kinofil
Hva var Romerriket?
Før vi går i de gamle romernes sandalspor kan det være nyttig å dvele litt med hvem de var, hva vi vet om hvordan byen oppsto, hvordan det romerske samfunnet var organisert og dets vekst til å bli et imperium som på sitt største rundt år 100, omfattet et territorium på omlag 6,5 millioner kvadratkilometer og rommet anslagsvis en befolkning på 60-80 millioner mennesker. Dette er store spørsmål som de lærde skriver 14-binds verk om. Jeg har forsøkt å fokusere på Roma som en bystat utenom det vanlige.
Hvem var romerne?
De eldste sporene som møter oss i Roma er ofte i en slik forfatning at de ikke automatisk forteller oss fordums prakt eller funksjon. De fleste av ruinene på Palatinerhøyden, Forum Romanum eller spredt rundt i byen omgitt av nyere bygninger eller integrert i dem er også fra en tid hvor det hadde vært bosetninger der i snart tusen år. Selv om de kan være i dårlig forfatning, forteller de oss likevel noe om hva romerne var opptatt av. De mange tempelruinene til ære for Saturn, Jupiter eller Venus, vitner om religionens plass i samfunnet. Et folk som ikke hadde sansen for sirkus, underholdning og kappestrid hadde neppe funnet det bryet verdt å sette opp Colosseum, Circus Maximus eller keiser Domitians stadium, Circus Agonalis, som befant seg på dagens Piazza Navona. Bosetningsmønstrene i byen forteller også om en standsinndelt samfunn, hvor forskjellene mellom herskerklassen og folk gjenspeilet seg i arkitektur og adresse - da som nå. Vi har ikke bare bygningene, men også tekster bevart som forteller om Cæsars forfengelighet, Kleopatras veltalenhet, men primært hennes listighet, Caligulas og Neros galskap, og de antikke historikernes egne versjoner av hvordan alt en gang oppsto. Krigeren Romulus og religionsstifteren Numa.
Det som er vanskeligere å fastslå med sikkerhet i dag er hvilke motiver disse historikerne den gang hadde (selv om vi kan anta en del om det også), og ikke minst hva de hadde lest i de mange kildene som vi i dag ikke lenger har tilgang til. Når det er sagt, og med alle forbehold om hva vi vet med stor sikkerhet og hva vi må ta med en klype salt, fortsetter vi.
En historiker som Livius (59-17), som var virksom i regjeringstiden til Augustus uttrykker selv skepsis til for eksempel beretningen om at byens grunnlegger Romulus skulle være sønn av Mars, og ikke en simpel voldtektsmann - som han skriver lyder det første bedre for et kongsemne. Hos den greske historikeren Plutark (46-119) som virket noen år senere, finner vi den samme refleksjonen rundt hva som kan være myter og hva som er virkelig. Han bygger sin skildring av Romas opprinnelse på en fortelling som kan synes utrolig, men tatt i betraktning alt hva det romerske imperiet hadde oppnådd, kan man forklare det uten å ta det guddommelige med i likningen?
​
"The greater part of the above story is told by Fabius Pictor and Diokles of Peparethos, who seem to have been the first historians of the foundation of Rome. The story is doubted by many on account of its theatrical and artificial form, yet we ought not to disbelieve it when we consider what wondrous works are wrought by chance, and when, too, we reflect on the Roman Empire, which, had it not had a divine origin, never could have arrived at its present extent." (Plutark, vol. I, loc. 882, Kindle Edition)
Det er lett å avvise mytene som grunnlag for historien, men hvis gjør det gir vi avkall på en måte å betrakte historien på, ens identitetsfølelse og tro på eget opphav, som var sentralt for hvordan romerne så på seg selv. Historiker Jon W. Iddeng (2014) påpeker dette og grunngir behovet for å dvele ved mytene til tross for at de tilhører fantasiens sfære mer enn empiriens:
​
"De fleste moderne historier om romerne hopper ganske summarisk over den første delen av den litterære tradisjonen om byens grunnleggelse og tidlige liv, da det er opplest og vedtatt at dette er mytologi og ikke historie. [...] Det at en by ble til simpelthen ved at noen bønder gradvis utviklet felles infrastruktur, forsvarsverk, markedsplasser og sosiale eller kultiske møteplasser, er det lite sving over, selv om det er nok i de aller fleste tilfeller en ganske riktig framstilling. Alle byer med respekt for seg selv har en grunnleggelseshistorie, og selvrespekten er nok aller størst der man kan vise til en mytisk helt som sto for selve innstiftelsen." (Iddeng, 2014 s. 13)
​
Det er også fullt mulig at bruddstykker av fortellingene, minus guder, semiguder og mytiske vesener, bærer i seg en sannhet. Slik arkeologien har avdekket at det sannsynligvis faktisk fant sted et stort slag i Troja som kan tidfestes til omtrent tiden som Homer skildret i Illiaden og Odysseen, ca. 1200 f. Kr. kan det også ha vært folkevandringer som bidro til at det ble fart i sakene på de romerske høydedragene. Om ikke det var trojaneren Æneas kan det ha vært flyktninger fra øst som inntok områdene ved Latinium.
Det kan virke som en munnfull å gi seg i kast med antikkens tekster, men min erfaring er at de er mer tilgjengelige og ofte underholdende enn hva en ser for seg. En nettressurs som jeg setter stor pris på er Bill Thayers Lacus Curtius med en rekke originaltekster oversatt fra gresk og latin til engelsk.
​
For å si noe om romerne må en se på hva som foregikk før Roma ble etablert som by. Derfor begynner jeg med de første sivilisasjonene og bydannelsene - de greske og puniske bystatene/polis i bronsealderen. Jeg har valgt å skildre historien om Romas opprinnelse (Æneas, Romulus etc.) i artikkelen Mytene om Roma (da jeg tenker at den hører best hjemme der) - er du mer glad i myter enn fakta kan du hoppe rett dit.
De første sivilisasjonene
Før Romerriket var det? Det korte svaret. Mye. Sivilisasjoner hadde blomstret i tusenvis av år i områdene rundt Middelhavet. Havområdet var den ideelle beliggenheten for både handel, jordbruk, naturen var rik og hadde mineralforekomster for å utvinne bronse og så jern, alt viktige forutsetninger for befolkningsvekst. I Egypt bidro Nilen til å skape faraoenes dynasti og rikdom takket være den fruktbare jorden. Slik var det også ved elvene Eufrat og Tigris i øst. Veksten skapte teknologiutvikling, språk, byggekunst i en vekselvirkning som gjør at vi i dag sier at dette var sivilisasjonenes krybbe.
Etablering av faste bosettinger med en sentralisert bykjerne som samlet beboere rundt handel, religion, kongemakt, håndverk, og et dyrket omland som produserte de nødvendige varene for at byen kunne utvikle seg, finner vi tidligst i områdene ved Eufrat, Tigris og Nilen rundt 3000 f. Kr. Hvor sentralisert makten var er også et stridsemne, og blant andre David Graeber og David Wengrow, skapte debatt med sin bok The Dawn of Everything: A New History of Humanity (2021). Vi lar den ligge, men mitt poeng er her som ellers, at all skildring av historie nødvendigvis forenkler og umulig kan beskrive historien i all dens kompleksitet, og at fremstillinger som overdriver den enkle trappetrinnsutviklingen fra primitivt til avansert også må leses med skepsis. Teknologisk utvikling og sivilisasjon er i hvert fall ikke ensbetydende med mer humanisme, empati eller forbrødring som historien stadig vekk viser oss.
Faste bosettinger krever mer planmessig organisering og spesialisering blir et trekk ved byene. Det skjedde sannsynligvis i en lang og glidende overgang til en kultur eller sivilisasjon med typiske trekk som differensiering av samfunnet, metallfremstilling (bronsealder), og skrift. Typisk var samfunnene basert på redistribusjonsøkonomi og teokratisk absolutisme det vil si gudegitt herskermakt. Oversatt betyr det at bøndene måtte levere avlingen sin til palassene som så distribuerte ut brød og andre produkter, kongen var enehersker - guds representant, eller direkte etterkommer på jorda. En slik kongemakt fant man for eksempel hos Farao i Egypt som var den jordiske inkarnasjonen av riksguden. Farao/Gud var selve omdreiningspunktet i hele riket, og sørget for “maat”, den rette ordning av natur og samfunn.
Men så skjer det noe for omtrent 3000 år siden som betyr et vendepunkt. Sannsynligvis en kombinasjon av flere faktorer, men hvor klimaendringer også den gangen var sentralt.
Forskningen på disse endringene presenteres i serien The Secrets to Civilization (2021) som kan sees (i skrivende øyeblikk, 03.10.23) på NRK TV. Det skjedde en kollaps i palasskulturene som vi i dag ser spor etter på Kreta (den minoiske) og andre bronsealdersivilisasjoner, og ny geologisk forskning gir historikere og arkeologer nye svar. Vulkanutbrudd, lange tørkeperioder med påfølgende dårlige avlinger skapte uro og konflikt, som også kan ha bidratt til folkevandringer og krig. En påminnelse om at klimaendringer har vært kime til konflikt, og at det bør være lite trøst å hente ved å påstå at det alltid har vært en del av vår historie. Det har også krig og katastrofer.
Kollapsen i bronsealderen rammet ikke alle like sterkt. Noen klarte å overleve, om enn forandret, og ble grunnlaget for nye sivilisasjoner som oppsto i jernalderen. Selv om Egypt ble hardt rammet av ytre invasjoner, spesielt fra de mystiske Havfolkene, overlevde Egypt og fortsatte inn i sin tredje mellomperiode. Den assyriske sivilisasjonen i Nord-Mesopotamia klarte seg gjennom krisen og skulle senere dominere Midtøsten og Sørvest-Asia i den tidlige jernalderen. De fønikiske bystatene, spesielt Byblos, Sidon, og Tyros, klarte seg gjennom kollapsen og ble ledende handelsmakter i jernalderen. De greske bystatene opplevde også forfall og mørke tider etter bronsealderkollapsen, men de ville gjenoppstå, og dette er viktig også for historien om Roma.
Bystatene
Historikere omtaler gjerne årene fra 1200 f. Kr. (Trojas fall) til 800 f. Kr. som mørke århundrer, men som vi var inne på i forrige avsnitt er ny teknologi og geologiske funn med på å kaste mer lys over også denne perioden. Den greske antikken starter imidlertid sin tidsregning fra 800 i det som kalles arkaisk tid. Denne går over i den klassiske tiden fra 500 til 323 (Aleksander den stores død), og så hellenistisk tid fra 323 til 31 (slaget ved Actium med Oktavian på den ene siden og Marcus Antonius og Kleopatra på den andre, som betyr begynnelsen på slutten for gresk-makedonske Kleopatra, siste farao i Egypt, og at Roma annekterer Egypt).
​
Det greske ordet for bystat er polis og på det meste eksisterte det rundt 1500 av dem i det vi i dag kaller Hellas, men også rundt hele middelhavsområdet. Jeg skal her oppsummere noen kjennetegn ved bystatene, slik disse beskrives av Johan H. Schreiner i Antikkens historie (2006).
​
Polis hadde et avgrenset territorium. Den typiske polis har ikke for mange og heller ikke for få borgere. Athen var med sine 40000 borgere større enn idealet, og det utfordret også ivaretakelsen av politiske institusjoner, et annet kjennetegn ved polis, og demokratisk deltakelse. Millionbyen Roma med sitt enorme territorium ser man da sprenger idealtypen, men i de første århundrene etter grunnleggelsen, før den store ekspansjonen, var også Roma kjennetegnet av mange av trekkene Schreiner beskriver.
Byene var tydelig avgrenset fra omlandet, typisk ved en ytre forsvarsmur. Innenfor murene bodde innbyggerne, både borgere, frie ikke-borgere og slaver. Der drev de håndverk, handel og dagligliv og her fantes bygninger som huset politiske institusjoner og en offentlig plass, agoraen. På torget møttes borgerne til folkeforsamling og oppdateringer om bylivet. Tempel og religiøse kultsteder ble typisk plassert høyt, og fungerte slik som et indre forsvarsverk. Dersom byen ble angrepet og ytre mur ble forsert, kunne innbyggerne trekke opp til byens Akropolis, og håpe på gudenes beskyttelse. Den første bymuren som vi i dag kjenner til er Serviusmuren oppkalt etter den sjette (nest siste) kongen i Roma, Servius Tullius som regjerte mellom 578 og 535. Muren dateres imidlertid til 300-tallet f. Kr. altså etter at republikken hadde overtatt som som styringsform etter kongene. Rester etter Serviusmuren kan sees ved Termini - Romas sentralstasjon. Byen vokste etterhvert utover muren og ble erstattet av Den aurelianske muren ferdigstilt på 270-tallet e. Kr.
Serviusmuren er tegnet i blått, og den aurelianske i rødt. Richardprins, CC0, via Wikimedia Commons
Innenfor muren utgjør Forum Romanum agoraen, og det store Jupitertempelet på Kapitol (akropolis) flere ganger måtte gjøre nytte som tilfluktssted når omliggende kongeriker eller barbarene truet.
​
Utenfor byens murer dyrket man omlandet for å dekke byens behov, men også for å dyrke jordbruksvarer til handel eller utvinne ressurser gjennom gruvedrift. Ofte var ga omlandet polis en forbindelse til sjøen, for handel eller krigføring. Roma hadde her et fortrinn gjennom Tiberelva som forbandt byen med kysten.
Bystatene spredte seg fra det greske fastlandet til øyene, østover til den østlige delen av Svartehavet og Tyrkia og vest langs Middelhavet til dagens syd-Italia, Frankrike og Spania. Utover den greske bystatskulturen fant man den fønikiske med opprinnelse i Kaanan, og etruskere og latinere i midt- og nord-Italia.
Borgerne var navet i polis. Hvis dette kollektivet var eksklusivt og kun forbeholdt noen få utvalgte menn, omtalte grekerne, og vi med dem, det som et aristokrati. Et styre av de beste, aristoi. I Sparta var borgerretten mer eksklusiv enn i Athen og apella, folkeforsamlingen, mindre. Rådet, gerousia, hadde færre medlemmer, og dermed kan det hevdes at styret i Sparta var mer oligarkisk. Slike forskjeller vil man finne blant de mange bystatene. Dersom kollektivet var inkluderende og omfattet brede lag av den mannlige befolkningen, kan vi kalle det demokratisk, men ofte var stemmene vektet på en måte som gjorde at de med formue og midler fikk mer innflytelse. Roma hadde sitt senat, opprinnelig bestående av de ledende familiene ved byens grunnleggelse, patrisierne, men etterhvert utvidet til å inkludere flere enn aristokratene. Folkeforsamlingen var bare delvis demokratisk gjennom inndelingen i en form for valgkretser som gjorde at de med mest også veide tyngst i valg.
Borgerkollektivet var klart adskilt i rettigheter fra de som ikke tilhører polis. I ulik grad dreide dette seg om kvinner (som tok indirekte del gjennom for eksempel religion dersom mannen hadde fulle borgerrettigheter), barn, borgere i andre poliser, frie menn uten borgerstatus og slaver. Innflytelse i polis var betinget av innsats for og til kollektivet. En borger var en som eide jord, og hvor stor avkastning jordeiendommen ga, påvirket hvor god utrustning borgeren kunne stille til rådighet for krigføring. Krigeren var en fotsoldat med skjold, lanse, sverd, brystpanser, hjelm, leggbeskyttelse. Målet var å ruste seg som fullverdig soldat i hoplittfalanksen. En fremskutt og sentral posisjon i falanksen ga en tilsvarende posisjon i polis, forsamling og råd. Mindre ressurser ga mindre innflytelse, og ikke minst ære og status. Enkelt sagt, tyngden rustningen din ga bestemte også hvor mye din politiske stemme veide.
​
Typisk hadde man tre politiske nivåer. En folkeforsamling som inkluderte alle borgerne. Et annet typisk nivå var rådsforsamlingen. Denne besto av utvalgte borgere som forberedte saker for folkeforsamlingen. Det tredje nivået var embetene som var ettårige og gikk på omgang. I Athen ble loddtrekning brukt for å utnevne embetsmenn. Den ideelle bystaten kjennetegnes av stor makt til folkeforsamlingen og dermed borgerfellesskapet. Dette for å unngå at aristokratiet fikk for stor makt. Faren var at borgerkollektivet i kampen mot aristokratiet stilte seg bak en demagog som tok makten som tyrann. I Roma 45-44 f. Kr. har historien pekt på dette som motiv for planene til Cæsars attentatsmenn. Cæsar, folkets mann, utfordrer senatet (aristokratiet), lar seg utpeke til diktator på livstid, og flørter med symboler for kongemakten; gulltronen i senatet, laurbærkransen, høye røde støvler, forholdet til Egypt/Kleopatra.
​
Religionen bandt sammen polisene. Et pantheon eller trosfellesskap som alle borgerne kunne samles om, fra polisene i Spania til østre del av Svartehavet. Slik sett var religionen en av de mest stabile trekkene ved den gresk-romerske antikken fra arkaisk tid, rundt 800 f.v.t. helt frem til Romerrikets innføring av kristendom som statsreligion i 392. Polis var likevel verdslig i den forstand at makten ikke ble direkte knyttet til gudene (som en hersker av guds nåde, eller en guddommeliggjort hersker), men gjennom borgerkollektivet.
​
Oppsummert må disse trekkene være oppfylt i en idealtypisk polis. Sparta og Athen er nevnt, men begge vokste raskt ut av kjennetegnet oversiktlig og liten. Schreiner nevner utover disse Korinth, Syrakus og Kyréne, men som tidligere nevnt var antallet registrerte greske bystater ca. 1500. Ingen av dem kunne imidlertid måle seg med Roma slik byen vokste og ble hovedstad i verdens største imperium.
​
Dette en forenklet inndeling av Romas tidsperioder:
Kongetid fra 753 f. Kr. til 510 f. Kr.
Republikken fra 509 f. Kr. til o. 30. f. Kr.
Keisertid fra o. 27/30 f. Kr. til 476 (vestromerrikets fall)
Her må vi imidlertid allerede ta frem både saltskål og klype - både 753 og 509 stammer fra usikre kilder. Periodeinndelingen fra kongetid til republikk blir også kritisert ved at det kan ha vært en mykere overgang og ikke et revolusjonært og radikalt brudd med det bestående.
​
Enkelt forklart, og som betegnelsen mer enn antyder, var kongetiden en periode hvor Roma ble styrt av konger. Slik historien fortelles tok den slutt da den siste, tyranniske kongen, Tarquinius Superbus, ble avsatt på slutten av 500-tallet f. Kr., og senatet fikk den formelle makten sammen med andre organer som til en viss grad sikret en deling av makten og viktigst gjorde at man unngikk et nytt kongestyre (dårlig erfaring med det). Republikken ble utfordret mange ganger, både fra ytre fiender, interne strider om makt mellom overklassen og folket og fra romere som søkte makt, men med drapet på Cæsar i 44 f. Kr. og den påfølgende borgerkrigen fikk den nådestøtet. Oktavians kroning som keiser (eller Imperator) Augustus i 27 f. Kr. regnes som den endelige slutten for republikken og begynnelsen av keisertiden. Tidsangivelsen 30 f. Kr. refererer til Antonius og Kleopatras død. Opphavet til begrepet keiser er Cæsar, og som Julius Cæsars adoptivsønn var det naturlig for Oktavian å ta navnet. Herskerne som fulgte brukte også Cæsar, og med noe varierende tyngde levde det videre også etter vestromerrikets fall i det bysantiske riket. Keiser og tzar ble innarbeidet som betegnelse for hersker (synonym for konge) og tidfestingen brukes imidlertid av dagens spesialister på antikk historie. Det østromerske riket består inntil Konstantinopels fall i 1453.
​
Keisertiden innebar ikke at senatet opphørte å eksistere. Det romerske senatet utpekte keiser Augustus og fortsatte sammen med særlig militæret å være en maktfaktor i hele keisertiden.Det gjaldt å holde på fasaden i det romerske samfunnet og forfedrenes skikker - mos maiorum.
​
En av mine, og mange andres, favorittkilder til romerriket, professor ved Cambridge, Mary Beard, har gjennom bøker og ikke minst dokumentarer bidratt til å formidle kunnskap om romerne på spennende og engasjerende vis.
Religion
Romernes tidligste trosutøvelsen er i likhet med mye annet mystisk for oss. Vi kjenner den kun gjennom historikerne som skrev flere århundrer senere, og ikke alle var like grundige med å oppgi sine kilder - da som nå. Vi kan fastslå at romernes religion fra begynnelsen har vært polyteistisk - det vil si at de trodde på flere guder enn én. Mange, noen hevder alle, gudene var av etruskisk og gresk opprinnelse. Mange av gudene vi møter i den romerske gudeverdenen er altså de samme som i den greske, men med romerske navn. På British Museums sider finnes en kort oversikt over de viktigste. Her er en mer omfattende.
​
Noen av de mest sentrale med det greske navnet før det latinske:
​
Zevs = Jupiter, Jove - gudenes konge
Hera = Juno - søster og hustru til Zevs/Jupiter
Ares = Mars - krigsguden
Demeter = Ceres - guden for innhøsting
Poseidon = Neptun - Havsguden
Kronos = Saturn - yngste sønn av Uranos, landbruksgud og far til Zevs/
Afrodite = Venus - kjærlighetsgudinne
Hades = Pluto - underverdenens gud
Athene = Minerva - kunnskapens og visdommens gud
Herakles = Herkules - Zevs sønn
Dette er altså bare et lite utvalg for å vise at gudene hadde ulike virkeområder og funksjoner. De viktigste var Jupiter, Juno og Minerva. Mars var sentral som far til Romulus, Romas grunnlegger, og krigsgud. Romerne var også mottakelig for impulser utenfra og dette tiltok ettersom imperiet vokste. Nye guder ble innlemmet i det romerske panteon.
​
Gudsdyrkingen var sterkt knyttet til kalenderen og ulike festdager. For eksempel går det en forbindelseslinje mellom Saturnalia som ble markert 17. desember til vår julefeiring. Ledelsen av seremonier og ritualer ble utført av et presteskap, men innehaverne var normalt utpekt i en tidsbegrenset periode. De viktigste var innehavnerne av pontifex-tittelen. Disse inngikk i et kollegium på seksten med ansvar for de forskjellige religiøse kultene, og ble ledet av pontifex maxiums - en tittel som etter republikken ble tildelt keiserne.
​
"De mest fremstående prestene ble kalt for flamines, og siden den viktigste guden var Jupiter, hadde det kollegiemedlemmet med ansvar for Jupiter-kulten tittelen Flamen Dialis. Denne rollen medførte mengder av spesielle regler og ritualer. Krigsguden Mars' presteskap ble kalt salier. Augurkollegiet bestod av prester som hadde som oppgave å spå gudenes vilje og forutse fremtiden. De søkte etter varsel eller omen i naturfenomener, særlig i fuglenes flukt og den måten de spiste på. Augurenes fremste symbol var en lang, krum stav, augurstaven. Blant augurene var en haruspex, som var spesialist på en typisk etruskisk tradisjon, som gikk ut på å spå i offerdyrenes innvoller, spesielt leveren." (Store Norske Leksikon)
Det var i hovedsak menn som ble tildelt presteembeter. Et viktig unntak var vestalinnene. Skal vi tro Livius har kollegiet eksistert siden før Romas grunnleggelse, da Romulus mor, Rhea Silvia, ble tvunget til å avlegge sølibatløfte som vestalinne for at hennes onkels kongemakt ikke skulle utfordres av arvinger. Det var her Mars kom på banen uten å ta hensyn til verken Rhea eller kong Amulius. Vestalinnene hadde sitt tempel på Forum Romanum og deres viktigste ansvar var å vokte Vestas evige ild.
​
Da kristne begynte å dyrke sin religion utover 100-tallet, var de altså en kult blant mange. Hvor stor den romerske motstanden var mot den nye religionen diskuteres av historikere. Kristenforfølgelse er ifølge Schreiner “...et lite presist begrep”. Mange ofret livet for sin tro, og ifølge tradisjonen var apostelen Paulus blant dem. Før sin død ble imidlertid Paulus beskyttet av sin status som romersk borger i sin misjonsvirksomhet i Filippi og Korinth. Slik antydes romernes inkonsekvente holdning til de tidlige kristne. I perioden fra 235 til 284 ble keiserne utskiftet med høy frekvens, og holdningene til de kristne varierte likedan. Angrepene kulminerte under keiser Diokletian (284-305) i perioden som blir kalt “Den store forfølgelsen”. Martyrene uttrykte sterkt kristendommens eksklusivitet, altså dens identitet som eneste sanne religion, hvor trosfellene kompromissløst og med livet som innsats tok avstand fra all annen religionsutøvelse.
​
I 312 var Konstantin keiser i Vestromerriket. I forbindelse med slaget ved Ponte Milvio skal han ha fått en visjon hvor han ble lovet seier om hans soldater kjempet under den kristne gudens merke. Samme år kom ediktet (kunngjøringen) i Milano som erklærte kristendommen som romersk statsreligion. Da keiseren i øst, Licinius, iverksatte nye kristenforfølgelser i 320, tok Konstantin opp kampen. I 324 ble Konstantin enehersker, og første kristne keiser over hele Romerriket. I 391 forbød keiser Theodusius all hedensk kult og kristendommen ble eneste tillatte religion fra 395. Ved Theodosius´ død samme år ble riket delt, og skulle ikke bli forent igjen. Kristendommen var imidlertid solid etablert både i Øst- og Vestromerriket.
Kristendommens utbredelse hviler i stor grad på det romerske imperiets rolle i å legge under seg et så stort landområde med etablering av institusjoner og ikke minst veier som gjorde forflytning av varer, folk og ideer mulig. Mange av de eldste kirkene i Roma er bygd over hedenske templer og et besøk i for eksempel San Clemente gir mulighet til å oppleve nettopp dette.
Krigføring
Fra grunnleggelsen av Roma på 700-tallet (753 f.Kr. hvis vi skal tro på den tradisjonelle tidefestelsen) fulgte en langvarig periode med krigføring. Som Mary Beard og andre historikere påpeker er det vanskelig å si nøyaktig hva det var som drev romerne til krig og utvidelse av sitt territorium. Det som er sikkert er at ekspansjon helt fra begynnelsen av særpreget Roma. Det var slett ikke uvanlig for bystater å være i krig - snarere vet vi fra de greske polisene at krig var en sentral faktor i livene til borgerne og at politiske rettigheter var knyttet til ens evne til å ruste seg militært. Det spesielle med Roma er hvordan de ikke bare beseirer sine fiender (de tapte også mange slag), men hvordan innlemmingen foregikk.
​
Under kongene kjempet Roma mot nabostammer som sabinerne, etruskerne og latinerne. Målet var nok å utvidet Romas territorium og makt. Som en ny bydannelse sammensatt av ulike folk, kan også romerne ha som nybyggere/settlere og et fremmedelement, men når en nabo ble beseiret var de i en pakt med Roma som innebar at de ville få beskyttelse, dele privilegiene det innebar å være knyttet til Roma i bytte mot at de stilte soldater til den videre ekspansjonen. Det innebar at jo mer romerne ekspanderte, desto flere soldater hadde de tilgjengelig og dermed kunne de også tåle å tape på slagmarken. Der fienden kanskje vant et enkeltslag, men med store tap militært, kunne romerne riste det av seg og stille med en ny styrke. Det var nettopp dette den greske hærføreren Pyrrhos beklaget seg over da han ble tilkalt for å kjempe sammen med innbyggerne i Taranto (på Italias “hæl”) i 264. Han vant to slag, men romerne kunne med sine allierte stille nye styrker og til slutt overvinne fienden. Det var etter den siste seieren mot romerne at Pyrrhos uttalte sine berømte ord; en slik seier til og det er ute med oss, som senere har blitt hetende Pyrrhos-seier. Etter seirene kontrollerte romerne hele Italia syd for Appenninene, og ekspansjonen utenfor fastlandet var neste steg på veien mot det romerske imperiet.
En vanlig kritikk av filmer som skildrer antikken er at uniformer ikke er korrekte eller er tidsriktige. Hvorvidt John Cleese & Co. består testen skal ikke jeg mene noe om, men den klassiske scenen fra Monty Python´s Life of Brian (1979) er uansett morsom. Ikke minst fordi den setter fingeren på noe som kan ha vært et problem når representer for aristokratiet med sitt språk (og manglende folkelige humor) møtte de lenger nede på rangstigen.
Republikken
Republikken ble ifølge tradisjonen grunnlagt i 510 f. Kr. og varte helt fram til 27 f. Kr. Historikere maner til skepsis rundt hva som egentlig forårsaket etableringen av republikken, men slik fortalte romerske historikere hendelsene selv (bla. historikeren Titus Livius (59-17) - her er en av flere online-versjoner av hans romerske historie).
Kong Tarquinus Superbus styrte Roma som syvende konge etter Romulus. Navnet skjemmer ingen, heter det seg, men for Tarquinus sin del, er det mye som taler for at han fortjente tilnavnet Superbus, som kan oversettes til den arrogante. Kongene etter Romulus hadde ikke bare gjort godt for Roma, men med Tarquinus kom et vanstyre som førte til hans, og kongedømmets fall. En viktig hendelse gjorde at romerne sa nok er nok.
Sønnen til kongen Sextus var i strid med en av nabostatene og mellom slagene sammen med venner og slektninger. Samtalen kom inn på kvinnene deres. Hver av dem skrøt av sine koner om hvor gode og dydige de var, og etterhvert som samtalen skred fram, bestemte de seg for å avlegge damene et besøk. De reiste først til Roma og fant alle ektefellene i festlig lag, unntatt kona til Collatinus, fetteren til Sextus. Lucretia var opptatt i huset som det sømmet seg av en dydig romersk kone. Kongens sønn, ble så betatt av Lucretia at han bestemte seg for å avlegge henne en visitt noen dager senere. Hun tok ham i mot, i gjestfrihetens ånd, og han gjorde først gode miner til slett spill. Utover natten oppsøkte han Lucretia og avslørte sine hensikter og begjær, men Lucretia nektet å bøye seg for ham. Da truet Sextus med å drepe henne, men fortsatt ville ikke Lucretia gi etter. Da han truet med å drepe henne og en slave, for så å fortelle at han hadde funnet dem sammen, ga Lucretia etter og Sextus voldtok henne. Da han dro, sendte hun bud på faren og ektemannen Collatinus og fortalte hva som hadde skjedd. Så sa hun at skammen var for stor til å leve med og stakk seg i brystet med en kniv slik at hun døde. Med seg hadde Collatinus Lucius Junius Brutus, og sammen bestemte de seg for å jage kongen og familien hans ut av Roma. Det klarte de, og sammen ble de den romerske republikkens to første konsuler.
Lucretia har inpirert et drøss av kunstnere, men jeg har ikke funnet noen filmer som skildrer hennes skjebne. Shakespeare diktet om henne i The Rape of Lucrece.
Denne historien gir en begrunnelse for hvorfor romerne tok avstand fra kongedømmet, og slo ned på de som søkte absolutt makt senere i republikken. Senatet skulle styre og konsulene ble valgt for et år om gangen, i tospann slik at ingen skulle tilrane seg makten over Senatet og det romerske folk. Det var flere som forsøkte seg, men ikke før Oktavian ble keiser Augustus, og keisertiden ble innledet, fikk Roma mektige herskere som kunne minne om kongedømmet. Men, selv da fortsatte Senatet, og ikke minst militæret å spille en rolle for hvem som kunne lede Romerriket.
​
Sannhetsgehalten i historien om Lucretia er uviss, men den ble brukt som om den var sann og som en advarsel mot monarkiet og forsvar for republikken.
Patrisiere og plebeiere
Den første tiden ble kjennetegnet av indre uro og kamp mellom samfunnsklassene i Roma. Folket, plebeierne, krevde å bli hørt av elitene som styrte Roma, patrisierne. Denne kampen førte til at man fikk på plass ordninger som folketribunen og folkeforsamlingen som skulle sikre at folket eller plebeierne også ble hørt. Plutark beskriver hvordan samfunnsinstitusjonene kom på plass under styret til Romulus, og flere mulige forklaringer på opphavet til betegnelsen patrisier.
"XIII. When the city was founded, Romulus first divided all the able-bodied males into regiments, each consisting of three thousand infantry and three hundred cavalry. These were named legions, because they consisted of men of military age selected from the population. The rest of the people were now organised. They were called Populus, and a hundred of the noblest were chosen from among them and formed into a council. These he called Patricians, and their assembly the Senate. This word Senate clearly means assembly of old men; and the members of it were named Patricians, according to some, because they were the fathers of legitimate offspring; according to others, because they were able to give an account of who their own fathers were, which few of the first colonists were able to do. Others say that it was from their Patrocinium, as they then called, and do at the present day call, their patronage of their clients. There is a legend that this word arose from one Patron, a companion of Evander, who was kind and helpful to his inferiors. But it is most reasonable to suppose that Romulus called them by this name because he intended the most powerful men to show kindness to their inferiors, and to show the poorer classes that they ought not to fear the great nor grudge them their honours, but be on friendly terms with them, thinking of them and addressing them as fathers (Patres)." (Plutark, loc. 962, Kindle Edition)
Systemet med patroner og klienter er godt kjent for alle som kjenner Gudfaren og mafia-mytologi. Nevnte Romulus og Evander kommer vi tilbake til i Myter om Roma. På sikt ble det også utvidet rettigheter slik at ikke bare aristokratene kunne bli valgt til senatet og også konsul, uten å tilhøre en av familiene som tilhørte patrisierne. Noe demokrati i moderne forstand var det imidlertid aldri snakk om, og da som nå, ga penger og formue makt.
Utvidelsen av Roma i Italia (som ikke het Italia den gangen), begynte allerede i kongetiden og i 264 f. Kr.var romerne herrer på den italiske halvøya sør for fjellkjeden Appenninene. Den nære ekspansjonen på den italiske halvøy innlemmet naboer som etruskere, sabinere, latinere.
En viktig forskjell mellom Roma og de greske bystatene var synet på hva som skulle til for å bli borger. I de greske bystatene var borgerretten eksklusiv. Det var forskjeller mellom Athen (som hadde et stort antall borgere) og Sparta (hvor det var veldig få med borgerrett), men i de fleste tilfeller var det bare bystatens befolkning som ble borgere. I 338 f. Kr. bestemte det romerske senatet at borgerretten skulle gjelde for fremmede. Du kunne altså bli romersk borger, selv om du tilhørte et annet folk eller bystat, så lenge denne staten stilte opp lojalt for Roma i krig mot fiender. Borgerretten var ikke lik for alle og romerne ga ulik status til områder og folk de la under sitt rike. Full borgerrett og innlemmelse i bystaten Roma, ga grader av skattefritak og rettigheter avhengig av rang, formue og eiendom. En avgrenset borgerrett uten stemmerett, ble gitt til byer som ble underlagt Roma hvor folket ikke var latinere. Selvstendighet, men forbundsfeller (med forpliktelse om å stille opp for Roma i krig), fikk indre selvstyre, men ikke egen utenrikspolitikk, og til slutt kolonier som ble direkte styrt av romerne.
Mer ekspansjon
I 264 krysset romerne havet og inntok Sicilia. Dette innleder dermed perioden med konflikter mot Karthago (i Nord-Afrika) som blir kalt De puniske kriger.
​
Første punerkrig (264–241 f.Kr.): Roma kjempet mot Karthago om kontroll over Sicilia og vant, hvilket ga dem deres første provins utenfor Italia.
Andre punerkrig (218–201 f.Kr.): Hannibal, den kjente karthagiske generalen, invaderte Italia og utgjorde en massiv trussel mot Roma, men Roma vant til slutt og fikk kontroll over flere territorier.
Tredje punerkrig (149–146 f.Kr.): Denne krigen endte med den fullstendige ødeleggelsen av Karthago og Romas dominans over Nord-Afrika.
​
Mangaen Ad Astra: Scipio to Hannibal av Mihachi Kagano forteller historien om de to store hærførerne Hannibal og Publius Cornelius Scipio (Africanus) fra fødsel og til de blir motstandere i voksen alder. Les den på rmanga.app.
Jon Solomon skildrer hvordan historien om andre punerkrig utspiller seg i 1914-utgaven Cabiria, som etter hans mening er den beste av filmene fra stumfilmens epoke om krigen mellom Roma og Karthago. Regissert av Giovanni Pastrone kombineres en kjærlighetshistorie med episke og storslåtte scener av blant annet Hannibal som leder elefanter og menn over alpene, slaget om Syrakus, utbrudd i Etna og kulisser i fullskala. Solomon understreker betydningen filmen hadde i samtiden; ifølge ham smittet Cabiria Cecil B. DeMille med gigantsyken, og D.W. Griffith hadde en egen kopi som satt preg på hans Intolerance i 1916. "The impact of Cabiria on audiences in Europe and America in 1914 is difficult to imagine now, for this extraordinarily long and spectacular movie was often shown with the accompaniment of a large chorus and orchestra." (Solomon 2001, s. 48).
Hannibal (1959) med Victor Mature i hovedrollen som Hannibal. Mye marsjering og spesielt den lange innledende sekvensen over alpene utfordrer tålmodigheten. Victor Mature er blank i håret, solbrun og høres ut som sigaretter uten filter og brunt brennevin. For de spesielt interesserte er både Terence Hill med som ung romersk aristokrat og hans senere følgesvenn Bud Spencer som gallerhøvding. Filmen skildrer Hannibal som nesten velter den romerske republikken, men selvsagt er det en kvinne (Rita Gam) som tar fokus fra oppgaven. Regi Edgar G. Ulmer and Carlo Ludovico Bragaglia. Solomon vurderer filmen slik: "The broad location shots are impressive: infinitely long lines of furbundled soldiers struggle against the blurred, white mountainsides. We see four or five elephants in close-ups, and an irritating corporal keeps hollering "Keep going" to the numbed Carthagenians and Numidian mercenaries." (Solomon 2001, s. 49). Til tross for dette er Solomons dom, som min, at dette er mer tungt fordøyelig enn fornøyelig.
​
Da Nord-Afrika var underlagt, fortsatte romerne en østlig ekspansjon, og sikret i løpet av 200 og 100-tallet kontroll over Makedonia, Hellas, deler av Anatolia, og mer. Fra 100-tallet og tidlig 1. århundre annekterte Roma deler av Spania, Gallia (dagens Frankrike), og andre regioner rundt Middelhavet, og Cæsars Galliske kriger (58–50 f.Kr.) førte til romersk kontroll over hele Gallia, men også borgerkrig i Roma. Etter Cæsars død og Oktavians seier over Antonius og Kleopatra, ble Egypt annektert (30). Ekspansjonen fortsatte til deler av dagens Tyskland, England, Romania (Dacia) og nådde sitt største omfang under keiser Trajan o. 100 e. Kr. og med Hadrian (117-138) befestes riksgrensene, dets “limes”.
Det romerske imperiet innbefattet da et territorium på rundt 6,5 millioner kvadratkilometer og rommet anslagsvis en befolkning på 60-80 millioner mennesker.​​
Fra bystat til imperium og fall. ESKEHL, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons
Oppsummert kan vi si at etter å ha sikret freden i Roma, og skapt en grense som lå stadig lenger vekk fra byen, kunne romerne i en periode nyte godt av sine erobringer. Perioden fra 27 f. Kr. til 180 kalles Pax Romana eller den romerske fred. Romas krigføring var langt unna, i dagens Nord-Tyskland og i Persia, og borgerkrigene i sen-republikken var avsluttet med keisertiden. Kanskje forklarer dette også romernes behov for underholdning som gladiatorkamper, veddeløp og offentlige fester. Når krigen var langt unna, måtte man ha noe annet å bruke tiden på, som også besto i å plage og forfølge andre folk.
Se for eksempel for temaet - romernes dårlige behandling av kristne, slaver mm: Sign of the Cross (1932), Quo Vadis (1951), Spartacus (1960)/Spartacus (2010), Gladiator (2000) osv. - men som jeg pleier å si, ta de med noen solide klyper salt som historisk autentiske.
Romas fall i 476 markerte slutten på Vestromerriket, og et forfall for den en gang så mektige byen. Heldigvis har arkeologer og historikere gjort sitt for at vi fortsatt kan ane hvordan byen en gang var. Romerne har også satt sitt preg på lover, språk, kunst, krigføring og mye annet som vi i dag både nyter godt av og kanskje kan lære noe av.
Kontakt meg for innspill
Jeg setter stor pris på om du sender meg en melding hvis du ser noe her som du ønsker å kommentere, feil eller uklarheter, innspill eller tips om steder, filmer, kunst eller andre tanker du måtte få om Roma.