd som 30-åring sammenliknet med sin helt: “Don't you think it is a matter for sorrow, that Alexander was king of so many nations at such an early age, and I have as yet done nothing of note?” På plass i Alexandria er det en Cæsar som ikke har noe å skjemme seg over hva angår triumfer og erobringer, men samtidig kunne det også tenkes at han i hvert fall til en viss grad var berørt av å gå i Alexanders fotspor og møte hans etterkommere (selv om slektskapet var usikkert). Rex Harrisons Cæsar har ikke tid til slikt og planlegger neste trekk i Egypt da en budbringer ber om audiens for å levere en gave fra Kleopatra. Cæsars private tjener formidler (med tegnspråk som også Cæsar uten problem tolker) at det nok ikke er en hvilken som helst teppehandler de har å gjøre med gitt hans kunnskap om palassets skjulte kriker og kroker.

Inn kommer Apollodorus med tepperullen i favnen.

Rufio: Are you the one who brings a gift from Cleopatra? Put it down and go. Apollodorus: It is the command of my queen I deliver her gift personally. Agrippa: I am Caesar. Lay it here before me. Apollodorus: Forgive me, Admiral Agrippa, but you're not Caesar. Nor you, General Rufio. Nor you, Germanicus. My queen's gift is for the eyes of Caesar...alone. Cæsar: It seems harmless enough. Rufio: No, Caesar! Cæsar: You can lend me your sword, Rufio. It may require some cutting.

Offiserene til Cæsar forlater dem.

Cæsar: Odd way to carry a rug. Isn't it easier to sling it over your shoulder? Apollodorus: It was less comfortable that way. Cæsar: For you or the rug? Apollodorus: That sword, Caesar. The rug is such a delicate weave. If I may untie it for you. Cæsar: Turn it over first. Apollodorus: The rug is right-side up. Cæsar: I want it the wrong side up. Should I flip it over with my sword? Apollodorus: No. No. No. Cæsar: I find one can tell more about the quality of merchandise...by examining the back side first.

Cæsar kutter opp tauene og ruller lett ut teppet med en hånd. Kleopatra ruller med og ser lettere omtumlet ut.

Apollodorus: All hail Cleopatra, kindred of Horus and Ra...beloved of the moon and sun,daughter to Isis...and of Upper and Lower Egypt, queen.

Cæsar er åpenbart ikke veldig imponert over den høytidelige introduksjonen, humrer og ler og bøyer seg ned for å hjelpe opp Kleopatra.

Kleopatra: Thank you.

Dette er innledningen til dialogen, men vi har allerede rukket å få et inntrykk av Cæsar. Den selvsikre, ironiske og overlegne aristokraten. Den unge dronningen virker som en lett match mot ham, men det viser seg at Cæsar skal få noe å bryne seg på. Kleopatra, antrukket i filmens minst avslørende og nesten dydige antrekk, og uten tilsynelatende frykt i møtet med den eldre, og langt mektigere Cæsar. Hun er på hjemmebane i sitt palass, som dronning og gud:

Cæsar (til Apollodorus): Here. Take this to the captain of the night watch. He'll see the queen's quarters are made ready to her. Kleopatra: Stay where you are. Have I dismissed you? Apollodorus: No, Your Majesty. Kleopatra: This is my palace, Caesar. All of it is available to me at my will. I am not your prisoner. If anything, you are my guest. Cæsar: Most kind. Kleopatra: And as for having my quarters, as you put it, made ready...my chief handmaiden has, by now, brought the others out of hiding. They should almost be finished. Cæsar: Impossible. The doors are under guard. Kleopatra: There are doors, and doors. Cæsar: Of course. You must take me on a tour someday within the walls of your palace.

Cæsar er kjølig, behersket og tørrvittig som en britisk lord på orientekspressen. Kleopatra er mer affektert, men samtidig har hun ingen åpenbar frykt for Cæsar. Hun anstrenger seg for å sette seg i respekt hos ham og formidle at hun ikke er noen hvem-som-helst.

Kleopatra (til Apollodorus): What are you waiting for? Apollodorus: Permission to leave. Kleopatra: Granted. Kleopatra (ser på ham med et ømt blikk): Apollodorus. Thank you. Cæsar: I'm pleased you received my summons and were able to… Kleopatra: Summons? I'm pleased to say I received nothing of the kind. I'm surprised you thought I would answer one. Cæsar: Young lady, the voyage in your carpet has apparently not tired you, but I'm exhausted. Kleopatra: Caesar, it is essential we understand each other. Only through me can you hope to escape the desperate situation in which you find yourself. Kleopatra (Cæsar har forsynt seg fra fruktfatet): I wouldn't bite into that. Did you bring it with you? Have you had it tasted? If neither, it's probably poisoned. Cæsar: At least it's another way out of the desperate situation in which I'm found. Kleopatra: You're being tolerant of me, aren't you? Is it because you're so much older?

Cæsar ser irritert på henne. Hun traff åpenbart et ømt punkt - forfengeligheten hans. Kleopatra kikker ned i kartene til Cæsar på hans arbeidspult. Nå skal hun også vise sitt intellekt og kunnskapsnivå.

Kleopatra: Your maps are inferior. Out-of-date, compared to mine. Cæsar: They and I have aged together. Kleopatra: The lakes to the west are poorly marked....certain important hill positions not even noted. Cæsar (fortsatt småirritert): I must arrange for you to address my mapmakers and general staff. Kleopatra: We've gotten off to a bad start, haven't we? I've rubbed you the wrong way. Cæsar: I'm not sure I want to be rubbed by you at all, young lady.

Cæsar setter seg ned.

Cæsar: It is permissible for me to sit, is it not? Kleopatra: As quickly as possible you must set me alone on the throne of Egypt. Cæsar: My mission is to put to an end to your tiresome squabbling. Kleopatra: You're not a fool. Or are you? Cæsar: Immodestly, perhaps, no. Kleopatra: You've seen my brother and listened to him? And that truly evil man to whom he belongs? [Potheinos] Cæsar: Yes. Kleopatra: Shall we agree upon what Rome really wants...has always wanted of Egypt? Corn, grain, treasure. It's the old story. Roman greatness built upon Egyptian riches. You shall have them. You shall have them all and in peace. But there is only one way. My way. Make me queen. Cæsar: That sounds very much like an ultimatum. Kleopatra: There is no other way. Cæsar: For one whose assets, up to a few moments ago was a devoted slave and a rolled-up carpet… Kleopatra (selvsikkert): But I have you now, Caesar. Besides, there are my armies....and the simple fact that no mortal hand can destroy me. Cæsar: Yes, I recall some mention of an obsession...you have about your divinity. Isis, is it not? Kleopatra (truende): I shall have to insist that you mind what you say. I am Isis. I am worshiped by millions who believe it. Do not confuse what I am...with the so-called divine origin that every Roman general acquires together with his shield. It was Venus you chose to be descended from, wasn't it?

Det er gudinnen som ikke lar seg målbinde, og Cæsar gir opp den verbale tautrekkingen, inneforstått at her er det umulig å få inn siste ord. Hun er Isis, sier Kleopatra, men tror vi at hun tror på det? Eller er det en del av hennes taktikk?

Cæsar: I must now do a little insisting of my own. Kleopatra: The journey has tired you and you wish to retire. I am not your servant, Caesar. Do not dismiss me. Cæsar: Secondly, you have no armies, young lady. They are gone because you could not pay them. Egypt's riches are not available for your use much less to give away. Perhaps in a day or two we can speak again. Kleopatra: That may be too late...for both of us. Cæsar: Your safety will be my responsibility. Kleopatra: And what about your own? I am prepared, I believe, for the time being. Cæsar: I hope so. I hope you are as wise, as brilliant the god they say you are. Kleopatra: You Roman generals become divine so quickly. A few victories, a few massacres. Only yesterday, Pompey was a god. They murdered him, didn't they? Cæsar: Yes. Kleopatra: Because they thought it would please you. It didn't, did it? Cæsar: No. Today I found myself remembering how much my daughter loved him. She died trying to bear him a son. Gave him this ring. Kleopatra: Sleep well tonight, Caesar. These next days may be difficult for you. Cæsar: Good night. Germanicus, a guard to escort Queen Cleopatra to her apartments. Guards! Kleopatra (til vaktene): The corridors are dark, gentlemen. But you mustn't be afraid.

Kleopatra går selvsikkert i følge med soldatene. Game and set, Kleopatra. Hun får vist hva hun har av intellektuelle kapasiteter, hennes talegaver og politiske teft, og hun makter også etter en lang ballveksling frem og tilbake å få Cæsar til å senke forsvaret da han bekjenner sine følelser for Pompeius, men også sitt savn av datteren. Da han fortsetter arbeidet med sine offiserer, går han rett til kartene og ber om at de må oppdateres. Da han blir spurt hvorfor, er svaret at han bare har en magefølelse for slikt. Altså, ingen honnør å hente der for Kleopatra. I neste scene lister Kleopatra og Apollodorus seg gjennom en skjult korridor og til baksiden av et stort mosaikkrelieff inne på Cæsars værelse. De kikker inn gjennom de uthulede pupillene i portrettet og får med seg dialogen der inne:

Agrippa (leser opp fra en papyrusrull): “Actually of Macedonian descent. No officially admitted Egyptian blood. Reputed to be extremely intelligent and sharp of wit. Queen Cleopatra is widely read. Well-versed in the sciences...and mathematics. She speaks seven languages proficiently. Were she not a woman, she'd be considered an intellectual." Nothing bores me so much as an intellectual. Cæsar: Makes a better admiral of you, Agrippa.

Foreløpig har Kleopatras styrker vist seg gjennom diskusjonen med Cæsar, og bekreftes av hva bakgrunnsinformasjonen om henne forteller. Men, så kommer det mer:

Rufio: Here's something of more interest to the navy: "In obtaining her objectives, she has been known to use torture, poison...and even her own sexual talents, which are said to be considerable. [her klippes det fra Rufio til Kleopatras øyne og så inn bak mosaikken hvor hun skyver Apollodorus bort som om dette ikke er noe for hans ører] Her lovers, I am told, are listed more easily by number than by name. It is said that she chooses in the manner of a man...rather than wait to be chosen in womanly fashion." Well, there's more reason than we thought...for not wanting to leave you two alone, eh, sir? Cæsar (fraværende): I'm sorry, I wasn't listening. Rufio: Are you inclined to trust Cleopatra? Cæsar: Trust? Not for a minute."Trust." The word has always made me apprehensive. Like wine, whenever I've tried it, the aftereffects have not been good. So I've given up wine...and trusting. Oh, it's been a long and difficult day, gentlemen. The next few may be even longerand more difficult.

De ønsker hverandre god natt, fortsatt med en spionerende Kleopatra. Alene setter Cæsar seg til arbeidspulten, virker frustrert og river av seg gullringen han tidligere viste Kleopatra og som hadde tilhørt Pompeius. Etter han har kastet den fra seg, virker det som han umiddelbart kommer på andre tanker og reiser seg for å hente den, men på vei rammes han av et anfall og får akkurat kalt på sin tjener Flavius. Denne styrter til og hente en bitepinne som han plasserer i Cæsars munn. Alt, nøye observert av Kleopatra.

Cæsar er ensom, han er sliten, føler seg forrådt og sviktet, han er fysisk svekket og plaget med epilepsi - fattig trøst at det er en sykdom for guder. Kleopatra vet hva de har hørt om henne, men også at de er mindre imponert av hennes intellektuelle evner enn de mer sensasjonelle ryktene. Det er ikke på biblioteket Kleopatra planlegger neste trekk, men i badet mens hun blir massert og er omgitt av tilsvarende lettkledde hoffdamer akkompagnert av kastratsang.

Hun har valgt strategi og konkludert med at det er enklere å appellere til kjønnsdriften til Cæsar enn å overbevise han og romerne ved hjelp av rasjonelle argumenter og kunnskap. Det ville også ha snytt filmpublikummet som kommer for å se Liz Taylor og ikke høre på henne. Rex Harrison er ikke mer tilårskommen og geriatrisk enn at han kan ta for seg når anledningen byr seg, men tiltrekningen her er makt og gull. Han ber ikke om samtykke, men forsyner seg og er vant til at de rundt ham underkaster seg.

Det gjøres ikke noe vesentlig poeng ut av Kleopatras guddommelige status. I samtalen mellom henne og Cæsar blir hun provosert av hans uærbødighet, men ikke mer enn at hun svarer ham med samme mynt. Som egyptisk dronning var Kleopatra den guddommelige Isis og ptolemeerne hevdet slektskap med Dionysos. Kleopatras far Ptolemaios VII Auletes tok navnet Neos Dionysos, altså den nye Dionysos. Cæsar vet at den unge kvinnen som sto foran han hadde blitt trent for oppgaven som dronning helt siden hun var et lite barn, ikke minst i de religiøse ritualene som omga det å være farao og regent i Egypt. Kleopatras svar viser hennes kunnskap om den julianske stamtavlen som ifølge Cæsar selv kunne føres tilbake Romas mytiske opphav, den trojanske prins Æneas, sønn av Venus, som etablerte kongeriket Alba Longa i Italia og la grunnlaget for det som skulle bli Roma. Det antydes at det for Cæsars del handler om en taktisk bruk av religionen, men det forblir uforløst.

Samtalen mellom dem foregår på engelsk med britisk aksent. I virkeligheten foregikk den høyst sannsynlig på gresk. Beskrivelsen av Kleopatra som språkmektig har vi fra de eldste kildene. Muligens kunne hun slå av en prat på latin, gitt Romerrikets ekspansjon og makt i middelhavsområdet, men det er ikke nevnt som et av de minst ni språkene hun behersket:

“Now her beauty, as they say, was not in itself altogether incomparable nor such as to strike those who saw her; but familiarity with her had an irresistible charm, and her form, combined with her persuasive speech and with the peculiar character which in a manner was diffused about her behaviour, produced a certain piquancy. There was a sweetness also in the sound of her voice when she spoke; and as she could easily turn her tongue, like a many-stringed instrument, to any language that she pleased, she had very seldom need of an interpreter for her communication with barbarians, but she answered most by herself, as Ethiopians, Troglodytes, Hebrews, Arabs, Syrians, Medes, Parthians. She is said also to have learned the language of many other peoples, though the kings her predecessors had not even taken the pains to learn the Egyptian language, and some of them had even given up the Macedonian dialect.” (Plutark, vol. IV, kap. XXVII)

Uansett, som patrisier og retorisk skolert, med sin utdannelse fra Rhodos, og flere militære tokt i greske og østlige områder, ville nok Cæsar uansett foretrekke å konversere på gresk.

Som i det tidligere sitatet fra Dio Cassius ser vi at hennes stemmeprakt blir fremhevet. Det er vel få som vil bestride at Elizabeth Taylor hadde utseende som svarte til kildenes beskrivelser, men at hun har en “sjarmerende” stemme er mindre treffende. Taylor var smertelig klar over det og tilbød seg ifølge Jon Salomon (2001, s. 69) å dubbe noen av de verste opptakene på nytt, men produsenten Darryl Zanuck var ikke villig til å bruke en cent mer på pengesluket. Hun var ikke nådig mot resultatet og omtalte filmen som “vulgær”.

Innledningsvis møter vi etter min mening en Kleopatra som er i besittelse av intellektuelle ferdigheter som ikke står tilbake for hennes motstandere, men som også har politisk teft og pragmatisme nok til å forstå at hun må spille på andre strenger. Hun kjente til hans apetitt på kvinner, gjengitt i både dikt og nidviser, og muligens hørt uttrykket brukt om ham; alle gifte kvinners mann og alle menns hustru med henvisning til ryktet om at han i sine yngre år skulle ha hatt en mer enn vennskapelig relasjon med kongen av Bithynia, Nikomedes (Sveton 1974, s. 24 og s. 53). Dette nevnes ikke i filmen, og passer dårlig med bildet vi har av Cæsar (romeren) som Alfahanne. De homofile er, i likhet med evnukker, østlige riker, kvinner, barbarer, de andre. Det vi imidlertid får et glimt av er at Kleopatra aktivt velger en taktikk som fristerinne, og en antydning av hennes strategiske evner.

Dette er kanskje enda tydeligere i en tidligere versjon av møtet mellom de to, i Cecil B. DeMilles Cleopatra (1934), med Claudette Colbert i hovedrollen. Dette var den første spillefilmen om Kleopatra med lyd, men allerede velkjent og etablert materiale for filmskapere.

Cleopatra, 1934

Cecil B. DeMille var altså langt fra den første regissøren som fattet interesse for Kleopatra. Hennes tidligste opptreden på lerretet var ifølge Jon Solomon, forfatter av The Ancient World in the Cinema (2001), i 1899 som gjenferd i en kortfilm regissert av filmmagikeren Georges Melies. Den tidligste spillefilmen med tittelen Cleopatra ble vist i 1912 med stumfilmstjernen Helen Gardner i hovedrollen. Cleopatra fra 1917 med Theda Bara i hovedrollen, er blant de mest omtalte blant filmhistorikere, mye på grunn av dens stjerne som var en av sin tids største og at det kun finnes noen sekunders klipp fra filmen som har gått tapt for ettertiden (og deler dermed skjebne med tusenvis av andre filmer fra den tidlige filmens tidsepoke).

Flere versjoner av historien var spilt inn i Italia og det var altså en velbrukt fortelling Cecil B. DeMille skulle realisere. Han hadde laget filmer om Moses (The Ten Commandments, 1923 ) , Jesus (The King of Kings, 1927), keiser Nero og forfølgelsen av kristne (The Sign of the Cross, 1932), med mer. Episke, storslåtte og veldig kostbare produksjoner som ikke sparte på noe. Han hadde også pådratt seg filmsensurens oppmerksomhet, sist etter dristige scener i The Sign of the Cross, hvor blant annet Claudette Colbert som Neros kone Poppea dyrket sine interesser for bad i eselmelk og giftdrap.

Cleopatra (1934) har som 1963-versjonen to hovedakter - hvor den første omhandler Cæsars opphold i Egypt og Kleopatras opphold i Roma frem til drapet på Cæsar, og den andre hennes forhold til Marcus Antonius frem til deres død i 30 f. Kr.

Filmen innledes med at Kleopatra kidnappes og føres ut i ørkenen av sin brors nærmeste rådgiver og statsminister Potheinos. Den enkleste, og antakeligvis mest realistiske om dette hadde skjedd i virkeligheten, ville vært om Potheinos hadde drept dronningen der og da, men det hadde jo blitt en veldig kort film. Han lar henne leve og etterlater henne sammen med tjeneren Apollodorus. Han blir ofte fremstilt som en smukkas med et godt øye til sin dronning og omtales av Plutark som sicilianeren, men her er forholdet mer platonisk. Det tar ikke mange filmrutene før de bestemmer seg for å dra tilbake til Alexandria og da smuglet inn i tepperullen. Cæsar, spilt av Warren William, er opptatt med å planlegge neste skritt i strategien for å sikre kontroll over Egypt, omgitt av rådgivere og Potheinos, da teppet blir båret inn. Han holder blant annet på med å teste ut en kastemaskin i miniatyr, blant mye annet. Rullen bæres inn for Cæsar og uinteressert tillater han at gaven rulles ut.

Apollodorus: The rug, Excellence. Will you receive it? Cæsar: What? Yes, yes, put it down. Potheinos: Excellence, the wax is cooling.

Potheinos er ivrig etter å få Cæsar til å fullføre maktoverdragelsen til Kleopatras bror.

Apollodorus: Observe, Caesar. A most unusual design. Cæsar: What? Well! Kleopatra: Greetings to Caesar from Egypt. Cæsar: A very amusing joke.

Kleopatra bryter ut i latter. Potheinos ser skeptisk på henne.

Cæsar: Very good. But I'm too busy. Huh? What's the matter? Kleopatra: Tell him, Pothinos. Tell him what's the matter, if your lying tongue can find the words. I am Cleopatra. Cæsar: Huh? Potheinos (ler): Yes, a good joke. She is Cleopatra, and I am Caesar. Come on. I'll take her away. Kleopatra: No, you won't. Cæsar: Enough of this. Kleopatra: Caesar, you must listen. He abducted me to the desert and left me there to die. But nothing could stop me from greeting you. Potheinos: Are you to be fooled by a… Cæsar: No, I am not to be fooled. It's dangerous to lie to me, Pothinos. Potheinos: But, Caesar, I thought it would be best all around if she… Cæsar: Then you did lie to me. Kleopatra: So you would match wits with Caesar? Potheinos: Oh, no. Cæsar (henvendt til Potheinos): All right, run along now.

Etter denne kjappe introduksjonen mister Cæsar raskt interessen for Kleopatra, selv om hun gjør sitt beste for å tiltrekke den. Apollodorus skjønner imidlertid at hun må skifte taktikk fra å lokke med seg selv som innsats til noe annet og mer fristende, og visker India til Kleopatra. Hun tar hintet umiddelbart og begynner å snakke om Indias gull og rikdommer. Dette vekker Cæsars oppmerksomhet, og får oss - som jeg tidligere var inne på - til å forstå at Cæsars appetitt for gull er større enn for mer kjødelige lyster.

Erstatt kostymene i møtet mellom Cæsar og Cleopatra til smalstripede dresser og det ville ha vært en scene i en 30-talls gangsterfilm fra en nattklubb i New York eller Chicago med Edward G. Robinson eller James Cagney lurende i søylegangen. Claudette Colbert kunne beholdt antrekket (eller mangelen av antrekk), som skarpskodd vampete nattklubbdanser. Warren William spiller Cæsar som en typisk amerikansk entreprenør og businessmann. Driftig, langt fram i sandalene, selvsikker - noen år før Citizen Kane, men med mye til felles. William var 40 da han spilte rollen. Claudette Colbert var 31, og følelsen av å bevitne en litt for gammel manns omgang med en altfor ung kvinne, er mindre her enn i senere iscenesettelser. Fra første øyeblikk er det en bevisst Kleopatra, selvstendig og i kontroll over omgivelsene og seg selv, vi møter. Med alle begrensninger og forbehold er det befriende med en såpass sterk kvinnekarakter som Claudette Colbert er i stand til å tegne. Noe ganske annet enn den skjelvende ungpiken som gjør senere skildringer mer ubehagelige å være vitne til. Vi kommer tilbake til dem.

Kleopatra makter ikke/tillates ikke å beholde denne distansen og kontrollen, og det blir både hennes og Egypts undergang. Likevel er det glimtvis en annen Kleopatra vi møter i Claudette Colbert. Like lite autentisk og historisk korrekt som de andre, men med en evne til å fremstå troverdig kontrollert og behersket. Før hun faller for Antonius er det en maktpolitiker som først og fremst har Egypts suverenitet i tankene og Colbert har en aura som bærer rollen. For å si det igjen har denne troverdigheten ingenting med noe historisk autentisk å gjøre, men en sterk kvinneskikkelse som gjør sine valg selvstendig og ikke lar seg diktere av menn til tross for alle begrensninger som er pålagt henne fra kultur og samfunn. Fra hun rulles ut av teppet og til siste slutt er hun en selvstendig kvinne bevisst på sin egen makt, sine fortrinn og begrensninger.

Cecil B. DeMille skar bort det han ikke fant nødvendig å dvele ved. Drapet på Pompeius er for eksempel ikke med, som ofte er et viktig motiv for Cæsars valg av side i striden mellom Kleopatra og Ptolemaios XIII. Dette styrker Kleopatras egen innsats som aktør og her er det også hun selv som dreper Potheinos etter at hun oppdager ham bak gardinen i Cæsars værelse i palasset. Her er det heller ingen Cæsarion, eller avkom med Marcus Antonius, som står i veien for å tegne bildet av forføreren og maktpersonen Kleopatra som handler ut fra egeninteresse - som en mann ville ha gjort det. Kanskje bare en antydning om at hun ønsker å fortelle Cæsar noe idet han svinger innom henne før møtet i senatet 15. mars 44?

Der Rex Harrison er en blanding av britisk kolonialist og gammel feltherre, overlegen alt og alle, gestalter Warren William Cæsar som amerikansk tycoon, ubekymret og sterkere enn den livstrette Rex Harrison. Historien om Kleopatra som reduseres til endimensjonalt kjønnsobjekt, kan i hvert fall med dagens øyne leses som fortellingen om 1950- og 1960-tallets sex-symboler på lerretet. Marilyn Monroe, Rita Hayworth, Jayne Mansfield, Ava Gardner, Jane Russell, Sophia Loren, Gina Lollobrigida (som var tiltenkt rollen som Kleopatra i Due notti con Cleopatra) og Elizabeth Taylor, som uansett hvor mye de anstrenger seg for å få anerkjennelse for sin skuespillerkunst først og fremst må finne seg i å være der for et voyeuristisk objektiviserende filmkamera som substitutt og forlengelse for det mannlige blikket (for å ty til feministisk sjargong). Ikke alle av de nevnte hadde de samme evnene i så måte, men mange hadde det, blant dem Elizabeth Taylor og hennes Kleopatra, som mennenes samtale om henne avslører. Hun gjør et valg etter første møte, som også Claudett Colberts Kleopatra - seksuell tiltrekning er den eneste kapitalen som tjener som innsats i spillet med mennene som ikke behandler henne som en likeverdig hersker og Gud.

Fra 1934 til 1963 og frem til våre dager skulle en tro at det hadde skjedd noe, og at det ikke kunne bli verre?

Cleopatra, 1999

Ti år hadde gått siden Timothy Dalton hengte vekk smokingen og leverte inn sin Walther PPK til Q med takk for seg til 007. Retrospektivt var det lite på lerretet som kunne måle seg med James Bond, lite kan tross alt det når det kommer til oppmerksomhet og dedikerte fans, men Dalton hadde fortsatt stjerneglans etter Bond, rett alder (52) og må vi anta fra produsentenes side det som skulle til for å spille Cæsar.

Hovedrolleinnehaveren Kleopatra, Leonor Varela var 25 år under innspillingen, og på vei til å skape en karriere i filmbransjen. Hun hadde blant annet en mindre rolle kreditert som “Ballroom Beauty” i Mannen med jernmasken (1998) med Leonardo di Caprio, samt flere andre biroller. Chilenske Varela har et utseende som svarer godt til tidens skjønnhetsideal, og føyer seg slik inn i rekken av tidligere castingvalg. Produksjonen ble laget som en to episoders miniserie for fjernsyn, og er gjennomført velprodusert og påkostet. Likevel opplever jeg denne minst like datert som de foregående eksemplene, og førstemøtet er et talende eksempel på problemer som gjennomsyrer hele produksjonen.

Serien innledes i Star Wars-stil med åpningstekst, ikke akkompagnert av John Williams, men et egyptisk/arabisk blåseinstrument. Vi får vite at vi befinner oss i Egypt 47 BC:

“Cleopatra, the twenty year old Queen of Egypt is in Exile. Her brother and sister have stolen the throne. Egypt is part of the Roman Empire and is in debt to Rome. The Great Julius Caesar and his army have come to Alexandria to collect the debt. Cleopatra awaits at the borders, plotting her return.”

Fra innledende tittelsekvens tas vi til romernes innmarsj i Alexandria ledet av Cæsar høyt til hest på sin vogn. Folk er ikke fra seg av glede over å se dem, og det stemmer i hvert fall med de skildringene som historikerne gir av den anti-romerske/gresk-makedonske stemningen i byen. Cæsar går målbevisst inn i møtet med Ptolemaios XIII og hans (og Kleopatras) søster Arsinoe. Cæsar streber rett opp til den lille kongen, bøyer seg ned mot ham og spør den livredde gutten hvor gammel han er. Da kongen blir svar skyldig bryter Potheinos, her spilt av James Saxon, inn og svarer gammel nok til å regjere (som han ikke var), før gutten svarer 12. Da Cæsar snur seg for å gå sier Arsinoe at hun er gammel nok til å regjere, men avvises tvert av Cæsar. Bare oppsynet av evnukken Potheinos, overvektig og utstyrt med en sort parykk, er nok til å provosere en allerede irritert Cæsar, som gjør det klart at den han er mest interessert i å møte er den unge dronningen som påstår å være en guddom.

Det er som tidligere kontrasten mellom den uredde generalen Cæsar, med selvtillit langt utenpå brystpanseret, muskuløs og sterk, i møtet med den kvapsete barnekongen, hans obsternasige storesøster og den androgyne, fete, statsministeren, umiddelbart presenterer oss for konfliktens motpoler. Dekadensen Cæsar møter er noe fordervet og motbydelig antitesen av det som Kleopatra på mystisk står for - til tross for at dette er hennes familie, hennes palass og hennes kultur. Øst mot vest.

Det klippes til en ørkenoase, hvor livlegen til Kleopatra har tatt med seg en prostituert for å møte dronningen. Hun hveser og freser til mennene før hun kommer seg inn til dronningen. Vi får ikke se Kleopatra, og hører bare hennes sensuelle stemme bak florlette teltduker og gardiner. Lyssettingen er varm og myk og det er som å se inn i 1800-tallets fantasier om Orienten.

Filippo Baratti. In the Harem, 1881. Public domain, via Wikimedia Commons

Hun har kommet for å forberede Kleopatra foran møtet med Cæsar og Kleopatra ønsker å få hennes råd om hvordan hun skal få Cæsar til å forelske seg i henne. Det er mye å si om den saken og Kleopatra ber henne om noen konkrete tips i elskovskunsten fra en med erfaring. Skritt for skritt, så og si. Hviskende forteller hun at menn liker å bli berørt, men at alle menn er forskjellige. Kleopatra forklarer at Cæsar er en erobrer, og det gjør visst saken enklere. Konsulenten lager et smekk med tungen, og oppmuntrer sin elev med at en slik mann er lett å få til sengs, men at det er vanskeligere å holde på interessen hans. Hun må alltid la han tro at uansett hvor mye hun gir ham av seg selv, er det alltid mer å erobre. Hele scenen er lydlagt med esoterisk østlig-inspirert musikk.

Rollene er satt. Kleopatra har fått instruksjoner som gjør at hun kan skaffe seg et grep om Cæsar, og det er kun seksuelt betinget. Ikke noe vits å forsøke å imponere med resitering av Homer eller mattestykker.

Når vi nå kommer tilbake til scenen med tepperullen, står Cæsar med sin general Rufio på palassbalkongen og ser mot det store fyret i Alexandria, et av verdens underverker. Cæsar lar seg imponere og viser med det et lite glimt av fascinasjon for Egypt. Det er imidlertid ikke fred å få når du skal okkupere et land, krige med en brøkdel av styrkene fienden besitter, løse familiefloker, og sørge for at befolkningen har mat. Cæsar informeres om at ansvarlig for kornmagasinene ikke har rent mel i posen, og får ham tilkalt. I neste scene møter vi Cæsar ved skrivepulten da den utro tjeneren bønnfaller ham om nåde. Cæsar, som ellers og som tidligere nevnt var kjent for sin evne til clementia/tilgivelse, er ikke i humør til det i dag og vender det døve øret til, men får med seg at Potheinos står bak også her.

Inn kommer tepperullen, men uten Apollodorus. Han har av ukjente årsaker ikke fått ta del i denne versjonen - her er det en eldre tjener av dronningen ved navn Mardian, en evnukk som vi møter i Shakespeares Antony and Cleopatra. Cæsar mottar gaven og Mardian insisterer på at teppet rulles ut umiddelbart. Cæsar virker uinteressert og står med ryggen til da evnukken og hans to hjelpere forsiktig ruller ut Kleopatra. Her er det grasiøst og Cæsar står med ryggen til. Det er Rufio som ser hva teppet skjulte og påkaller hans oppmerksomhet. Kleopatra blir bare sittende som en Venus i sitt muslingskall, og Cæsar smiler, sperrer øynene opp og begynner å le. Kleopatra smiler forførerisk og får hjelp av varm belysning, mer esoterisk musikk og sakte panorerende kamera som utforsker henne slik Cæsar gjør med sitt blikk. Det er mannens blikk, vi får ta del i fra vår tilskuerposisjon. Kameraet går nærmere og nærmere, erobrer Kleopatra med blikket, slik vi vet at hun vet at hun må gjøre for å vinne Cæsars interesse og utnytte hans makt for sine mål.

I en forstand er det en kvinne som utnytter sine vitale egenskaper. Cæsars eneste svakhet er kjønnsdriften, og da er det bare å peise på. Kleopatra vi møter her har ikke blitt utrustet med språkkunnskaper, intellekt eller noen andre talenter enn hennes vakre utseende. Cæsar bøyer seg ned og tar hennes hånd. Hun reiser seg og han sirkler granskende rundt henne og tar seg tid til å nyte synet av sin uventede gave. Hun lar seg betrakte, hever hodet og forsøker å fange blikket hans.

Cæsar: You´re very young to be a goddess… (stemmeleiet er dypt og raspende som en sulten tiger) Kleopatra: I am the daughter of Isis. Cæsar: Cleopatra. Kleopatra: Cæsar.

Av blikk, stemmeleie og utsnitt, skulle en tro at de var umiddelbart klare for å hoppe til sengs, men det skal snakkes litt til først. Kleopatra setter seg til rette på sin gulltrone, mens Cæsar slår seg ned på en krakk på gulvet. Hun er i gang med å overbevise ham om sin rett til tronen, men det er ikke noe hun sier som gjør spesielt inntrykk på Cæsar. Dialogene og skuespillet er dårlig på et nesten usannsynlig nivå. Det er bortenfor all troverdighet, og rett og slett vondt å beskue, men noen må jo gjøre det.

Da Cæsar blir lei og ønsker å gå til sengs, er det stikkord for erotisk manøver del 1. Kleopatra fester blikket i ham og erklærer at bare en seng er trygg for henne og det er hans. Nok småprat med andre ord. Hun leder an til sengekammeret, og går i gang selv om Cæsar sier at det ikke er nødvendig og at det ikke vil påvirke hans dømmekraft. Hun hører ikke. Cæsar legger til at han aldri tar en kvinne som ikke gjør det av egen vilje. Kleopatra kysser ham. Han påpeker at hun skjelver og spør om hun er redd for ham. Kleopatra svarer; “No, I fear no one.” Cæsar aner fortsatt ugler i mosen; “You´ve never done this before, have you?”

Men når Kleopatra nå legger seg ned på madrassen kommer han etter. Siste ord er imidlertid ikke sagt.

Cæsar: Who are you Cleopatra? Are you someone I can trust. Kleopatra: I am Egypt. And Egypt is yours for one night only.

Det er kleint, pinlig og provoserende. Det er mye hud, og antydning til brystvorter under tynne tunikaer, men aldri mer. Det er omtrent like opphissende som å se en tilfeldig sjamporeklame, men mer forstyrrende ved måten Kleopatra her reduseres som karakter. Det blir ikke bedre heller. Cæsars åpenbare spill for galleriet; du trenger ikke å gjøre det, du skjelver, det her er unødvendig, er som et ekko av mektige menns utnyttelse av posisjon for å oppnå seksuell tilfredsstillelse - hun var med på det med andre ord. Cæsar blir ikke fremstilt som en overgriper, men filmen antyder på schizofrent vis et overgrep ved måten jomfrudommen ofres på pliktens alter.

Det kan være at mitt blikk og perspektiv er farget av metoo og at det blir urettferdig å påføre en slik tolkningsramme på filmen. Men feminisme er eldre enn metoo, og det er mange som har påpekt hvordan kjønnsdiskriminering i samfunnet smitter over på lerretet og vice versa. Det er alltid en risiko for å overtolke, men samtidig er filmen et speil av språk, adferd, ideologi og kort sagt ens samtid.

Hva med skildringer av Kleopatra som noe annet enn forførerske og sex-objekt? Den mest puritanske i mitt utvalg, måte finner vi drøyt 50 år før 007 Cæsar og hans Bond-pike Cleo. Men den forstyrrer også på sitt vis.

Caesar and Cleopatra, 1945

I virkeligheten skal Kleopatra ha vært 21 eller 22 da hun møtte Cæsar første gang. I Caesar and Cleopatra (1945) spilt inn 11 år og en verdenskrig etter Cecil B. DeMilles versjon, møter vi barnet eller ungpiken Kleopatra på 16. Riktignok spilt av Vivien Leigh som på tidspunktet var over 30, men i filmens åpningsscene er det en mentalt purung dronning som møter Cæsar. Ikke i en tepperull, men under stjernene og ved Sfinxens føtter.

Filmen var basert på George Bernard Shaws skuespill, og den gamle nobelprisvinneren og forfatterbautaen bidro selv som rådgiver til produksjonen. Dette skulle være britisk films storsatsning for å vise at de kunne hamle opp mot Hollywood, men slik ble det ikke. I forbindelse med nylanseringen av filmen i Eclipse 20: George Bernhard Shaw on Film, gir David Blakeslee (2010) en innsiktsfull vurdering av filmen. Han stiller seg i all hovedsak positiv til filmen, men legger ikke skjul på dens problemer. Blakeslee påpeker både dens kolonialistiske, patriarkalske og sjåvinistiske verdensanskuelse. Filmens fremstilling av svarte, spesielt i skildringen av en av Kleopatras tjenere/slaver som spiller ut det meste av rasestereotypier der han løper frem og tilbake i palasset, gjør store øyne og befinner seg i sine følelser vold i det meste. Kleopatras nærmeste, hoffdamen Ftatateeta, er en brunsminket Flora Robson med sort parykk, hvor Cæsars manglende evne/vilje til å uttale navnet hennes er et tilbakevendende humoristisk innslag. Filmen har tålt tidens tann dårlig, men tatt i betraktning dens relativt dårlige mottakelse da den ble lansert kan det ha vært utfordringer allerede den gangen.

Dette var som han sier ikke bare Shaws og regissør Gabriel Pascals fordommer, men i stor grad del av kulturen filmen blir til i. Skuespillet ble skrevet på en tid hvor det britiske imperiet var på sitt største rundt 1890, og filmen ferdig da de allierte hadde nedkjempet aksemaktene og sto igjen som seierherrer. Shaw var også forfatteren av Pygmalion, som de fleste kjenner bedre som My Fair Lady, og i Caesar and Cleopatra er det også den verdensvante kloke Cæsar som tar en ung, uerfaren dronning under sine beskyttende vinger. Cæsar er professor Higgins, og Kleopatra er Eliza Doolittle.

Den innledende sekvensen begynner med at Cæsar begir seg ut av sitt telt i ørkenen og henvender seg til Sfinxen i en monolog hvor han søker trøst for sin ensomme tilværelse som Romas/verdens mektigste.

“Hail, Sphinx: salutation from Julius Caesar! I have wandered in many lands, seeking the lost regions from which my birth into this world exiled me, and the company of creatures such as I myself. I have found flocks and pastures, men and cities, but no other Caesar.”

Ganske høy på seg selv med andre ord. I likhet med sfinksen er Cæsar nærmere himmelen og gudene, men hans skjebne er å erobre og underlegge seg verdens riker og folk.

“Sphinx, you and I, strangers to the race of men, are no strangers to one another [...] Sphinx, Sphinx: I have climbed mountains at night to hear in the distance the stealthy footfall of the winds that chase your sands in forbidden play—our invisible children, O Sphinx, laughing in whispers. My way hither was the way of destiny; for I am he of whose genius you are the symbol: part brute, part woman, and part God—nothing of man in me at all. Have I read your riddle, Sphinx?”

Nothing of man in me at all. Skjebnen har ført Cæsar til toppen, og det er ingen grunn til å tro at han er ved veis ende. Cæsar, etterkommer av Venus, gjennom Romas mytologiske opphavsmann prins Æneas fra Troja, kunne så visst måle seg med den egyptiske guddommen, men venter ikke svar og i hvert fall ikke at sfinxen høres ut som en ungjente.

Det viser seg å være Kleopatra som har gjemt seg ved gigantskulpturen og uten å vite hvem hun har møtt, tar den i hennes øyne gamle onkelen tilbake til sitt palass. Her går Cæsar umiddelbart i gang med å mane frem dronningen i Kleopatra, ved å sette slaver og tjenere på plass, som første skritt på veien mot å ta kontroll over hoffet som har manipulert henne og broren, med Potheinos i spissen som antagonist også her.

Denne handlingen skjer i Kleopatras eksil, og det er først senere, vi får gjengitt scenen med tepperullen i denne utgaven. Da har altså Cæsar allerede møtt Kleopatra, men må smugles inn i Alexandria for en gjenforening med Apollodorus sin hjelp. Apollodorus spilles her av Stewart Granger, flamboyant akrobatisk og med mye Errol Flynn over seg i både fektescener og øvrig fremtoning.

Cæsar begynner å forme sin Kleopatra fra første begynnelse, og det er en tvetydighet i relasjonen mellom den middelaldrende/aldrende Cæsar og hans unge protesjé. Hun er flørtende, men ikke som den kontrollerte og selvbevisste Claudette Colbert eller stadig mer tynnkledde Liz Taylor. Her er det den opphøyde Cæsar, som er overbærende med sin Eliza/Kleopatra når hun kommenterer hans alder og hårtap. Han er tålmodig og tilgir henne som man tilgir et naivt barn, og et faderlig kyss på pannen er det mest intime mellom dem. Det er altså ingen vamp, seksuell forførerske, eller Serpent of the Nile å skimte hos Vivien Leigh, selv om hun gradvis og som del av frigjøringen fra sin mentor, kommer til å vise både ondskap og grusomhet. Filmen avsluttes med at Cæsar forlater Alexandria for å reise hjem til Roma, og vi vet hva som ventet ham der.

Claude Rains er i fysikk og karisma, langt unna den stereotypiske Cæsar, og han rammes også av kritikken Barthes målbar om hvor vanskelig det er for skuespillere å riste av seg det vi kjenner dem som fra bestemte roller - den listige, utspekulerte, feige, hamløperen. Ingen vet nøyaktig hvordan den romerske hærføreren var, men vi vet at han var en svært erfaren soldat på dette tidspunktet og sannsynligvis bar preg av det i sin fysiske fremtoning. Det gjør ikke Claude Rains. Heller ikke har han pondus nok i form av sin personlighet til å virke troverdig da han konfronterer hele det egyptiske hoffet. Vivien Leigh gjør så godt hun kan, men det er langt fra Scarlett O´Hara til Kleopatra. Når vi tar i betraktning de personlige omkostningene produksjonen hadde for hennes del, og den mentale lidelsen som skulle plage henne livet ut, gjør det filmen enda mer utfordrende, her beskrevet på Kendra Beans nettsted dedikert til ekteparet Vivien Leigh og Laurence Olivier:

“Shortly after filming began, Vivien discovered she was pregnant. This was something both she and Laurence Olivier had wanted from the outset–sealing their love for each other and their marriage. Gabriel Pascal was not happy with the news, and Vivien wrote to Leigh Holman telling him that everyone was being cross with her because how did she expect to portray a 16 year old in her condition? Pascal had the shooting schedule rearranged to film Vivien’s scenes first, and failed to hire a stunt double. During the scene where Cleopatra runs “up and down the Memphis Palace beating the slave,” Vivien slipped on the freshly polished studio floor. The fall caused her to miscarry the child she had desperately wanted.”

Dette bidrar også til at den moralistiske “nå-skal-du-høre-her-jenta-mi” i filmen føles ekstra problematisk. Og det tar oss videre til neste møte, som kan beskyldes for mye, men moralisme er ikke blant tiltalepunktene.

Kureopatora, 1970

Den japanske animelegenden Osamu Tezukas skildring av henne i Kureopatora (1970) må regnes som den langt på vei frieste. Samtidig tegner han ikke et mindre kjønnsstereotypisk bilde av Kleopatra enn det vanlige.

Filmen innledes med bruk av hybridteknikk (animerama) hvor animerte ansikter og effekter blandes med realfilmopptak av ekte skuespillere og omgivelser. Vi befinner oss langt ut i verdensrommet og inn i fremtiden. Menneskeheten er truet av Pasateli, en fiendtlig fremmed makt som ønsker å utrydde vår sivilisasjon. Våpenet er noe som kalles “Kleopatra-planen” og tre agenter blir sendt tilbake i tid til antikkens Egypt for å finne ut hva planen består i og stanse Pasateli. Agentenes sjeler transporteres og tar bolig i henholdsvis kjæleleoparden til Kleopatra, en av tjenestepikene hennes og en galeislave. Julius Cæsar ankommer med sine styrker, og møter motstand fra egypterne. Den romerske militærmakten er imidlertid overlegen, og geriljaen må tenke utenfor trekanten. De kjenner godt Cæsars rykte som grabukk og legger en plan for å bruke Kleopatra som agn.

Problemet er bare at hun ikke har utseendet med seg. Men i en japansk animert fantasi fra 1970, er det ikke noe som heter problemer. Hennes nærmeste fortrolige, Apollodoria, tar henne med til en trollmann som knar bokstavelig talt fram den skjønnheten som hun skal bli berømt for i ettertiden ved hjelp av eliksirer og andre remedier.

Når vi kommer til møtet mellom Cæsar og Kleopatra, kan i hvert fall alle historikere som irriterer seg over tepperullen, endelig få en versjon hvor hun pakkes naken inn i en striesekk. Apollodoria ror dem inn i nattens mulm og mørke, og bærer frem sin gave til Cæsar. Denne gangen er det imidlertid en dødelig presang. Apollodoria later som hun leverer Cæsars rene klær, og får audiens. Cæsar setter seg rolig ned og fyrer opp en sigar (!) før han forteller at han en gang ble forsøkt drept i en lignende situasjon og at han nå alltid koker klærne (veldig omstendelig prosess med klesvask) når de leveres tilbake, og peker på en boblende gryte. Men Cæsar har gjennomskuet i hvert fall deler av planen og avslører at han vet at det er Apollodoria som har oppsøkt ham og at hun er i ledtog med geriljaen. Han har imidlertid ikke skjønt hva som befinner seg i sekken. Apollodoria forlater ham, og forsiktig åpner han sekken og Kleopatra åler seg ut som et slangemenneske. Nå viser Cæsar seg som en galant erobrer og finner frem et pledd som han dekker til Kleopatra med og forteller at han ikke er den brutale generalen folk tror, men en pilegrim som søker skjønnhet og skjønnhet alene. Ikke noe skjelving fra Kleopatras side her. Filmen veksler mellom ren slapstick, underlivshumor og poetiske og kunstnerisk dristige skildringer. Først og fremst må den ha blitt drevet fram etter innfallsmetoden og det gjør den spennende for oss som synes slikt er spennende. Drapet på Cæsar skildres som et japansk no-drama med messende sang og musikk. Det er ikke akkurat Kurosawa, men Kureopatora er heller ikke som noe annet sammenlignbart, og denne annerledesheten er et friskt pust i alle gjentakelsene.

Filmen ble i sin tid omtalt som animert porno, men de som er ute etter det blir nok skuffet. Tezuka var ikke redd for å vise hud og nakenhet, og sparer ikke på klisjeer, stereotypier og sjåvinisme, men karikert og overdrevet i en grad som demper sjokkeffekten.

Den gir imidlertid ikke noe annet eller rikere bilde av Kleopatra, og heller ikke her finner en spor av en sammensatt, kompleks og intelligent aktør i maktspillet om Egypts fremtid som suveren stat.

Rome (2005-2007)

Kleopatra, spilt av Lyndsey Marshal, som møter oss i HBO-serien Rome (2005-2007), i sesong 1, episode 7, 8 og sesong 2, episode 2, 8, 9, 11 er også noe for seg selv. Serien går over to sesonger og spenner over en periode fra Julius Caesars erobring av Gallia til Augustus' konsolidering av makt etter Marcus Antonius' død i 30 f. Kr. Rome gjorde et godt narrativt grep i å sirkle inn historien rundt to hovedpersoner som ikke tilhører makteliten. De blir imidlertid nevnt av Cæsar selv i sin beretning om krigen i Gallia, og vi kan derfor med ganske godt belegg si at de har levd. Vi følger Lucius Vorenus (Kevin McKidd), en romersk centurion i Cæsars tjeneste. Vorenus har vært i Gallia i årevis, og kommer hjem til en familie som ikke er helt som den var da han reiste ut og et Roma som likedan har forandret seg. Hans følgesvenn, vennskapet er ikke alltid like hjertelig, legionæren Titus Pullo (Ray Stevenson) er enslig, drikker og fester, men er en god soldat. De to representerer de lavere samfunnslagene i Roma og vekslingen mellom upstairs and downstairs er en god formel for å skape drama. Disse to blir med på Cæsars ekspedisjon til Egypt.

I episode 8 til 10, første sesong, foregår deler av handlingen i Egypt, og vi kjenner forhistorien godt frem til nå. Episode 8 begynner med hans ankomst i Alexandria. Den foregående episoden avsluttes ved at Pompeius går i land i Egypt og mister hodet.

Cæsar (Ciarán Hinds), får vite at Kleopatra holdes fanget utenfor Alexandria, og sender Vorenus og Pullo for å hente henne. De kommer i grevens tid og redder Kleopatra fra drapsmennene som er sendt ut på kongens vegne for å rydde henne av veien. Det viser seg at Kleopatra ikke er helt seg selv. Hun er avhengig av opium og verken i stridbar eller presentabel form. Hoffdamen hennes Charmian vet imidlertid hva som venter henne og at hun må få dronningen rustet til det for Egypts del avgjørende møtet med Cæsar. Opiumspipa får bli igjen i ørkenen og cold turkey venter for Kleopatras del. På en stopp underveis, og i ferd med å komme til hektene igjen, avslører hun til Charmian at Cæsar skulle vært hos henne nå, da hun var på sitt mest fruktbare og moden for å bære fram hans barn. Problemet er at det fortsatt er langt til Alexandria, og tiden er knapp. Charmian vet å være føre var og får en lys idé. Hun henter Vorenus inn til dronningen som snuser på ham og gir uttrykk for samtykke uten å virke veldig imponert over sin utvalgte.

Charmian: Majesty commands you will enter her. Lucius Vorenus: I do not understand. Charmian: You have coitus with her. Lucius Vorenus: You have it wrong. Coitus means to make babies! Charmian: Exact! So, make babies. Kleopatra ser opp på Vorenus og sprer beina. Charmian: Don't be scared. Hun begynner å kle av Vorenus. Lucius Vorenus: I'm not scared. I just cannot do what you ask. It is not... it is not in our custom. Roman men are not used by women in this way. Charmian: Come. You will enjoy it. My queen is an excellent lover. Kleopatra strekker foten fram og beføler Vorenus. Han er fortsatt skeptisk, men legger seg motvillig på henne. Cleopatra: What is he waiting for? He must do as he is told! Charmian: Let me give you a hand. Nå er det nok for Vorenus og han dytter Charmian bort. Lucius Vorenus: Get off! I must ask forgiveness of Your Majesty, but I cannot comply! I am no slave to be commanded so! With all respect… Cleopatra: He refuses? This insect refuses me? Charmian: You dare refuse the daughter of a sun god? Vorenus forlater teltet og går ut til Pullo. Lucius Vorenus: Pullo, report immediately to Princess Cleopatra and do as she says! Titus Pullo: Eh? Lucius Vorenus: You heard! Titus Pullo: What's going on? Lucius Vorenus : Just go!

Pullo må følge ordre og er mer enn villig til innsats for Cæsar og fedreland. Scenen er satt for møtet med Cæsar. De to soldatene frakter Kleopatra inn i palasset i en striesekk og åpner den for ham.

Hun er ikledd en enkel linkjole, svett, usminket og rufsete etter reisen. Det er en kort scene, men blikkvekslingene mellom dem viser at her er ord unødvendig. I neste scene har Kleopatra fått på seg parykk, gull, glitter og make-up, og møter den lille broren som åpenbart er livredd for sin eldre søster. Hennes anklager mot hoffet fører til umiddelbar panikk og Potheinos og hans medsammensvorne Theodotus blir henrettet og får hodet plassert til offentlig skue på palassets festningsmur.

Den første samtalen mellom Kleopatra og Cæsar handler om at han ikke har noen sønn og hun antyder mer eller mindre subtilt hvordan hun kan være behjelpelig, før den går direkte over i strategiske spørsmål om korn og kontroll over Egypt. Også denne scenen er kort og selv om Kleopatra til dels viser seg oppdatert om politikeren Cæsar, er det nok en gang forførersken som er viktigst.

Kleopatra dukker ikke opp igjen før etter Cæsars død i sesong 2 i den delen av handlingen som utspiller seg i Egypt med Marcus Antonius.

TV-seriens fordel er at det kan brukes mer tid på oppbygging. Her får vi en enda sterkere motivasjon for Cæsars handlinger, og møtet med hoffet i Alexandria. Samtidig er det mye handling som skal håndteres i løpet av en sesong som skal avsluttes 15. mars 44 med drapet på Cæsar. Rikdommen og overdådigheten i hoffet er skildret i mørk belysning, det er varmt, klamt og klaustrofobisk. Ptolemaios og hoffet er en mangfoldig affære i alle hudtoner og størrelser. Lys og skygger bidrar til stemningen av en annen og mystisk tid hvor religion og politikk var uadskillelige. Kontrasten mellom Cæsar og det perverterte hoffet er skarp, men serien makter å fremstille det romerske som noe annet og fremmedartet. Cæsars ansikt males med blod før triumftoget, den uverdige behandlingen av både slaver og ofre for krigene, som gallerkongen Vercingetorix, incest og overgrep, forsterker et inntrykk av fortiden, til tross for at dialogene skjer på The Queens English i den romerske adelen.

Slik opplever en både det mystiske og fremmede med romerne, så vel som det egyptiske. Kleopatra er også mer eksotisk og annerledes, men fremstår ikke som den intelligente politikeren, snarere en rockestjerne på evig rus og omgitt av luksus og et entourage som lyder hennes minste vink.

Dessverre tegnes det ikke noe mer nyansert bilde av Kleopatra her enn ellers, og den religiøse overbevisningen hennes blir uforløst. Til seriens forsvar, kan det sies at den ikke handler om henne, og at rollen hennes i Cæsars fall er temmelig nedtonet. Også her er seksualiteten hennes fremste fortrinn, også her, og Cæsars manglende evne til å holde seg i skinnet. Kleopatra er en erobring, og barnet han får med henne er et trofé. Vi får vite lite om noen reelle følelser mellom dem. Forskjellen fra tidligere er HBOs mer liberale holdning til brystvorter og eksplisitte sex-scener post Game of Thrones.

Siste hieroglyf er ikke skrevet i historien om Kleopatra. Dokudramaet Queen Cleopatra (2023) er i skrivende stund det ferskeste tilskuddet, og med et eksplisitt uttrykt mål om å revidere eksisterende oppfatninger om dronningen kunne man i hvert fall håpe at hun kom mer til sin rett.

Queen Cleopatra (2023)

“There was a time long ago when women ruled with unparalleled power … as warriors, queens, mothers of nations. They bowed to no man. Their actions echoing unapologetically throughout history. And there is none among them more iconic than Cleopatra. Wixen or strategist. Collaborator or maverick. Her legend has been retold for millennia. But few know the real woman. Her truth. Worshipped and feared by Egypt. Courted and reviled by Rome. A leader with undeniable power that no one could ignore. She loved deeply, fought courageously, outsmarting her rivals. Cleopatra walked through the sand storms of history and left foot prints so deep that no man could ever erase them.”

Slik slås tonen an av forteller og produsent Jada Pinkett Smith i Queen Cleopatra (2023).

I motsetning til skildringene omtalt hittil er dette et dokudrama. Regissør Tina Gharavi har satt seg fore å tegne et mer sannferdig bilde av dronningen, og et viktig premiss for serien er hennes hudfarge. Dokudramaet kjennetegnes som sjanger av kombinasjonen av iscenesettelser og dramatisering sammen med kommentarer fra både såkalte talking heads i form av utvalgte ekspertkilder og i dette tilfellet en allvitende voice of god fortellerstemme. Retorisk bidrar denne sammen med kildene til å forsterke troverdigheten og ramme inn de komprimerte handlingssekvensene og tolkningen av dem.

Serien innledes med at en av de mest erfarne ekspertene blant kildene forteller om sitt første møte med Egypt og Kleopatra. Professor Shelley Haley, minnes sin bestemor som ga henne følgende formaning: “Shelley I don´t care what they tell you in school. Cleopatra was black.” Skjellsettende ord for en ung afroamerikansk skolejente, og fremlagt som premiss for hennes videre karriere. Fremstillingen av Kleopatra som svart, kan forsvares som en hypotese, men er umulig å belegge med håndfaste bevis. Spørsmålet er om det er viktig? Kleopatra var av gresk-makedonsk opphav. Det er kildegrunnlag for å hevde at hun var tiltenkt rollen som arvtaker etter sin far og hadde blitt skolert for dette formålet, slik jeg har påpekt tidligere. Hun var innviet i de religiøse ritualene som det innebar å være datter av Isis og tilhørte en kultur hvor det greske hadde smeltet sammen med det egyptiske på en måte som gjør det vanskelig å forestille seg dens annerledeshet for oss i dag.

Dette poenget blir sterkt underkommunisert i serien og ekspertenes “kontekstualiseringer” bidrar snarere til å tette igjen et eventuelt gap. Kleopatra er her gjenkjennbar for et moderne publikum. Vi får beskrevet hvilke motiver hun hadde, hva hun tenkte og følte for dem rundt seg. Spørsmålstegnene uteblir, og slik sett både kan og bør dette bidraget behandles som fiksjon på lik linje med de tidligere.

Handlingen tar til i det store biblioteket i Alexandria i 51 f. Kr. Kleopatra er igang med studiene, og vi ser henne fordypet over papyrusruller. Shelley Haley forteller:

“Cleopatra was first and foremost a scholar. She was a scientist. She was a linguist. Those things mattered to her just as much, if not more, than politics.”

Store ord for en 17 eller 18-åring. Her får vi endelig en skildring som presenterer noe annet enn den vanlige seksualiserte versjonen. Vi får også et kort innblikk i tiden før Cæsars ankomst til Egypt. Det er lite glamorøst, eller mystisk, men nedtonet og familiært. Hun sniker seg til en liten godbit selv om det virker som det er spiseforbud på lesesalen selv for en blivende dronning og Gud.

Det er her i biblioteket hun får budskapet om at farens tid snart er omme, og hun tar farvel i en scene som er ribbet for ritualer og symbolisme. Hun gråter over ham og hans siste ord er en advarsel om at hun må være årvåken og passe seg for de som nå ville stikke kjepper i hjulene for hennes overtakelse av makten. Det er en pussig ambivalens i forholdet mellom hva vi ser og opplever i rekonstruksjonene, og når denne scenen kommenteres av egyptolog Colleen Darnell, påpeker hun de uvanlige familieforholdene ved å lattermildt påpeke av Kleopatra noen år tidligere tok livet av storeøsteren sin, før vi igjen er tilbake til det sørgende ansiktet til Kleopatra i nært utsnitt og får vite at hun var sin fars favoritt.

Nå følger en forholdsvis kildetro skildring av hva som så skjedde. Kleopatra tar avstand fra broren og Potheinos, og ekspertene beskriver det som et giftig familieklima med direkte henvisning til Game of Thrones (2011-2019). Forberedelsene til kroningen kunne ha vært som en scene fra en annen serie, The Crown (2016-), med en selvbevisst lederskikkelse som heller vil bruke tid på de viktige tingene, politikk og sånn, enn tomme ritualer. Slik det fremstår, både av handling og av ekspertenes kortklipte kommentarer, er det en moderne rolleforståelse som skildres her. Slik en moderne regent kan være litt konge, litt pappa, litt statsoverhode, litt surfedude, litt opphøyd, litt en av folket, får vi inntrykk av at Kleopatra hadde en distanse til sitt opphøyde vesen som for meg virker som mer fantasy enn nevnte Game of Thrones. Hun må flykte fra Alexandria, deretter til Øvre Egypt og videre til Syria. Der bygger hun opp sin militære styrke og får våpen- og kamptrening med skarpe sverd, noe som virker veldig lite trolig. Cæsar ankommer Egypt og opprøres atter en gang (Groundhog Day, for Cæsar) av gaveoverrekelsen med Pompeius hode på et fat. Denne versjonen av Cæsar er en sammenbitt hardbarket John Patridge (52) mer troverdig i panser enn tunika.

Forsøket på å revidere synet på Kleopatra havarerer for min del ved at den bruker dokumentaren som sjangermessig troverdighetsforsterker. Den skal overbevise oss om at hun var mørkere i huden enn Elizabeth Taylor, men også at hun var en mektig person som vi kan bruke som forbilde i dag - og spesielt for unge kvinner, svarte og afrikanere. Moderne forståelsesrammer/kognitive skjemaer dyttes på for å lage en person som er like fjern fra Egypt som Claudette Colbert, Sophia Loren, Miss Piggy eller noen av de andre som har kledd seg ut som egyptisk dronning før. Hva med det første møtet mellom Kleopatra og Cæsar - tepperull eller sekk?

Hun padles inn med båt i skumringen og bæres over ryggen i en sekk. Møtet følger stort sett samme mønster vi har sett tidligere, minus seksuelle overtoner. Nå er imidlertid ekspertpanelet veldig på alerten, og påpeker at historien om at Kleopatra bæres inn i en tepperull ikke er korrekt. Som vi ser er det en striesekk. Dette er i tråd med Plutark, og det er også et av de få stedene noen oppgir en kilde. Det er imidlertid for å påpeke at Plutark skrev 150 år etter Kleopatras død - mellom linjene ikke en troverdig kilde. I motsetning til en historiker som fritt fabulerer om Kleopatra ytterligere 1900 år etter Plutarks død.

Scenen fortsetter med at Kleopatra uttrykker sin kondolanse over tapet av Pompeius, mens Cæsar sirkler rundt henne og hveser ut replikkene sine. Hva eventuelt Kleopatra kan ha sett i ham, er i hvert fall ikke mulig å forstå, og Cæsar fremstår i hvert fall ikke som noen stor tenker, slik en av ekspertene vil ha oss til å tro på.

De av oss som venter på en skildring som klarer å formidle en Kleopatra som ikke er pådyttet moderne skjemaer og forestillingsrammer får det i hvert fall ikke her. Selv om Kleopatras utseende er viktig identitetspolitisk og enhver bevegelse eller ideologi står fritt til å spinne sine fantasier og tro på dem helhjertet, bør det forbeholdes fiksjon og kunst. Her kan du lese en utfyllende kommentar til Queen Cleopatra (2023).

Mens vi venter på neste møte

Hva forteller alle disse møtene? Claudette Colbert var kalkulerende, selvsikker, kynisk, forførerisk, men når det ikke fungerer, taktisk og kvikk i replikk og hodet. Warren William var på sin side den amerikanske mogulen i romerske regalier. En erobrer, og diktator med Romas beste som mål som elsket Egypt som investering mer enn Kleopatra som kvinne.

I 1945 er det 16-åringens møte med den aldrende Cæsar. Vivien Leigh går fra naiv, uskyldig, livsfjern og usikker, under ledelse av professor Higgins/Cæsar som på sin side går fra å være en midtlivstrett hersker, ensom gud omgitt av dødelige, en allvitende, kontrollert, aseksuell/seksuelt uinteressert, general og leder. Han skildres positivt med sterk vektlegging av hans evne til å tilgi/benåde sine fiender; hans clementia, som representerer sivilisasjon og overlegenhet i møtet med østens mystikk og skikker. Det er imperatoren som bringer lys til sine undersåtter og vasaller.

Elizabeth Taylor prøver å ty til fornuft, og bruke sin egen, men gir opp og kaster tunikaen. Det er lite som skiller det gresk-makedonske ptolemeiske fra det romerske når det kommer til stykket annet enn ekstravagant forbruk av gull og glitter. Rex Harrison er som Claude Rains en aldrende og sliten hersker (representert gjennom fallesyken), vant til å ta, også det han ikke kan få og slik er det også med Kleopatra. Her skapes det ikke tvil om farskapet til Cæsarion, men hans relasjon og ekte følelser for Kleopatra er tvetydige. Timoty Dalton veksler mellom to modi. En medgjørlig Cæsar hvis han får det som han vil, og en krakilsk og vrang Cæsar da han blir motsagt eller nektet noe. Varela smyger rundt og forfører og er den mest endimensjonale og flate tolkningen i utvalget. Bråkete og sint, men også forførende og stort sett iført gjennomsiktige gevanter.

Den animerte Kureopatora er en godhjertet skikkelse som blir brukt som brikke i et politisk spill. Hun faller for Cæsar, som også bak grønnfargen, sigaren og den imponerende fysikken er mest opptatt av skjønnhet og harmoni.

I HBOs Rome er Cæsar en hard negl og hans fall er kvinnene. Det er imidlertid ikke Kleopatra som har hovedansvaret for hans død, men hans forhenværende elskerinne Servilia som av Sveton beskrives som hans kanskje eneste kjærlighet. Etter et hardhendt oppgjør og avskjed mellom dem blir hun besatt av tanken på at sønnen Brutus må handle i plikt for den romerske republikken som Cæsar truer, og drepe ham. Kleopatra blir mer sentral for skjebnen til Antonius, men skildringen preges av rus, hedonisme og dekadanse.

Adele James spiller en selvbevisst, kunnskapsrik, altoppofrende kvinne, som med et kostymebytte kunne ha gått rett inn i et moderne styrerom på Wall Street. Forholdet mellom henne og Cæsar er like fullt seksualisert og det samme gjelder hennes relasjon til Antonius. Det er det stor grunn til å tro at den var, i hvert fall med tanke på at det ble avkom i begge forholdene, men serieskaperne makter ikke å gi dette en form som antyder annerledesheten i den antikke verden. Dermed ender de også opp med å videreføre det ensidige bildet av en forførerske.

Uansett historisk korrekthet er det vel sannsynlig for nye tepperuller i fremtidige skildringer, men hva med de andre særegenhetene som har preget tidligere adaptasjoner, vil de også bli repetert? Fortsatt her jeg til gode å se en inngående skildring av hva som skjedde i Kleopatras liv frem til hennes møte med Cæsar. Queen Cleopatra (2023) gir noen drypp, men en av mange utfordringer skaperne av dokudramaet sliter med er å fortelle et helt liv på fire episoder à 45 min. (mer eller mindre) selv om det ikke varte mer enn drøyt 39 år. Det andre jeg har sett begynner imidlertid med Cæsars ankomst til Egypt.

Adrian Goldsworthy gir et frodig bilde av Kleopatras far i sin biografi om Cæsar (2006):

“Livsløpet til Kleopatras far illustrerer både den ustabile egyptiske politikken og den åpenbare avhengigheten av Roma. Han var Ptolemaios XXII, uekte sønn av Ptolemaios IX og antagelig en av hans konkubiner. Hans far var blitt konge i 116 f. Kr., da hans mor valgte ham som medhersker og ektemann, for senere å bli vraket til fordel for en annen bror, den massivt fete Ptolemaios X, til han omsider fortrengte begge med makt og ble sittende på tronen til han døde i slutten av 81 f. Kr. Han ble etterfulgt av sin nevø Ptolemaios XI, som ble tatt som gemal av sin stemor. Han tok henne straks av dage og ble selv myrdet like etter. Sulla [den romerske dikatoren] utropte da Ptolemaios XII til konge av Egypt. Han kalte seg selv “Den nye Dionysos” (Neos Dionysys), men var bedre kjent under det mindre flatterende kallenavnet Auletes eller “Fløytespilleren” - noen vil hevde at “Obospilleren” antagelig ville være en bedre oversettelse, men den andre versjonen brukes hyppigere.” (Goldsworthy 2006, s. 476)

Michael Grant, biograf og forfatter av Cleopatra (1972) skriver følgende:

“Since the time of Ptolemy II there had been many more brother-sister marriages in the same royal house, and, in spite of obscurities regarding her pedigree, there is no doubt that Cleopatra VII, for all her outstanding intellectual and physical endowments, was the product of generations of incest.” (Grant, Michael. Cleopatra, 1972, loc. 799)

Dette burde være en gavepakke for dramatisering av Kleopatras tidlige år, ikke minst for å kaste lys på det jeg oppfatter som en blindsone i filmutvalget som er gjengitt her - religionen.

Religion som blindsone

Særlig biografien Cleopatra (1972) skrevet av Michael Grant synliggjorde religionens rolle i Kleopatras liv for min del. Grant skildrer religionens rolle i Egypt, ikke bare for Kleopatra, men også for romeren Marcus Antonius. Religionen fremstilles hos Grant som noe som gjennomsyret hoffet og i hvert fall deler av det egyptiske samfunnet på en langt mer altomgripende måte enn hva som ofte bare antydes i filmene.

Filmens Kleopatra skildres ofte som en regent som bruker sin status som gud når det er betimelig og passer henne taktisk, mer enn at hun selv anser seg - på fullt alvor - som en faktisk legemliggjøring av guddommen Isis som hersker og farao i Egypt.

For å ta et eksempel som ikke er hentet fra noen av filmene. I den svenske radioserien P3 dokumentär om kjente historiske skikkelser, skildres det første møtet (som muligens ikke var det aller første) mellom Antonius og Kleopatra i Tarsos. Her beskrives det som et spektakulært skuespill. Kleopatra spiller rollen som Afrodite, og er ifølge kommentarene godt vant med å delta i lignende ekstravagante forestillinger i hoffet og av religiøs art. Det er imidlertid et bilde som tegnes - og dermed gjentas fra tidligere fortellinger - av en taktisk, rasjonell aktør som iscenesetter seg selv avkledd den rituelle betydningen av begivenheten. Skildringene hos Grant gjør det imidlertid vanskelig å fatte hvordan et menneske som i så stor grad innhylles i en sterkt religiøst preget kultur, ikke selv tror på sin guddommelige status, og at hun også i Antonius møter en person som vi skal se, selv var tilbøyelig til å identifisere seg med både Dionysos og Herkules, og dermed gi seg hen til det åndelige.

Den får meg også til å stille et spørsmål om det ikke er en vesentlig referanseramme som mangler. Religion og religiøse ritualer er ikke fraværende i filmene som er representert her, men min påstand er at religionen skildres på en måte som tapper dem for betydningen den kan ha hatt i historiens samtid, altså antikken. Dialogen gjengitt mellom Cæsar og Kleopatra i 1963-versjonen blir en av flere skildringer av religiøs overbevisning og ritualer som oppleves som overfladiske og lite gjennomgripende.

I det tidligere eksempelet fra Cleopatra (1934), virker Cæsar mer interessert i den lettkledde Kleopatras løfter om gull enn hennes guddommelige status, fysiske attributter og forføreriske tilnærminger, er en rimelig tolkning av dette som et tegn på ham som materialist? Det kunne ha blitt tolket som en manglende interesse for det annet kjønn, men konteksten som sådan lukker den varianten. Jeg mener hans grådighet var et like forståelig og plausibelt motiv i 1934 som det er i 2023 - og at kontrakten (i hermeneutisk betydning av begrepet) mellom forteller og publikum som etableres om motivenes/bestanddelenes betydning kan forsvare en slik påstand. En mer subversiv eller kritisk tolkning vil alltid være mulig, men det er etter min mening mulig å identifisere et samsvar mellom intendert budskap i filmen og et allment oppfattet budskap hos publikum - selv om tolkninger kan variere på individuelt nivå og at snart 100 år har gått siden filmen hadde premiere. Spørsmålet som ikke lukkes er om greed is good, som Gordon Gekko sa de i Oliver Stones Wall Street (1987) eller om gull og grådighet er kimen til alt ondt? I fortellingen om Julius Cæsar er det ikke så godt å si, men det er fullt mulig at publikum i 1934 delte seg like mye som i 2023 i grader av sympati, fascinasjon, avsky og antipati for hans karakter.

Min påstand er at det er lettere for tverrsnittet av tilskuere i dag som i 1934, å se gull, luksusbanketter, sex, som uttrykk for velstand, dekadanse og materialistisk hedonisme, enn som religiøst motiverte ritualer og dyrking av religion og at det reflekteres i fortellingenes behandling og fokus på religiøs overbevisning. Det er lettere å akseptere overdådig luksus ut fra egennyttig nytelse, enn som en kultisk seremoni, og at dette påvirker vår evne til å identifisere oss med karakterene. Det er lettere å forholde seg til en Kleopatra ruset på opium eller andre narkotiske stimuli enn en religiøst motivert ekstase eller fanatisme.

Hvis vi går ut fra, som blant annet Michael Grant påpeker, de sterkt religiøse og ritualiserte aspektene av Egypt, men også Roma, burde dette være en vesentlig del av fortellingen om Kleopatra. Prosesjoner og triumftog har en vesentlig plass i flere av filmatiseringene, men hva skjer hvis vi løsriver disse, de luksuriøse festene og orgiene fra en moderne forståelse som enten uttrykk for prangende forbruk, “conspicuous consumption” som Thorstein Veblen i sin tid kalte det, eller grenseoverskridende hedonistisk adferd? Hva om Julius Cæsar faktisk trodde han var etterkommer av Venus? Hva om Kleopatra faktisk trodde hun var Isis? Hva om Marcus Antonius trodde på både Cæsar, Kleopatra, og seg selv som den nye Dionysos og Herkules i en og samme kropp?

Det gjentakende mønsteret, eller kognitive skjemaet, som påføres Kleopatra, er gjennomgående en kvinne som styres av følelser. Det er den romantiske kvinneligheten, offerviljen for ens elskede og ens barn som trumfer alt. Motsetningen er Cæsar. Han besitter den distanserte maskuline kynismen som må til for å lede et imperium. Kleopatra er en kvinne ergo et barn. Antonius er maskulin bare i kraft av sin fysikk. Han er også et offer for sine følelser og i deres vold. Oktavian er stort sett fremstilt som en pingle, unntaket er i 1934-versjonen. En politiker av moderne støpning som leder på avstand, men som bedre enn noen behersker spillet. Hun forsøker å kontrollere og undertrykke dem, men makter det ikke. Hun gir tapt for følelsene for Antonius da hun avslår en byttehandel med Oktavian, hennes morsfølelser gjør at hun setter Cæsarion fremfor Egypt.

Basert på Michal Grants beskrivelse av tiden før Cæsars ankomst, styrker det inntrykket av Kleopatra som en ung tronarving som søker å finne måter å hevde sin makt og forsterke sin posisjon. Grant viser til kilder som tyder på at Kleopatra tok en aktiv rolle før farens død, og kanskje også i en overgang hvor det ikke var allment kjent om han var død eller svekket av sykdom. Kleopatra representerte kongemakten i minst et viktig religiøst ritual av stor betydning og det ser ut som hun har gjort det på egen hånd, uten faren og sin kommende medregent, lillebroren. Ifølge Grant fant seremonien sted i Øvre Egypt 22. mars i 51 (Grant, 1972, loc. 1195).

Denne bakgrunnen er helt sentral for en troverdig karakterskildring av Kleopatra som ikke snubler inn i rollen som regent, men som en velforberedt arvtaker til tronen. Det er ikke romerne som skaper en slags illusjon eller fantasi som kan gå i oppfyllelse for Kleopatra. Selv om det antydes i 1963-utgaven, er det vanskelig å tro på bare basert på Taylors opptreden. I Queen Cleopatra (2023) blir det tydeligere, men her er det et poeng å skildre henne som en ung individualistisk kvinne som mot alle odds kjemper seg til makten i det ptolemeiske dynastiet. Vi ser hennes anstrengelser, men serieskaperne unnlater å fokusere eksplisitt på hvordan det ikke bare var hennes far, men også andre rundt henne som må lagt grunnen for hennes posisjon som kronprinsesse (for å bruke et moderne begrep). Grants drøfting av den unge Kleopatra åpner for et fra kvinneperspektiv mer progressivt syn på historien, selv om det fra andre ståsteder ikke nødvendigvis er like radikalt.

"She was goddess of Ten Thousand Names, Shelter and Heaven to all mankind, the House of Life, the Word of God, the Great Mother of all the Gods and of Nature. She was the whole of Wisdom and Philosophy. Her magical powers were incomparable." (Grant, 1972, loc. 2615)

Det religiøse aspektet forsvinner ofte i skildringene av møtet på film - det er Isis som møter Dionysos og Herkules i en og samme person. Hvis det bare var om å gjøre å få Cæsar eller Antonius til sengs gir de olympiske dimensjonene ingen mening - er det imidlertid et møte mellom guder, i hoffets og folkets påsyn er det noe annet. Det handler som Grant påpeker om mer en ren underholdning:

“Plutarch knows what she had in mind when he assures us that ‘… the word spread on every side that Aphrodite had come to revel with Dionysus for the happiness of Asia’. Keenly alive to the feelings of the near eastern peoples, Cleopatra raised the whole occasion far above the level of mere entertainment, and endowed it with the religious significance that would exert the maximum appeal.” (Grant, 1972, loc. 2601)

Et annet moment som omtrent totalt blir borte i filmrepresentasjonene er det politiske spillet som foregikk mellom de forskjellige og skiftende alliansene i regionen. Det er selvsagt utfordrende å skape drama i rådsforsamlinger og møterom, og enklere å ty til rådslag mellom samleie og banketter, men det lar seg gjøre og ville også bidratt til å få frem aktørenes fortrinn og mangler som politikere.

Innledningsvis påsto jeg at det kommer an på filmen om den kan vurderes som autentisk, virkelighetsnær eller tro mot sannheten. Jeg holder fast ved argumentet, men for at det ikke skal henge igjen en relativistisk eim av anything goes i rommet før vi lukker det, skal jeg på målstreken legge til følgende. Vitenskapelig metode tilbyr en hel rekke verktøy som setter oss i stand til å bedømme og vurdere sannhetsgehalten i noe. Kanskje ikke med to streker under svaret, men godt nok til å si at noe er mer trolig mens annet forbeholdes det utrolige. Vi vet med høy sikkerhet at møtet mellom Cæsar og Kleopatra fant sted, vi vet at sannsynligvis var det to usedvanlige personligheter som møttes. Begge ville sannsynligvis ha vært ansett som svært lite tilpasset samfunnet anno 2023 og var produkter av sin tid. Godt og ondt passer ikke helt som dikotomi. Heller ikke fanatisme opp mot rasjonalitet.

Inntil det dukker nye kilder opp i en bergsprekk eller et hemmelig gravkammer, er det fortsatt de samme kildene som er tilgjengelig for forskerne, men med nye måter å lese dem på. Ny teknologi og supplerende forskning fra andre vitenskaper som kan fortelle noe om miljø, natur og folks opphav, beriker feltet, men fortsatt gjenstår det største mysteriet - hva tenkte de, hva trodde de på og hvordan påvirket dette deres handlinger. Fortsatt mangler filmen som makter å bevare en annerledeshet og mystikk av fortiden og samtidig ivareta en spenning og fascinasjon for historien.

Hadde det ikke vært mer spennende med noe annet ved neste møte? Hva med å gi jobben til Yorgos Lanthimos og Julia Ducournau og be dem skape en tre-akter sammen i krysningspunktet Satyricon/Caligula/Dogtooth/Titane om Kleopatra fra krybbe til død. Det hadde vært noe. På gresk, og latin der det føles naturlig.

Jeg lar Isis selv avslutte, gjengitt av Michael Grant.

“I am Isis, the Mistress of Every Land, and I was taught by Hermes, and with Hermes I devised Letters, both the Sacred and the Demotic, so that all things might be written with the same letters. I gave and ordained Laws for men, which no one is able to change. I am the eldest daughter of Kronos. I am wife and sister of King Osiris. I am she who finds fruits for men. I am mother of King Horus. I am she that rises in the Dogstar, she who is called Goddess by women. For me was the City of Bubastis built. I divided the Earth from the Heaven. I showed the Path of the Stars. I ordered the Course of Sun and Moon. I devised the activities of the Sea. I made man strong. I brought together woman and man. I appointed to women to bring their infants to birth in the tenth month. I ordained that Parents should be loved by Children. I laid punishments on those without natural affection towards their parents. I made with my brother Osiris an end to the eating of men. I revealed Mysteries to men. I taught men to honour images of the gods. I consecrated the precincts of the gods. I broke down the governments of tyrants. I made an end to murders. I compelled women to take the love of men. I made the Right stronger than gold and silver. I ordained that the True should be thought good. I devised marriage-contracts. I assigned to Greeks and Barbarians their languages. I made the beautiful and shameful to be distinguished by nature. I ordained that nothing should be more feared than an oath. I have delivered the plotter of evil against other men into the hands of the one he plotted against. I established penalties for those who practise injustice. I decreed mercy to suppliants. I protect righteous guards. With me the Right prevails. I am the queen of rivers and winds and the sea. No one is held in honour without my knowing it. I am the queen of war. I am the queen of the thunderbolt. I stir up the sea and I calm it. I am the rays of the Sun. Whatever I please shall come to an end, it shall end. With me, everything is reasonable. I set free those in bonds. I am the queen of seamanship. I make the navigable unnavigable when it pleases me. I created walls of cities. I am called the lawgiver. I brought up islands out of the depths into the light. I am lord of rainstorms. I overcome fate. Fate hearkens to me. Hail, Egypt that nourished me!”

(Grant, 1972, loc. 2647)

***

Filmografi

Cleopatra (1934), regi Cecil B DeMille Caesar and Cleopatra (1945), regi Gabriel Pascal Cleopatra (1963), regi Joseph L. Mankiewicz

Kureopatora (1970), regi Osamu Tezuka

Cleopatra (1999), regi Franc Roddam

Rome (sesong 1, episode 8-10, 2005), regi Steve Shill, Jeremy Podeswa, Alan Taylor, HBO -

Queen Cleopatra (2023), regi Tina Gahrani, Netflix

Kildeoversikt

Barthes, Roland. Mythologies. Random House, 1993 Bean, Kendra. Caesar and Cleopatra. Vivandlarry.com. Kilde: http://vivandlarry.com/vivien/caesar-and-cleopatra/ (hentet 12.10.23) Blakeslee, David. A Journey Through The Eclipse Series: Gabriel Pascal´s Caesar and Cleopatra. Criterion Cast. 2010. Kilde: https://criterioncast.com/column/a-journey-through-the-eclipse-series/a-journey-through-the-eclipse-series-gabriel-pascals-caesar-and-cleopatra (hentet 12.10.23) Bondanella, Peter. The Eternal City - Roman Images in the Modern World. UNC Press, 1987 Cassius Dio. Roman History. Digital utgave: https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/home.html G. Julius Cæsar. Gallerkrigen. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1964 G. Julius Cæsar. Borgerkrigen. Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, 1994 Goldsworthy, Adrian. Caesar. Gyldendal Norsk Forlag AS, 2006 Grant, Michael. Cleopatra (1972). Kindle Edition, 2011 Kleivan, N. Melamed og P. Velo (2023, 13-19. oktober). En krig uten lederskap. Morgenbladet, s. 6-10.

Plutark. Plutarch's Lives. Digital utgave (Lacus Curtius): https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/home.html Plutark. Plutarch's Lives. Oversatt av A. Stewart og G. Long (1894). Kindle Edition, bz editores, 2014 Schiff, Stacey. Kleopatra - Et liv. Gyldendal, 2012 Shakespeare, William. Antony and Cleopatra. Digital utgave: https://www.folger.edu/explore/shakespeares-works/antony-and-cleopatra/read/ Shakespeare, William. Julius Caesar. Digital utgave: https://www.folger.edu/explore/shakespeares-works/julius-caesar/read/ Shakespeare, William. Julius Cæsar i William Shakespeares dramatiske verker III. Some & Co.s Forlag, 1925 Sharf, Zack. Gal Gadot Says Controversial Cleopatra Film Will ‘Change the Narrative’ of the Queen ‘Simply Being a Seductor. Variety. 2023. Kilde: https://variety.com/2023/film/news/gal-gadot-cleopatra-movie-change-narrative-seduction-affairs-1235658865/ (hentet 29.09.23) Solomon, Jon. The Ancient World in the Cinema. Yale University, 2001 Sveton. Romerske keisere. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1974 Wyke, Maria. Caesar. A Life in Western Culture. Granta Publications, 2007

P3 Historia - Episode 4: Kleopatra - briljant politiker eller galen diktator? (SR 2017). Kilde: https://sverigesradio.se/avsnitt/899302 Serien og episoden er også gjenskapt for NRK med norsk tale.